Før helgen, i et Nrk-intervju, uttalte Tommy Olsson, kurator for bachelordelen av avgangsutstillingen til Kunstakademiet i Oslo, at ung norsk kunst ikke søker konfrontasjon. Nå, noen dager senere, kan man lese avisoverskrifter av typen «Delte ut voldektsdop på galleri», etter at en av bachelorstudentene, Karl Edvin Endresen, skal ha delt ut GHB til besøkende på åpningen lørdag.
Studenten ble anholdt av to sivile politimenn, og i går fjernet Stenersenmuseet Endresens verk fra utstillingen. Og dermed skulle det være en viss anledning til å kunne diskutere spørsmål som hva kunst er, eventuelt hva god kunst er, hvor langt man kan gå i et kunstnerisk arbeid osv., selv om Endresens provokasjon i form av et åpenbart lovbrudd umiddelbart fremstår som en langt mindre kompleks sak enn den svenske akademistudenten Anna Odells «selvmordsforsøk» tidligere i år, i forbindelse med arbeidet med verket «Okänd, kvinna 2009–349701».
Ellers kan man jo diskutere hva som skal til for å få pressedekning på en kunstutstilling. Lovbrudd er vel ikke det dummeste man kan gjøre, slik sett.
Lenker, pressedekning:
Intervju med kurator for bachelorutstillingen, Tommy Olsson, på Nrk.no:
«- Ung norsk kunst søker ikke konfrontasjon, sier kurator Tommy Olsson, kunstnerisk ansvarlig for Kunstakademiets avgangsutstilling på Stenersenmuseet i Oslo.»
Ung norsk kunst provoserer ikke, Nrk.no, 22.05.2009
Nyhetsartikkel i Dagsavisen om avgangsutstillingen:
«Utforskende, fortellende og samfunnsengasjert er noen av stikkordene for Kunstakademiets avgangsutstilling. Stenersenmuseet presenterer de unge kunstnerne.»
Ung kunst – mye på hjertet, Mona Larsen, Dagsavisen, 25.05.2009
Nyhetsartikkel i Aftenposten om Karl Edvin Endresen:
«En elev ved Statens Kunstakademi delte ut narkotika til publikum på avgangsutstillingen i Stenersenmuseet.»
Delte ut dop på kunstutstilling, Joacim Lund, Aftenposten, 25.05.2009
Nyhetsartikkel i Dagbladet om Karl Edvin Endresen:
«Kunsstudent (sic!) tatt av politiet under GHB-stunt i Oslo.»
– Delte ut voldektsdop på galleri, 26.05.2009
Men her kan vi fortsette a herje om hvordan andresorteringen av andresorteringen av amerikanske b-kunstnere kan fa et professorat i Norge, noe de slett ikke ville fatt noe annet sted. Og hvordan de bruker dette til a demonstrere en komplett ignorans gentemot et lokalt fenomen som kan vise seg a bety ganske mye. Og hvordan de gir folk som ikke har noe med dette a gjore en hovedrolle i denne sammenhengen. Og hvordan terrenget korrigeres til a stemme med kartet. Etc, etc. Det som er skrevet er skrevet. Og alle kan lese seg til sin egen konklusjon.
Til M.K.: takk for forslag – har nå åpnet for en slik mer prinsipiell debatt, her >>
Profiled
it’s a human sign
when things go wrong
The empty handed painter from your streets
Is drawing crazy patterns on your sheets
Nei, jeg har ikke noen ambisjon om a gjore en Ekeberg, og jeg tviler pa om denne forferderlige termen blir staende sa mye lenger enn hit, men det var enklere a orientere seg med et slikt begrep her og na. Jeg jobber fortsatt med saken, og det vil komme en fyldigere versjon der jeg a. gjor rede for hvorfor konseptualismen herjer dette tiaret, og b. nevner andre arbeider pa avgangsutstillingen. Nar det er ferdig vil jeg ikke hore mere om dette. Men siden Morgenstern na har brukt bade min lonn og mitt stipend som argument for….jeg er ikke sikker pa hva, men det er noe veldig lavtsaende ved det – sa lurer jeg pa om noen vet hva han har i manedslonn for a bare vaere kvalm? Skattelistene er jo fra 2007 og bare forvirrende: null inntekt og en halv mill i formue? Og hvem var det ansatte Bergman? En ape? Jeg ble tidlig kvalm av dette spillet, men na er min kvalme mer omfattende. A skylle pa kulturelle forskjeller i dette tilfellet er som a se Nazitysklands invasion av Polen som starten pa det mangkulturelle samfunnet. Alle som skriver om kunst burde fjerne fire bokstaver fra tastaturet til denne skammen opphorer.
Lite ønske til moderator: Hva med en diskusjons-tråd om overskridelsens estetikk kontra “politisk” kunst basert på Frode Markhus sitt inlegg? En kke dogmatisk diskusjon om kriterier, teori og etikk? For det synes for meg som en interessant og nødvendig debatt, som kunne stå seg godt uten person-vinklingen den har hatt til nå. (Om denne allerede finnes, post et link.)
La meg forøvrig plugge et ting jeg var “hjelpearbeider” på her forleden, Atelier Nord og Hjørdis Kuraas sitt CPC prosjekt. For noen uker siden fikk 16 under-18 asylsøkere dataundervisning på Kunstnernes Hus. For meg er dette like konfrontativt, og uendelig mye mer subversivt en deler av den flegmatiske poseringen som deler av den “nye” konseptualismen ser ut til å fremelske. Det innebærer handling, planlegging, logistikk, interaksjon, forandring. Ikke bare teoretisk eleganse/brutalitet.
(Jeg liker faktisk C.E.s verk bedre etterhvert som jeg leser tekstene rundt. Det innebar, i motsetning til nesten alle andre, en personlig risiko og en ekte interaksjon med materien/biomassen. Så komplimenter der, C.E.)
Every work of art is an uncommitted crime.
Krimkonseptualisme.
Til M.K, ville mistet litt av poenget om jeg fulgte dine råd, men takk likevel.
Jeg synes situasjonen da Chris Burden sa opp sin professorstilling ved UCLA alltid virket beslektet og interessant i forhold til det som skjedde i år, på Avdeling for Visuell Kunst, Oslo.
http://artforum.com/diary/id=8299
Når det gjelder alle disse prefiksene til konseptualisme, så er de ganske håpløse og feilslåtte boksplasseringsforsøk. I dette tilfellet ser det ut som om Tommy har lyst til å gjøre en æEkeberg.” Det virker på meg som et utidig forsøk. Det ser ut til å være blottet for den spydigheten og ironien som i hvert fall lå i æemokonseptualismeæ som label. Siden æemo” for lengst hadde blitt et skjellsord. Så var kategoriseringen liksom litt funny, uansett om de som ble kategorisert som det vedkjente seg det eller ikke. Det eneste prefikset jeg kan forstå og bruker uten ironi selv er postkonseptualisme, så lenge det betyr etter, eller – helst – ferdig med.
