The Bell Ajar

Kristian Skylstad har både før og etter at han ble uteksaminert fra Kunstakademiet i Oslo i 2009 vært en aktiv kraft på kunstscenen i Oslo – blant annet har han tidligere drevet Galuzin Gallery og TAFKAG sammen med Ivan Galuzin, og som kunstner har han hatt en rekke solo- og duoutstillinger mm. Skylstad hevder imidlertid nå at han slutter som billedkunstner. Endepunktet ble markert på Podium i Oslo forrige uke, med verket The Bell Ajar.

Egentlig skulle Kristian Skylstad åpne utstillingen Neverwhere på Podium fredag 29. oktober, en utstilling som skulle bestå av fotografier samt en remodulert IBM-maskin i interaksjon med en sløydbenk. Imidlertid ble han to dager før åpning «tvunget til å kansellere utstillingen pga. det maskuline grunnpremisset i utstillingen», avbestilte billetten fra London og satt seg ned for å lese Sylvia Plaths The Bell Jar, samt «en 450 siders oppsummering av verdens kunsthistorie, som tydeligvis bestod av 95 % menn». På Podium ble Neverwhere erstattet av What Maise Maise knew av Stian Gabrielsen.

Etter å ha kommet til at «Sylvia Plaths vrede som kunstner ble legitim», og samtidig «merket en større og større grad av antipati i feltet mot objektbasert, konseptuell kunst», produserte Skylstad i samarbeid med en lokal indisk glasskunstner The Bell Ajar, «en feministisk pun og et rent estetisk, modernistisk verk i tradisjonen til Beuys og Duchamp».

Tom Even Johnsen, kjent som performancekunstner fra Elmgreen og Dragsets The Collectors på Veneziabiennalen 2009, var en av fem kunstnere som ble invitert til å knuse skulpturen etter egen regi på Podium fredag 6. november. Sebastian Helling ble visstnok fanget i en slosskamp på Dortmund Bodega og rakk ikke å knuse den, mens de resterende tre ikke turde å røre skulpturen, som bestod av en glassklokke fylt med titalls liter med over tyve slag honning fra hele verden.