Nyhed 16.02.17

Vil skape et kulturelt myldrehus

 

Anne Hilde Neset. Foto: Christina Leithe Hansen.

Kunstnerisk leder i Ny Musikk, Anne Hilde Neset, er ansatt som ny direktør for Kunstnernes Hus i Oslo.

– Med henne bygger vi videre på det Kunstnernes Hus alltid har vært: et vitalt møtested med nyskapende kunstutstillinger og en inviterende holdning til et større kunstfelt. Med ny kino og restaurant er utgangspunktet som skapt for en direktør av Anne Hilde Nesets kaliber, sier styreleder Yngvild Færøy i en pressemelding.

Neset har en mastergrad i Visual Culture og har vært leder for organisasjonen Ny Musikk siden 2011. Der sto hun bak festivalene Off The Page og Only Connect. Hun var en av redaktørene i musikktidsskriftet The Wire i 16 år, og var med på å grunnlegge det London-baserte lydkunst- og samtidskunstbyrået Electra Productions sammen med Lina Dzuverovic  i 2003.

Kunstkritikk: Gratulerer med jobben! Hvorfor ønsket du å bli direktør på Kunstnernes Hus, og dermed bevege deg fra samtidsmusikken til samtidskunsten?

Anne Hilde Neset: Takk! Her i Norge vil det kanskje ses på som en overgang, men de som kjenner meg fra London vet at jeg har arbeidet med kuraterte utstillinger med samtidskunst og lydkunst lenge. Jeg har skrevet mye om musikk, men jeg har òg skrevet om kunst og litteratur. Jeg jobbet med Mats Stjernstedt med festivalen Off The Page, og jeg synes at Kunstnernes Hus er et fantastisk sted, med sin kombinasjon av sosial møteplass og fantastiske utstillingsarealer, og nå også egen kino, fin restaurant og nytt lydanlegg. Jeg ser på dette som en mulighet til å videreføre stedet som et kulturelt myldrehus.

Dette ligger også i stedets historie, å være et åpent sted for forskjellige kunstsjangre. Under Morten Krogh på 1960-tallet var det debatter og litteraturarrangementer der, og Arne Nordheim premierte sitt stykke Response på Huset i 1966. Den gang var det helt naturlig å krysse disse grensene, men det er kanskje flere skillelinjer nå. Jeg tenker det er viktig at ideene skal få stå i første rad her. Det kan være et sted der man kan prøve å forstå vår komplekse og politisk utfordrende samtid.

Hvordan tenker du at tverrfagligheten i større grad kan bidra til det?

Med tverrfaglighet kan man tilby forskjellige linser, se ting fra forskjellige vinkler. Ofte flyter jo også kunstnerne som kvikksølv mellom forskjellige kunstformer og uttrykk, enten de bruker tekst, lyd, bevegelse eller maling. Kunsten og ideene vandrer utenfor og mellom kunstsjangrene, mens strukturene rundt ofte er rigide – kanskje spesielt i Norge. Jeg har opplevd det innenfor samtidsmusikken, som ofte trekker seg vekk fra andre kunstarter. Men jeg er opptatt av å se sammenhenger.

Opplever du at det er skiller i publikumsgruppene også?

Plakat for festivalen Only Connect, 2016.

Der opplever jeg veldig mye fluiditet. På Only Connect hadde vi et stort kunstpublikum, blant annet fordi vi også inviterte kunstnere som Christian Marclay til å stå på scenen, og han er høyt respektert i både samtidskunsten og samtidsmusikken. Vi har hatt samarbeid mellom Ny Musikk og Kunsthall Oslo, med et prosjekt som handlet om «stemmen». Der opplevde jeg at det var 50/50 fra begge felt. Her var det ideen som sto i sentrum.

Hvis du skal oppsummere tiden din i Ny Musikk, hvordan vil du karakterisere den?