Uansett har jeg problemer med å se hvor viktig det som liksom skal være konseptuelt er i det aller meste som omfattes av neo- (i hvert fall slik det har utviklet seg, og nå handler bare om overflate og posturing, med Marius Engh som hederlig unntak) til emo- og nå da ækaoskonseptualisme.æ Det er greit nok å ignorere de historiske og spesifikke koblingene konseptualisme hadde til språk og systemer, selv om dette i utgangspunktet var med på å definere hva konseptualisme var, men nå heller kan ansees som tematikk mer enn en beskrivelse eller metode som sådan. Men når det konseptuelle ikke er det viktigste i arbeidet til den grad at det idebaserte drivet i verket er usporelig eller totalt fraværende, da er det rett og slett ikke konseptualisme. Derfor har jeg – som jeg har skrevet tidligere – vanskelig for å se hva som liksom gjør 00-tallet til et spesifikt konseptuelt tiår. Jeg tror rett og slett ikke det stemmer, og jeg venter fremdeles på at de som hevder dette redegjør for påstandene sine.
Hvorfor ikke finne på en annen catchfrase? Det hele har for lengst blitt latterlig.
uff kunne man ikke diskutert litt viktigere ting i kunstverdenen i hjemlandet
Morgenbladet avslutter i dag sin debatt om GHB-saken med følgende innlegg:
De andre arbeidene på avgangsutstillingen, Tommy Olsson, Morgenbladet, 03.07.2009
Satans kunst, Frode Markus, Morgenbladet, 03.07.2009
Når outsidere er inne, George Morgenstern, Morgenbladet, 03.07.2009
Dessuten bringer Morgenbladet denne uken en lengre artikkel av Tommy Olsson, om den yngste generasjonen konseptualister:
«På den aller yngste kunstscenen er vi vitne til en svart, rabiat impuls.»
Kaoskonseptualistene er her, Tommy Olsson, Morgenbladet, 03.07.2009
Synnøve Vik om avgangsutstillingene 2009 i Billedkunst 4/09:
«74 nye kunstnere fordelt på fire masterkull og sju ulike utstillingsarenaer innebærer nødvendigvis et vell av mer og mindre interessante uttrykk. Å etterlyse overraskelser og utfordringer ved en masterutstilling er kanskje for strengt. Likevel, det er ikke veldig mange verk som overrasker eller utfordrer ved årets avgangsutstillinger. Men en liten gruppe fra 09-kullet skiller seg ut. Her er årets beste.»
Honor roll, Synnøve Vik, Billedkunst 4/09, 23.06.2009
“Sex och droger. Är inte det ursprunget till all konst, om man ser på det lite stort.”
Nei, det er en bullshitposisjon, om du unnskylder min språkbruk. Sex & drugs er en av mange kilder til kunst, å holde den posisjonen at det er den eneste blir en reduksjon som gjør standpunktet til en klisje. Blomster og estetikkens mysterium kan være like interessant, om ikke mer. Les Platon.
Og der kommer min kritiske kommentar til hele denne skandinaviske misantropi motegreia inn: Som enhver annen hip bevegelse er den i ferd med å bli incestuøs, selvforsterkende og mer og mer uniteressant. Det er en stor forskjell mellom å jobbe med et tema og å tro at temaet man jobber med er det eneste interessante i hele verden. Det er en tenårings-posisjon, som gjør det umulig å like Nerdrum eller van Gogh fordi man er så fanget av sin egen konseptuelle posisjon at man ikke evner å se andre kvaliteter en det man jobber med. (Ikke personlig ment.)
Grrr. Det er så jævli få mensch i denne verden som klarer å holde flere posisjoner samtidig at jeg begynner å fortvile av og til, og vende tilbake til Blake og Spare som en flukt.
Hups, nå kom jeg på at det var ditt verk C.E. Mitt råd: Gjenta det, med skriftlige kontrakter med alle deltakere (og legeattest) og nøyaktige doseringer. Film, legg ut.
Skylstad formulerer seg meget bra etter min mening.
C.E.: Spørsmålet du stiller er det interessante, og kommer nok desverre ned på god gammeldags borgerlighet. Fakta er at er det noe “progressive” kunst-personligheter ikke takler så er det mangelen på kontroll og finesse. Liten selvopplevd anekdote fra Kunstnernes Hus, fra 2003 da jeg jobbet med et prosjekt kalt Stunt Club. Tidligere i prosjektet hadde Baron von Bulldog en nydelig installasjon der han stilte ut en “ekte heroinist” i en kube, med stor suksess. Den var virkelig bra, så ingen kritikk der. To uker seinere, mens jeg var på jobb, kommer en gammel junkievenn av meg innom, høy som et brød, og spør om han kan lapse litt på sofaene inne i lokalet, noe jeg personlig synest var helt genialt fra hans side. Full panikk og Kunstnernes Hus krevde full vareoptelling av alt lagret utstyr og kunst i etterkant.
Så min konklusjon er dette: Panikken kommer av at det for en gangs skyld var et prosjekt som ikke var kontrollert, soignert og “stilig”, men derimot nihilistisk og “farlig”. Hadde kunstneren og de som mottok GHBen vært edru hadde det vært en smågenial performance spør du meg, ihvertfall sett i lys av konfrontativ kunst. Desverre tyder vel ting på at det var en fyllegreie. Men reaksjonen tror jeg ville ha vært den samme, og det er interessant.
Leste innlegget ti kristian og så langt i debatten , er det gutten som best klarer av å ordlegge seg. Han visr også til sider av arbeidet ingen sålangt har orket å reflekter, De tidliger såkalte debatenter ble rent satt ut av det tabloide, og detfaktum at det var GHB, og dette gjorde at deres innlegg hele tiden unnvek de viktigste spørsmålene… Som hvorfor den panikkartete reaksjonen fra institusjonene? Hvorfor total sensur?
Tommy Olsson slår tilbake i dagens Morgenbladet, hvor han blant annet skriver:
«Hvorfor ble arbeidet til Endresen fjernet? Hvorfor er det ingen fra Kunstakademiet som protesterer mot det? Skal kuratoren overvåke 20 studenter på 24-timersbasis? Gjentatte ganger er disse spørsmålene blitt stilt. Gjentatte ganger er de blitt besvart med injurierende nonsens.»
Hundre års ensomhet, Tommy Olsson, Morgenbladet, 26.06.2009
Dessuten har Kristian Skylstad et svært leseverdig innlegg i samme avis, hvor han også skriver ett og annet som kan leses med tanke på den aktuelle debatten om etiske retningslinjer ved KHiB:
For de med dårlig hjerte, Kristian Skylstad, Morgenbladet, 26.06.2009
Skulle vilja komma med några kommentarer angående verket i fråga här. (Endresens) Är det egentligen så dåligt som många vill ha det till? Till och med Tommy Olsson antyder ju en viss kritikk här och där. Jag fick ju naturligtvis inte chansen att se det i verkligheten men konceptet bak det kan ju iallafall diskuteras. Ett IKEAkök har jag sett. GHB har jag aldrig prövat, men jag är bekant med effekten av det.
