«Hensikten med boken er verken å skape sjarlataner eller “som-om-kunstnere”.»
I en kronikk i Bergens Tidende på lørdag kunne man lese Øystein Hauges anmeldelse av Lars Vilks og Martin Schiblis bok «Hur man blir samtidskonstnär på tre dagar». Om det er desken eller Hauges valg er ikke klart, men gjennom ingress og bilde plasseres anmeldelsen inn i debatten om at Statsbygg stanser prosjekteringen av Kunsthøgskolen i Bergen. Mens det nærmer seg skjebnetimen for den endelige avgjørelsen om Snøhettas nye bygg og diskusjonen går høyt om hvem som har ansvaret for at signalbygget står i fare, mener Hauge at situasjonen innendørs er minst like spennende.
Vilks og Schiblis bok som er lansert på kunsthøyskolene i Oslo og Bergen som en «overlevelsesguide for kunststudenter», er i følge Hauge et forsøk på å «skape innsikt og orden i en undervisningstradisjon som fortoner seg like retningsløs sett innenfra som fra utsiden». Hauge mener hensikten med boken verken er å skape sjarlataner eller liksom-kunsterne, men rett og slett kunstnere som kan fremstå som «virkelighetens aktører i den fiksjonens verden som kalles kunstens».
Velkommen til middelmådigheten!, Øystein Hauge, Bergens Tidende, 27. mai. 2006
Anmeldelsen av boken til Vilks og Schibli sto på vent i BTs kulturredaksjon i månedsvis før lørdagens oppslag (den 27.05). Kan hende på grunn av journalistisk mangel på ”nærhet” (svensk bok) og ”relevans” (kunstpedagogikk), hva vet jeg? Det jeg med sikkerhet kan si er at den opprinnelige teksten var illustrert med Meret Oppenheims overrumplende og selvmotsigende lodne kaffekopp, ”Frokost i pels” fra 1936. Som et hint til forfatternes påstand om at kunst kan produseres i en kaffepause. Denne vinklingen – bort fra den utmattende debatten rundt nybygget og inn i en mer stimulerende diskusjon rundt kunsthøyskolepedagogikk og akademisk frihet – viste seg å være et tveegget sverd.
Oppslaget, slik desken valgte å forme det, minner meg om norskbokens dramatiske setting rundt de livsviktige kommareglene: Heng ham ikke vent til jeg kommer! Hvilke setningsledd hører sammen?
I denne bokanmeldelsen er det en unøyaktig billedbruk som gjør den eksplosive forskjellen. Tilsynelatende med fatale følger for offeret og (tro meg!) en solid bondeanger for skribenten. Se, det fikk kritikeren fordi han var dum og ikke beregnet sitt medium!
Øystein Hauge
Ps. Dersom jeg skulle fulgt de smarte rådene i håndboken til Vilks og Schibli, om alle gale medieoppslags potensielle kunstkvaliteter, så burde vel anmeldelsen illustreres med et bilde av en hårete kunsthøyskole?