Jeg har vært engasjert i organisasjonen på mange nivåer. Jeg tror jeg har trukket mange forskjellige sjangre inn i Ny Musikk, og har åpnet for samarbeid. Jeg har prøvd å plante blomster i andres hager, og har jobbet med Nasjonalmuseet, med Munchmuseet i bevegelse, med Henie Onstad Kunstsenter, og ikke minst med Kunstnernes Hus. Fordi Ny Musikk er liten og smidig har det vært mulig å arbeide med større institusjoner og presentere alternative tilnærminger. Samtidig har vi lagt vekt på kjerneaktiviteten, gjennom komponistmøter og intimkonserter i Ny Musikks egne lokaler.

Jeg har vært opptatt av ideene bak musikken, og jeg har jobbet med hvordan man snakker om samtidsmusikken. Samtidskunsten har nok vært flinkere på dette området, men også der er det ofte slik at man kommuniserer med seg selv. Her kommer redaktørbakgrunnen min inn. Vi må ikke glemme kulturkonsumenten. Kunsten må ikke bare bli for fagfolk. Særlig i dagens politiske klima er det viktig å få fram det medmenneskelige, idérike og eksperimenterende – her har jeg tro på at kunsten kan hjelpe oss.

Hvordan har dere håndtert dilemmaet mellom fordypning og publikumsbredde i Ny Musikk?

Det handler først og fremst om hvordan man kommuniserer. Man kan velge å si noe om hvordan et stykke av Karlheinz Stockhausen har slektskap med andre samtidskomponister, eller du kan si noe om hvordan stykket taler til mennesket. Vi har forsøkt den siste tilnærmingen, å innta lytterens perspektiv.

Jeg har også hatt fokus på samtalen, og har gjort plass for mange samtaler med utøvere og komponister for å gi publikum mulighet til å forstå stykkene og tankene bak musikken. Dette aspektet vil jeg prøve å ta med til Kunstnernes Hus: å også bruke det som en diskursiv arena. Her hadde vi allerede en kjempesuksess med musikk-litteraturfestivalen Off the Page, der foredragsholdere brukte et tilgjengelig språk, selv om det var komplekse og esoteriske ideer som ble kommunisert. Dette trenger ikke nødvendigvis å være en motsetning.

Kan du gi noen eksempler på kuratoriske prosjekter du har jobbet med?

Plakat for utstilling med Christian Marclay, Tate Modern, 2004.

Jeg laget en stor gruppeutstilling på South London Gallery i 2005, sammen med Lina Dzuverovic. Den het Her Noise, og fokuserte på kvinner som arbeider med kunst og lyd. Der viste vi blant andre den tyske maleren Jutta Köther, Sonic Youths Kim Gordon, skulptøren Hayley Newman, og installasjonskunstneren Christina Kubisch. Jeg laget en separatutstilling i København for noen år siden med den skotske film- og installasjonskunstneren Luke Fowler, og har også jobbet med Tony Oursler på Barbican Centre, og med Christian Marclay på Tate Modern i London.

I Mats Stjernsteds periode har det vært vekt på solopresentasjoner, mange av dem med norske kunstnere. Hva slags preg ser du for deg at du vil sette på programmet? Hvilke hovedinteresser har du?

Mats arbeidet også med internasjonale kunstnere på Kunstnernes Hus, med noen flotte utstillinger. Jeg vil ikke komme med noen programerklæringer, men jeg er glad i å trekke linjer mellom forskjellige områder. Jeg kunne for eksempel tenke meg å jobbe med dans. Det er mange samtidskunstnere som jobber med bevegelse, slik som det er mange samtidskunstnere som jobber med lyd, uten nødvendigvis å være lydkunstnere. Men også mer tradisjonelle utstillinger. Vi har en fantastisk flink kurator på huset, Ida Kierulf, og jeg gleder meg til å arbeide tett med henne. Jeg tror det er viktig å veksle mellom solo- og gruppeutstillinger, og det er viktig å være internasjonale i den grad vi kan det. Jeg vil gjerne ha samarbeider med andre institusjoner, både utenlandske og nordiske. Jeg tenker at det er et stort potensial der.

Installasjonsbilde fra utstillingen Her Noise, South London Gallery, 2004.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!