Textenraden Rape Me är intressant tycker jag. Det är ju ett utsagn som på sätt och vis utraderar sig själv. Den som ber om att bli våldtagen blir ju det strängt taget inte. Om man ser på det lite språkteoteriskt åtminstone. Så meningen uttrycker ju ganska direkt dem komplexa strukturer som utgör begärets och maktens logik. Man måste inte läsa det i ljuset av den självdestruktivitet som Curt Cobains självmord visade. Driften att överge sig själv till något utanför ens kontroll, tar sig ju många uttryck. Många av dem har positiva sidor som alla kan känna igen sig i. Också droger har ju positiva effekter och fyller ett behov. Den sidan av verkligheten är inte så tydelig i IKEA-vardagen. Men dem kontrasterna som verket till Endresen visar kan vara uppförstoringar av motsättningar vi alla förhåller oss till daglig. Mer än vi tror, tror jag.
Å andra sidan kan motsatsen, ansvar, vara nog så skrämmande. För vad är egentligen ansvar. Att göra det som förväntas. Ja, men man visar kanske ett större ansvar när man bryter mot förväntningarna. När man på trots av dem, ändå gör det man själv upplever som riktigt. Här blir det planlagda lagbrottet en viktig del av ett verk som handlar om individens egenmakt och dess inneboende begränsningar.
Lagbrottet är också ett sätt att lyfta konsten ur fiktionen. På samma sätt som t.ex äkta sex. Riktig knulling i teater eller film blir alltid nåt mer än konst. Det rycker verkligheten in i verket. Och det är spännande tycker jag. När gränsen blir flytande. Inte för sin egen skull, men för att det säger något om fiktionen i våra liv. Att leva är ju att skapa en berättelse. Men berättelsen är ändå aldrig riktigt hela livet vårt. Likafullt kan vi aldrig lyfta oss ur berättelsen. Vi kan inte göra något vi inte anar vad det är. Vi kan aldrig gå ur oss själv. Och då är vi tillbaka till begäret. Sex och droger. Är inte det ursprunget till all konst, om man ser på det lite stort. Ja, allt liv faktiskt.
Jag tycket att verket berör dem här temaena på ett direkt och kompromisslöst sätt. Men för att bli berörd måste man våga se. För att se måste man lyfta blicken.
I Bergens Tidende er det nå en relatert debatt i gang, angående KHiBs nye “etiske retningslinjer for kunstutdanningen”. Se aktueltsak her på Kunstkritikk.no:
Kunstnerisk frihet under press, kunstkritikk.no, 22.06.2009
Alle disse meningene man tilskrives…
Har oversett denne:
«Hundre år etter åpningen av Kunstakademiet varsler årets avgangsutstilling en ny vår for kunsten, mener kurator Tommy Olsson.»
Forever young, Universitas, 27.05.2009
oj så liten…
Hei George, denner er til deg. Husk, det er ikke for sent å snu. Kjærlig hilsen.
Og forresten, Aeron, hva med å forfatte tekstene dine selv i fremtiden. Ville kledd deg bedre, for du er jo en grepa kar såvidt jeg vet.
Hvilken forskrudd logikk ligger bak innleggene sålangt, hvor Tommy Olsson liksom har instrumentert, ikke bare Karl til å bæsje på leggen, men utstillingen til å bli et “Olsson Show” ? Hva er et “Olsson Show” om det noen gang var noe som het det? Takkskarrufaen meg ha.
At GHB ble delt ut til gjester på åpningen er en skandale, ja. At Tommy Olsson har instrumentert denne skandalen er en paranoid projeksjon uten rot i virkeligheten. Folk bare prater og prater, men de vet faktisk ikke hva de prater om. Og det er faktisk ganske mye mer alvorlig enn hele GHB saken. En student dreit seg ut, greit. Dere prøver nå å, ikke drite ut, men seriøst skade Tommy Olsson, og det på fullstendig sviktende grunnlag. Kakle kakle kakle. Mørkt. Møkk. Føkk.
En kurator på en avgangsutstilling er ikke en kurator som vi kjenner han. Det er mer en veileder, en guidance. Men kun fysisk makt kan forhindre hva som skjedde der. Olsson visste prosjektet var farlig, overskridende, drøyt, som tema, ikke som handling. For selve handlingen, å faktisk ikke bare koke opp GHB, men servere det, var en handling faktisk Karl aldri fortalte sin veileder. Han villedet Olsson, og muligens seg selv i samme vending.
Det er mange som bæsjer på leggen sin nå, det er faktisk det som gjør prosjektet til Karl interessant. Jeg som syntes det var så uinteressant i utgangspunktet. Dere gjør dere til en del av et gesamtkunstwerk dere vil ha problemer med å tre ut av. Faen. det stemmer. Jeg sitter her og taster meg selv inn i det. Fra et fugleperspektiv heldigvis, møkk på skuldrene er dårlig stil.
Ta et dypt pust, tenk, tenk omigjen, ikke kakle, samtal.
fm
Ja, eller klikkbar lenke:
«The Olsson-show»?, debattinnlegg av Andreas Hansen Schille, kunststudent, Morgenbladet, 19.06.2009
Man kan også lese en replikk fra Aeron Bergman:
Hvem kritiserer kritikerne?, Aeron Bergman, Morgenbladet, 19.06.2009
http://morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20090619/ODEBATT/105359343
Jo, MK, det underletter jo – jeg trenger nesten ikke å si noe mer; hvordan kan jeg underminere troverdigheten til George Morgenstern mer enn han klarer på egen hånd, liksom? Men det er masete å bli beskyllt for narsissisme av folk som på liv og død skal ha dette til å dreie seg om meg, og bare meg. Det er også litt klamt å ta æren for noen annens arbeid. Æres den som æres bør, og ansvaret til de ansvarlige, mener nå jeg. Men jeg tenker ikke bruke hele sommern på å gjenta det som er blitt gjentatt.
M. K., jo, du er langt i fra aleine om å reagere.
Hjelpe og trøste. Er det ingen andre en meg som reagerer på at kunst-akademiets ledelse ser på studentene sine som viljeløse barn som blir forledet inn i synd og fengsels-straff av lokkemenn-kuratorer? Wtf? Siden C.E. såvidt var inne på tråden, kanskje på tide å skrive et inlegg i Morgenbladet om kunstnerens autonomi vs. kuratorens rolle i en utstilling?
Som skrevet før i debatten synest ikke jeg heller å dele ut GHB på fylla er så jæævli smart, ei heller kunstnerisk interessant, mendenne debatten handler jo ikke lenger om det, men om akademiets manglende forståelse av kunstneren som ansvarlig individ. Samt at “noen” vil ta Tommy O. på den sedvanlige spissfindige måten. (Tommy, det er vel et positivt tegn at de snakker til deg og ikke bak ryggen din ihvertfall, det er jo ellers mest vanlig.)
Med slik støtte trenger mannen ingen fiender. Lønn hver måned får han og.
Lønningspose hver måned = ansvar.
det vrælet ovenfor der var en liten støtte til aeron bergman.
“nei”.
nei
ånæii,kan dere slutte?jævla selvopptatte gærninger.kan dere ikke heller verve dere til krigen i kongo eller no,haha!finn på no.kastrer dere sjøl eller hva som helst.men ikke skriv om det etterpå.ikke film det.tegn det i luften.stikk til et zenkloster.eller start en fet klubb,haha jævlig fet klubb hvor dere bare stiller ut hverandre og gjør andre ting,ting som vi aldri får vite om.noensinne.
Selvfølgelig burde jeg opplyst Endresen om at dop kan være skadelig, men min posisjon er litt forskjellig fra de som jobber med forebyggende virksomhet blandt ungdom.
Denne debatten kunne like gjerne vært på fjortis.no.
De små tilløpene til relevant diskusjon, drukner i tåpelige
personangrep. GHB stuntet til Endresen gjør meg litt flau på hans vegne. Aeron har et godt poeng rundt dette. Dop er ikke tøft eller provoserende. Det er stort sett en trist affære for dem som ikke takler rusmidler. Er heller ikke noe tøft for menneskene rundt dem. Å behandle rusproblematikk slik som Endresen gjør er noe en ungdom gjør. Det er et sikkerhetsnett rundt ham som passer på at de slemme guttene ikke tar han. At en voksen mann som Tommy Olsson ikke evner eller ønsker å formidle dette til studenten oppleves som merkelig. Vi har alle et ansvar for hverandre. Det inkluderer å være voksen nok til å si fra når de en har et “mentor” forhold til, blottstiller sine problemer.
Sahak; bruk heller http://www.skyggesiden.com for å få servert hele røkla med spenstige teorier om nazister i verdensrommet og andre sære konspirasjoner.
Hvis du har konkret kritikk så er det selvsagt helt OK, men dette rælet mot “troikaen” er bare nedrig. Forøvrig antar jeg at Morgenstern, som skrev i Aftenposten i mange år, klarer å snyte ordet “odiøst” ut av hodet sitt, helt uten støttehjul.
Er det flere enn meg som ser to andre nisser som trekker i trådene i bakgrunen?
Spesielt når jeg leser ord som “odiøs”. Så ser jeg Stian eller Gard. “Odiøs” er ikke et typisk George ord eller hva?
Et typisk George ord er “offentlig jerk-off” eller “sosial demokrati, velferd”….
spekulerer fært nå jeg altså..
Der kom du meg i forkjøpet, amh, men siden jeg hadde dem klare, her er de samme lenkene med litt mer info:
Narsissistiske overskridelser, George Morgenstern, Morgenbladet, 12.06.2009
Hvem er det som er dopet?, Tommy Olsson, Morgenbladet, 12.06.2009
Ellers – etter å ha lest Morgenstern i Morgenbladet i dag, må jeg si at jeg undrer meg (for å si det mildt) over at han (og Bergman forrige uke) med så stor iver vil ha saken til å handle om Tommy Olsson, og bare om Tommy Olsson. Det ser utrolig merkelig ut.
Jeg tror det er flere enn meg som er ganske lei denne saken, og som mener at Ikea-kjøkkenet for lengst har fått mer oppmerksomhet enn det noen gang fortjente. Likevel er det ting jeg stusser på i forrige ukes innlegg i Morgenbladet, og de to (1, 2) som ble publisert denne uken. Det er sjeldent jeg ser en diskusjon som holder seg selv gående på en såpass stor grad av kunstig åndedrett.
Jeg tror det er mye som kan bestrides i det Aeron Bergman skriver, men siden alt virker å være tuftet på sytete digresjoner, kulturelle forskjeller og misforståelser rundt hva som motiverer flere norske kunstnere – og en grunnleggende inkompatibilitet med denne motivasjonen, er det liten grunn til å drøfte innlegget hans videre. Uansett, heller at det viftes med æytringsfrihetflagget,” selv om ingen egentlig har gjort det i dette tilfellet, enn med bibelen. Det viser i det minste at det fremdeles er litt sunn fornuft å finne her til lands.
Olsson mener at det er fint at både dekan og Steneresen dreit seg ut. Det gjør at man liksom kan se hvor landet ligger. Det er for øvrig sant – i mitt tilfelle var det faktum at Morgenstern var dekan en vesentlig grunn til å ikke søke videre til master. Det som det virket som om Olsson valgte å ignorere i forrige ukes innlegg, var at Endresen var den som dreit seg ut mest av alle. Her misser Bergman poenget. Morgenstern er såpass ute på viddene at det blir direkte pinlig.
Det er Endresen som dreit seg ut – på egenhånd. Å skyve dette ansvaret over på kuratoren er en overdreven umyndiggjøring av en person som tross alt nærmer seg tretti. La oss slutte å late som om vi har med en evneveik tenåring å gjøre her. for øvrig synes jeg det er interessant at Morgenstern ikke nevner Endresen EN eneste gang i sitt innlegg i Morgenbladet. Er det i det hele tatt mulig å misforstå en situasjon mer enn dette?
Slapp av folkens, tommy hadde ingenting med verket å gjøre.
“Forledet til å miste kontrollen”, verste jeg har hørt.
Tommy visste ikke angang at det var det verket jeg hadde bestemmt meg for før en eller to uker før utstillingen… Følte meg litt forpliktet til å svare på dette…. Takk
Det som forundrer meg er at kunstneren ikke ser ut til å ville forsvare verket sitt, og at det blir kuratoren som får den oppgaven. Hvor er Endresens versjon av hendelsene? Ble han “forledet til å miste kontrollen over sin egen avgangs-utstilling”? Er han et “offer” eller var dette hans autonome kunst-utrykk? Delte han ut GHB til folket? Diskusjonen nå ser ut til å fjerne seg fra verket og over til å bli en snikende “Tommy Olsson” debatt, og det er merkelig. Aaron Bergmans bredisde i Morgenbladet peker ihvertfall i den retningen. Så igjen, hvor er kunstneren?
Det er hva som skjer når du besvarer et spørsmål og det blir brukt for å besvare et helt annet spørsmål. Det er også hva som skjer når du snakker om noe generellt og det blir brukt for å besvare noe spesifikt. Kreativ journalisme – den eneste måten å beskytte seg mot det er å holde kjeften helt, men det hadde ikke vært en god strategi under pressevisingen. Kort sagt, jeg har aldrig sagt det som står der – og i lys av hvordan ting har utviklet seg skulle det være en enkel sak å regne ut, med mindre man har en agenda der det passer godt å bruke det. F.eks hvis man vil gi kuratoren skylden for hva en student finner på.
Apologies to Stian. He is a sweet guy. But still in the “troika”.
Allmost forgot.
Whats this crap about:Ung norsk kunst søker ikke konfrontasjon
???
Tommy.
In my experience you have been a patient listener, a guide in the dark, rescuer in the sea, light in the tunnel father figure and the best curator we could have.
Much more than the impotent wankers from school ever have been through three years of their bullshit “point collecting” ass licking game.
One thing you shold know that khio wankers are statesmen. They are carefully chosen to begin with…..like the “troika”….Stian, Gard & George.
Have you seen any of their “work”? The troika art? ha ha ha.
I saw troika on their way to a buddies trip wearing robber boots up to their knees:) That was quite a site. I wish i had a camera with me…
I heard a rumor from a khio employee about another employee at a job interview in khio where 90% of the interrogation questions were about the loyalty to khio. NOT the qualification but the LOYALTY to the institution. It sholdnt come as a surprise when you hear biased ignorant, impotent opinions. Repeating regurgitated conventional thoughts.
KHiO is a system of imposed ignorance
weRock
Date: Fri, 05 Jun 2009 09:16:47 +0200
Subject: the drugs dont work
Dear Richard, Anne Marte, Ayman, Amir, Sivert, Aida, Karl, Daniel, Anders, Silje, Jumana, Cecilie, Øystein, Kjersti, Markus, Juliet, Lars, Bente Elise, Sahak, Andreas and Elisabeth.
After reading todays paper I realised that the sorry aftermath of the chaos surrounding Karl´s work probably will drag on for many more weeks, as it now seems to be considered MY piece by a growing number of people. A weak point in my opinion, but since I´m also being accused of not really giving a toss for anything in the show except manipulating poor innocent Karl to go absolutely bonkers, it made me realise that it is long overdue to send you this mail, which first and foremost is to say a very real and serious Thank You for the privilige to share all these intense days with you since january. In all this noise from the media and wild accusations from people I´ve never met, I obviously have to inject some icecold water and ask myself if I failed you. Did I? Please tell me if I did, because it´s hard for me to see. Because when I look back, I think the show is perfect – not so much because of me, but because of the work thats in it, including the fatal piece that is no longer there.
All this is part of the reason I´m writing you now, two weeks later, and not in the days following the opening, as planned; because these are issues I have to consider carefully. Like, what would I do in your position, when the maverick steals the moment to create instant myth – something that casts a long shadow, that for the moment seems to be of considerable length. Would I be pissed off at Karl? Irritated, at least? Or would I sympathize enough to remove my own work in protest of his exclusion? Or could I give a shit about it? And what would I think of the curator that didn´t stop him? This I also had to consider; How could I possibly have stopped him? Each and everyone of you could have brought some illegal crap with you that day without me knowing – would that be my responsibility too? The development of Karl´s piece towards a potentially dangerous situation during the opening is something I consider unfortunate, but it is also something that is beyond my control – I cant really see that it is something I can claim any responsibility for; Karl should prepare this evil shit in his ikea kitchen, thats where my knowledge starts and ends. It was a fragment of his work as a whole, and microscopic in the context of the show. It didn´t have to be chaotic, it didn´t have to be news, and it most certainly did not have to put me in a position where I have to defend the bleeding obvious on a weekly basis. Truth be said, I´d forgotten all about it when they were putting the pieces of the kitchen together, because that action was so hysterical in itself. I can handle criticism, it is after all my business, but it seems that all is lost on days like these when some geek I´ve never met insists that I didn´t care about the show, or any of you during all these months, and was just pushing my own agenda – which supposedly was to jeopardize the situation for all of us. A weird twist, way ahead of all logic, but it kind of breaks my heart in ways I dont like at all; I really enjoyed working with you all, and it sucks to have one asshole after the other trying to rewrite the facts and delegate responsibility away from the responsible. Why should I want to impose trouble on you? Why indeed?
Sorry for all this, I really just wanted to say Thank You and wish you all a long hot summer, but it seemed absurd to just say that and not mention any of the wicked goings on. We shall see where and if this will end – I dont think any of this arguing is going anywhere remotely interesting so far. And compared to the sum total of the show, medias impact is rather lame, really. You guys rock.
With all my love & respect, again; Thank You
Tommy
Morgenbladet har i dag en dobbeltside om GHB-saken i sin seksjon for Ideer/Debatt, bestående av to debattinnlegg. Det første er signert Aeron Bergman, professor ved Kunstakademiet, som har vært Karl Edvin Endresens veileder. Han går hardt ut mot kurator Tommy Olsson og hevder blant annet at «Olsson var mer interessert i å promovere sin egen agenda enn i å kuratere et show, uten å ta hensyn til at det gikk på bekostning av studentene og publikums helse». Det andre innlegget er fra Tommy Olsson, som på sin side er sterkt kritisk både til Kunstakademiets og Stenersenmuseets håndtering av saken. Olsson spør blant annet: «Hva er det for signaler man sender ut i denne offentligheten som ønsker at kunsten skal være «farlig», fra landets høyeste kunstutdannelse, som har det skrevet i sitt program at kunsten er «fri»?»
Begge debattinnleggene kan leses i sin helhet her:
I et kjøkken fra Ikea, Morgenbladet, 05.06.2009
Anmeldelse i Morgenbladet av Line Ulekleiv:
«Den nye generasjonen avgangselever er opptatt av kunsthistoriske kilder, men også av seg selv.»
Avgangstider, Line Ulekleiv, Morgenbladet, 29.05.2009
Christer Dynna anmelder avgangsutstillingen her på Kunstkritikk.no:
«Flere kollektivt signerte arbeider bidrar til å gi årets avgangsutstilling mer enn et skinn av estetisk og kunstnerisk samhold. Rent tematisk spriker likevel begge avgangsutstillingene i alle retninger, akkurat slik som de skal.»
Jubileumsnærvær, Christer Dynna, Kunstkritikk.no, 01.06.2009
Norge må være det eneste landet i verden der man kjemper FOR kulturell ignoranse.
Cecilie Nissen: Slett ikke fornærma, bare engasjert ;-) Tror vi er enige i utgangspunktet. Personlig har jeg stor sans for futuristene fra 20-tallet om man skal snakke konfrontativ total-kunst. Mitt poeng er at man kan benytte seg av estetikk fra punken like effektivt som man kan bruke estetikk fra barokken, om man er dyktig. Og at jeg på mange måter har savnet noen dyktige utøvere innenfor den sjangeren de siste 5 åra.
Christian Krogh: Ja gud forby at du skulle møte litt motstand, det ville jo nesten være skummelt.
Jeg beklager hvis jeg har fornærmet noen blitzere med min “fuck staten” uttalelse. Selvsagt er jeg enig med deg (M.K) i at poenget er om det er dyktig gjennomført, har en overbygning og en tanke bak og inneholder originale grep/interessante problemstillinger. I dette tilfellet (dele ut dop) var det kanskje en smule enkelt. Ihvertfall det som ble igjen av det. Du sier også at du ser et skrikende behov for provokativ kunst. Jeg mener at hvis man skal lage provokativ kunst er det fint hvis det kan trekkes litt lenger enn 70 eller 90 tallet. Derfor mener jeg at man bør jobbe annerledes både med ideene og virkemidlene i 2009. Men det er lettere sagt enn gjort. Det er jo ikke spesielt lett å lage god kunst, men jeg mener at det er kunstakademienes oppgave å lære studentene sine å lage god kunst. En annen ting jeg synes er litt irriterende er at når man mener at det er på tide at kunsten går videre, skal den helst bli enda mer provoserende enn den var før. Innenfor musikk er det ikke sånn. Der kan man høre på en plate og like den, og kanskje bli berørt, og det er ingen som maser om provokasjon og konfrontasjon osv. Jeg for min del kan bli berørt at en firkant som er framstilt på en litt annen måte enn jeg har sett før. Da skaper det en reaksjon hos meg. Jeg trenger altså ikke folk som kler seg nakne eller deler ut dop for at jeg skal få en kunstopplevelse.
Når blitzerne begynner å diskutere er det på tide å legge pilleboksen ned i snippsekken og innse at man har tapt.
Gud velsigne konfrontativ kunst, men det er kanskje ikke et sjakktrekk å dele ut stoffer hvor feildosering kan føre til dødsfall om man selv er beruset?
Forøvrig, ceilie Nissen: “man må slutte å lage Blitz-aktig æfuck staten” kunst hvis man skal få folk til å lette på øyenbrynene.”
Må man det? Er ikke hele poenget om det er dyktig gjennomført, har en overbygning og en tanke bak og inneholder originale grep/interessante problemstillinger? I det bornerte kunst-miljøet vi har i norge i dag, hvor Gardarson ser ut til å være en av gudene, ser ihvertfall jeg et skrikende behov for provokativ kunst. Om den kommer som en knyttneve eller et kjærtegn er ikke poenget, poenget er vel å få folk til å reagere. Undertegnede var i 2001-2003 med i kollektivet NAG som gjorde mange vellykkede gate-performancer med skarpt politisk innhold, bl.a. julespill på Oslo City hvor Josef blei pælma av fremmedpolitiet. Det var, etter mine kriterier, provoserende kunst, især fungerte det best da de ekte vekterne grep inn. Å gi bort drugs man ikke har kontroll over kommer ikke helt i samme kategori, spør du meg.
Altså, jeg tror ikke den plakaten var Karls verk, og heller ingen dødsliste. Plakaten var laget i samme font og form som hipster-t-skjortene som ser slik ut
Bare at det sto Stian, Gard, Michael & George. Jeg tror ikke at den skulle leses i sammenheng med “Rape Me”, men kanskje bare som en kommentar til sirkuset rundt frontfigurene på Kunstakademiet. Noen liker Lennon, andre liker Macca, liksom. Ikke vet jeg. Men, det var jo artig at George ble sett mens han rev den ned fra veggen. Herlig fyr det der.
boys will be boys
Hm, Karls dødsliste? Jeg såg den ikke, og har heller ikke savnet den.
“Men, vent må litt…en liste med fornavnet på autoritetene på skolen vet jeg ikke noe om; hvor befant den seg?”
Det kan hende hukommelsen min spiller meg et puss, jeg var bare på åpningen en ganske kort tid. Jeg synes å huske at det hang en sort plakat med hvit skrift på en av søylene rett ved installasjonen, hvor George, Stian, Gard og Michael var navngitt.
Overhørte to gamle damer, tirsdag ettermiddag på stenersen. Den ene hadde åpenbart vært der før og sett IKEA-monsteret utfolde seg, og viste nå den andre rundt. Hun uttrykte stor skuffelse over at kjøkkenet var borte. Sjeldent hadde hun sett slik en kreativ eksplosjon. Og bordene som sto rundt var dekket av hvitvinsfylte glass med stett. Tomme hvitvinsglass var så vakkert dandert blant rotet på kjøkkenbenken, og der lå til og med roser på gulvet.
Provokasjonens veier er uransakelige.
Jeg er enig med amh som lurer på hvor det faglig interessante i dette prosjektet er. På kulturnytt igår sa Karl Edvin Endresen noe om at meningen bak prosjektet var å gjøre folk oppmerksomme på at middelklassen (hvem nå det er? er vi ikke alle blitt middelklasse?) koker dop på kjøkkenene sine? Jaha, and so what? Det er vel bare en bekreftelse på hva vi har hørt gjennom tabloidavisene de siste årene, framført på en pubertal opprør-mot-autoritetene måte. Jeg skjønner at folk synes samtidskunst er helt dust. Etter å ha vært i “bransjen” i snart 15 år begynner jeg å bli (gjesp) trøtt av disse forsøkene på å lage provoserende kunst. Tommy Olsson sa før avgangsutstillingen åpnet at norske kunststudenter lager for lite konfronterende kunst. Det er vel en del forsøk på å lage konfronterende kunst men det er få som lykkes. I dette tilfellet virker som et krampeaktig forsøk på å presse fram noe konfronterende. Hvis vi ser til Sverige er det ihvertfall mer sus over psykoseprosjektet til Anna Odell. Jeg ble faktisk litt provosert av da jeg hørte om det. Problemet er også, og det gjelder ikke bare i Norge, at kunstnerne er så vanvittig politisk korrekte. De eneste man stort sett greier å provosere er politiet og en håndfull institusjonsansatte. Det finnes vel neppe noe mer politisk korrekt, med mindre han er kristen, enn en kunststudent som deler ut dop.
Tommy Olsson var inne på noen litt mer interessante tolkninger rundt dette kunstverket. Det er mye ekkelt og konfronterende man kunne utviklet det til hvis man greide å gjøre det på en subtil måte, uten at jeg skal begynne å spinne videre på de ideene. Uansett er det vi sitter igjen med nå en kunststudent som delte ut dop på åpningen, han ble arrestert av politiet (langt gjesp), kunstverket ble fjernet, tabloidavisene kastet seg over det, kunstneren fikk sine 15 min. of fame, og ingen sitter igjen med noen ny innsikt.
Det har vært endel snakk om “den farlige kunsten” i det siste. Hvis det er det vi vil ha (litt usikker på om vi vil det hvis det virkelig ble farlig) må kunstnerne bli mye modigere. Da må man begynne å trekke fram de mørke sidene som finnes i oss (Bjarne Melgaard er vel i gang med noe der, selv om han nekter for det). Og man må slutte å lage Blitz-aktig “fuck staten” kunst hvis man skal få folk til å lette på øyenbrynene. Det kunne også vært ok om folk greide å utføre kunstprosjektene sine på en mer subtil måte slik at de kunstneriske kvalitetene også ble litt tydeligere.
Men, vent må litt…en liste med fornavnet på autoritetene på skolen vet jeg ikke noe om; hvor befant den seg?
Nei, vi har hatt lite erke-konseptualisme, jeg tenkte nærmest på neo- og emo- og ser vel egentlig dette som en logisk konsekvens. Det er og blir et konseptuellt arbeid, men selv om dette taggede kjøkkenet isolert sett ikke gir så veldig mye informasjon fra seg – bortsett fra “Rape Me” (som blir litt for sterkt for dekanen, men som alle andre momentant kobler til en sang av Nirvana mer enn noe annet) – må hele intervensjonen i åpningssituasjonen, inklusive tilkallingen av politiet og alle ettereffektene i offentligheten, denne diskusjonen inkludert, leses som en progresjon. Karl har på en måte sprengt situasjonen, og sprengstoffet var ghb – nå må vi bare finne ut hva som egentlig ble sprengt, hvis noe. Men jeg tror det; selv om det kan se ut som en forutsigbar serie av konsekvenser – deri inkludert at jeg tar ham i forsvar – hadde ihvertfall ikke jeg regnet med at et museum ville reagere som en fornærmet privatperson. Og jeg ante ikke at dekanen på khio ville støtte dette og samtidlig være indignert over at jeg ikke tystet på Karl til administrasjonen, slik at de fikk avverget disse pinlige omstendighetene. Jeg ante saktens ikke at noe slik engang gikk an, og er fortsatt kvalm av å tenke på det. Alt dette sender ganske dårlige signaler til studentene generellt, men troll sprekker som kjent i solen og det pleier å bli tydelig i slike situasjoner hvem som er hva. Det er det nå og. Så er det som står igjen – kjøkkenet – på en måte ladet med denne forhistorien, men selv uten den ville det vært mulig å gå dypere; der er noen referenser tilstede; Nirvana er nevnt, og et splitter nytt ikeakjøkken lar seg ikke helt løsrive fra en tanke om Fight Club, selv om det muligens er en long shot. Kontrasten mellom det helt nye, blanke kjøkkenet og det klønete spraymalte Rape Me klarer på en eller annen måte å svinge ganske godt helt for seg selv. Dette er på en måte kjøkkenet til den der fyren på ungdomskolen som vær morgen vurderer å ta alle sine våpen med seg for å skyte medelevene. Men det er altså den tredje komponenten som virkelig har fått fart på sakene og brendt inn arbeidet i medievirkeligheten. Og der er vi. Sen er det en annen ting at dette er langt fra perfekt; jeg vet fortsatt ikke eksakt hvor ting gikk galt på åpningen, men Karl kunne kanskje hatt bare bittelitt mer kontroll over situasjoen og vært en anelse mer edru – men da kanskje dette ikke hadde vært noen sak i det hele tatt? Who knows? Den kunstneriske verdien av arbeidet er ikke udiskutabel, men i første rekke må dette dreie seg om prinsipper; Stenersens avgjørelse virker ha skjedd i affekt og gir et uprofft inntrykk, og som dekan for khio burde Morgenstern levere en i det minste prinsipiell protest mot dette i stedet for å beskylle meg for ikke å ha gjort jobben min. Jeg HAR gjort jobben min. Han aner ikke engang hva jobben hans er. Men alt dette kommer vi tilbake til i løpet av de neste dager.
Jeg hadde ikke hatt noe imot om du gikk litt dypere, for jeg er tydeligvis ikke i stand til det. Som utsagn blottlegger dette arbeidet ingenting annet enn relative selvfølgeligheter. Alt jeg ser er info som er rimelig allment: GHB er ulovlig, GHB er et “voldtektsdop” (_RAPE ME_ oppfattes også som en oppmaning til politiet eller autoritetene på skolen, som blir listet opp ved fornavn på en plakat i installasjonen), GHB kan fremstilles på kjøkkenet, Ikea lager og selger kjøkken. Videre: Ting som ser søplete ut kan fint vises i en utstilling, kunstverk kan installeres æperformativtæ under åpningen. Og: autoriteter reagerer på lovbrudd, politiet vil sannsynligvis anholde lovbrytere, pressen er forutsigbare og vil automatisk hoppe på alt som kan virke sensasjonelt. Jeg er ikke reduktiv med vilje her, men jeg kan ikke se at det finnes noe mer å få ut av arbeidet eller situasjonen. Det performative i å bli anholdt av politiet, eller i å være selvdestruktiv – hvordan er dette mer enn bare platt og selvfølgelig? Hvis jeg virkelig skulle anstrengt meg når det gjelder tolkningsforsøk, kunne jeg spunnet videre på forutsigbarheten og selvfølgeligheten i dette arbeidet, at det var helt tydelig intensjonelt at politiet skulle blandes inn, og satt det i sammenheng med Sol LeWitt sin forståelse av konseptuell kunst – en slags deterministisk vri på LeWitts ide om konseptkunstens selvreproduserende maskineri. Men det blir bare alt for søkt.
Jeg vet ikke om jeg er enig i at det siste tiåret har vært utpreget überkonseptualistisk. Konseptualisme som en estetisk manøver, ja – men det har ikke akkurat blitt laget noen voldsomme mengder med æerkekonseptualistisk” kunst heller.
Dette prosjektet strander fordi det ikke har noe som hever det over tabloidnivået i dagspressen. I hvert fall hvis intensjonen til Karl er at folk skal æslutte å være så naive.” Jeg kan ikke tenke meg noen mindre elegant konseptualistisk bunnlinje enn det. Hvis jeg ikke går glipp av noe da. Som jeg tydeligvis gjør. I hvert fall er det eneste ved dette som vekker min oppsikt George Morgenstern sin pinlige oppførsel og utsagn, og det er absolutt ikke verdt noe spalteplass. Kunstfaglig sett er Morgenstern et non-issue.
Det ER faglig interessant, amh, både som situasjon og metode. Det hadde det vært selv uten denne forpulte voldtektsdopen – bare med den forskjellen at arbeidet fortsatt hadde stått der og telefonen til Karl (og meg) hadde ringt litt mindre. Det er også interessant at mot slutten av dette überkonseptuelle tiåret se arbeider som strictly speaking er konseptuelle, men samtidlig nesten hundre prosent destruktive. Jeg kjøper heller ikke at det er en advarsel fra Karl om at folk faktiskt koker dop på kjøkkenet, selv om det er ganske moro å tenke på det sånn.
Er det interessant å være kunstner?
Så i følge Karl er dette en slags moralistisk wake-up call fra hans side? Det virker veldig lite troverdig.
Ikke for å være tett, men hva er det som er faglig interessant med dette prosjektet? Det er faktisk et oppriktig spørsmål. Jeg er virkelig interessert i å vite hvorfor dette ble noe mer enn nok en ide som endte i papirkurven i planleggingsfasen. Særlig når det er et arbeid hvis eneste tydelige kvalitet er at det havner i rekken av en slags skandinavisk autoritetstrassbølge. Hvor interessant er det å bare være trendy?
Hva som har skjedd med Karl Edvin Endresens kjøkken, kan man nå se i et intervju i Kulturnytt, Nrk 2, 27.05.2009, 22.10. I intervjuet sier Endresen blant annet at han ikke angrer, og at produksjon av GHB er noe som skjer i mange norske middelklassehjem. I innslaget gir også kunsthistoriker Tommy Sørbø sitt syn på saken.
Jeg har, etter en kort seanse med denne mannen i p2 i går, en klam følelse av å ha snakket med noen som ikke helt skjønner hva slags utdannelse dette egentlig dreier seg om. Men denne historien slutter jo ikke med at media slukker lysene om noen dager – den faglige siden av debatten lover jo godt. For hvor mye jeg enn vrir meg rundt kan jeg ikke se at vare seg Stenersenmuseet eller Morgenstern har en god sak her. Mannen snakker jo flytende tabloidspråk, og det har begrenset holdbarhet. Men det er et fryktelig kjipt og unødvendig etterspill for en utstilling som inneholder så mye mer, det er det.
Utgangspunktet (i den grad jeg har satt meg inn i det) til dette prosjektet virket alltid ganske barnslig og uinteressant. Min første reaksjon var bare en oppgitt skuldertrekning. Hvis (når) situasjonen blåses opp i mediene, så blir det bare nok et eksempel for VGs lesere på hvor idiotisk samtidskunst er. Det er også trist hvis det er dette som årets avgangsutstilling blir husket for. Det er andre og mye bedre verk som heller fortjener oppmerksomheten. Men dette er jo bare par for the course, egentlig. Vi vet jo at skandaler og provokasjon selger. Det er rimelig enkelt å forholde seg til.
Verre er det med Morgenstern, og hans inkompetanse og kunstsyn, som er til å bli matt av. Til og med før hele denne saken ble ukas snakkis, reagerte jeg på hans klamme uttalelser om avgangsutstillingen. Det han sa på Lørdagsrevyen, om kullet og utstillingen som helhet, var ingenting annet enn respektløst og unødvendig. Som dekan er han bare håpløs. Den skandalen som virkelig burde blottlegges, er hvordan nåværende dekan har vært mer skadelig for utdannelsen enn forgjengeren. Akkurat det skulle man ikke tro det var mulig. Nå har vi en mellomleder som mener at alt av uroelementer skal lukes ut, samtidig som han spiller på lag med khio og holder seg stramt innenfor de ødeleggende linjene de har satt opp. Han mener til og med Olsson, som kurator for bachelorutstillingen, var pliktig i å tyste til administrasjonen. Dette setter opp flere presedenser som får skolen til å ligne mer på Stalinistiske Sovjet enn et progressivt og vitalt kunstakademi. For Stensli sin del, så virket han mer som en (for å være sjenerøs) usympatisk og ureflektert lakei, men i det minste har han et noenlunde relevant kunstsyn.
Videre er det forbløffende at Morgenstern mener at det at det sto rape me på kjøkkenet var grunn nok til at det skulle fjernes fra utstillingen. Det er helt greit at han følger dekanrollen såpass at han anmelder lovbrudd, men fjerningen av alle spor etter verket var så langt forbi unødvendig, at jeg nesten har vanskelig for å tro at det faktisk skjedde. Er Morgenstern så regressiv at han ikke er i stand til å oppfatte det som potensielt sett kunne vært positivt ved Endresen sitt prosjekt, bare fordi en del av prosjektet innebar et lovbrudd? Han hopper over alle analytiske ledd og går rett til noe som tilsvarer bokbrenning. Jeg mener at han i denne situasjonen blander rollene som dekan og som privatperson med store problemer med Endresen spesifikt. At hans meninger om “provokasjons kitch” i tillegg sammenfaller med de til f. eks Ingeborg Stana eller Paul Grøtvedt gir heller ingen grunn til optimisme for akademiets fremtid.
Nyhetsartikkel i den svenske avisen Dagens Nyheter:
«Efter vårens svenska konstdebatter har turen kommit till Norge. En konstelev vid Statens Kunstakademi delade ut narkotika till besökarna på examensutställningen på Stenersenmuseet i Oslo. När eleven greps av civilklädd polis trodde besökarna att det var en del av verket.»
Konstelev bjöd på knark på utställning i Oslo, Henrik Arvidsson, DN, 26.05.2009
I dagens Kulturnytt, 26.05.2009, 16:03, i andre halvdel av programmet, kan man høre et intervju med Tommy Olsson (på telefon fra Bergen) og George Morgenstern, dekan ved Kunstakademiet.
Olsson, som ikke selv var tilstede på åpningen, medgir her at han var klar over at det ville bli produsert et illegalt stoff på utstillingen, men hevder at det aldri var snakk om å distribuere stoffet. Morgenstern, som var den som varslet politiet på åpningen, holder i intervjuet Olsson som kurator ansvarlig for utdelingen av GHB, og mener at Kunstakademiet og Stenersenmuseet burde ha vært varslet om studenten Endresens planer, mens Olsson hevder at det ikke er hans jobb å stoppe studentene, men å legge til rette for at de skal kunne realisere sine kunstneriske visjoner.
Olsson og Morgenstern gir ellers uttrykk for ganske forskjellige oppfatninger av Stenersenmuseets håndtering av saken; mens Morgenstern uttrykker forståelse for museets avgjørelse, sier Olsson at han mener at det var uheldig å fjerne hele Endresens installasjon, og anser det som rart at dekanen forsvarer fjerningen.
smells like teen spirit
han er forbi fucking åmål..
Dette sprellet virker som litt sånn teenage angst og Elin i Fucking Åmål som utroper J A G V I L L K N A R K A! Fucking Norway ass..
i tror han mene det at han aldri kan bli “normal”,
ikea kjøkken og det livet der føles som en voldtekt av hans jeg.og han vil aldri ha et A4 liv.
Det kan også være interessant med ekstern/ekstrem stimuli ang. sanser og personlighet, hvordan blir “mannen på gaten” av sterke stimuli som roter i hittil ukjente områder? Ekstremt, men interessant.
:)
Jeg tror han mer enn aner det, faktiskt
Kult! Friskt med litt fraspark i norsk kunst. Men han kunststudenten aner ikke hva slags register han kan komme i når han er tatt for narko-kriminalitet.
Det skal sies at jeg er VELDIG fritt sitert i det intervjuet for NRK – jeg har ikke sagt halvparten av det som står, men herfra ser det såpass absurt ut at det nesten er kul.