For et par uker siden skrev vi om ryktene om et Norge-bilag i den kommende utgaven av Art Review. Nå er nummeret ute.
Desembernummeret av Art Review inneholder 24 siders oppslag om den norske kunstscenen. Oppslaget inneholder to generelle artikler om norsk kunstscene av henholdsvis Caroline Ugelstad og Truls Ramberg, samt fem kunstnerpresentasjoner. Utvalget av kunstnere er ikke akkurat overraskende. Det er The usual suspects som Mattias Faldbakken, Vibeke Tandberg, Torbjørn Rødland, Knut Åsdam og Bjarne Melgaard. Mer overraskende, og gledelig, er at i tillegg til Melissa Gronlunds artikkel om Oslo, inneholder nummeret også en artikkel om Bergen (av Christopher Mooney). Også gledelig er en liten presentasjon av norsk lydkunst av Erlend Hammer.
Nummeret kan lastes ned gratis via denne siden >>
Kjære John Petter Opdahl:
Det er forhåpentligvis ingen som seriøst tror at hverken ambassaden eller ICART har hatt noen styring over det redaksjonelle innholdet i artiklene eller noe som helst ønske om en slik styring. Intensjonene har helt sikkert vært hederlige, idealistiske (på vegne av norsk kultureksport etc.) og – som du selv sier det – naive. Her er jeg, i imotsetning til deg, ikke ironisk. At presentasjonen av norsk kunst systematisk finner sted innenfor rammene av “det som skjer utenfor de store metropolene” er i seg selv problematisk og eksempel på en form for utdatert kulturimperalisme som den norske ambassaden ikke burde støtte opp under. Den er heller ikke representativ for hvordan samarbeid og utveksling reelt foregår på kunstfeltet: I skarp motsetning til situasjonen for 15-20 år siden er orienterte kuratorer og kritikere idag nødt til å forholde seg aktivt til produksjonen i alle de tidligere periferiene. Og idag er det langt riktigere å si at norsk kunst produseres ett eller annet sted mellom Google og Berlin enn nok en gang å insistere på at den er lukket inne i en spesifikt norsk periferi-kontekst.
Art Reviews måte å fokusere på er derfor ikke bare uheldig og utdatert. Det journalistisk dårlige resultatet viser også en redaksjon som ikke har fulgt med i timen og som heller ikke har vært villige til å gjøre en reell jobb: Deres interesse har åpenbart være å gjøre et sponset prosjekt, ikke å skrive om kunstnere eller miljøer som interesserer dem og som de har kunnskaper om. Å presentere en rekke kunstnere som har vært internasjonalt superaktive de siste 10-12 årene som om de skulle være “nye funn fra nord”, oppdaget av Art Review’s journalister i felten, er rett og slett pinlig. Å pakke det hele inn i klisjéaktig naturromantikk viser at de ikke har vært i stand til eller villige til å lytte til det endel av oss prøvde å fortelle dem om de endrete betingelsene – materielle, ideologiske, teoretiske, teknologiske, geografiske etc. – for norsk kunstproduksjon. Effekten er ytterligere marginalisering av den norske scenen.
Jeg ser ikke noe galt i at ambassaden støtter eller bidrar til å skaffe støtte til journalistiske prosjekter. Derimot burde man utvise større kritisk skjønn i vurderingen av prosjektenes karakter og interessen som ligger bak. Velment omtale er ikke nødvendigvis god reklame – spesielt ikke på kunstfeltet, der omdømme er alt man har.
Siden jeg har “skylden” for at Art Review valgte ut Norge som sitt første “fokusland” i en serie de har tenkte å fortsette med skylder jeg kanskje leserne av Kunstkritikk.no en forklaring. Jeg bor og arbeider i London (på den norske ambassaden). Det hele begynte, som det ofte gjør i Storbritannia, på vår lokale pub. Jeg var der med John Weich, redaktør i Art Review, og et par andre fra bladet. De fortalte at de hadde tenkt å bruke ca. to nummer i året på lage bilag med fokus på samtidskunst og kunstnere fra land som ligger litt unna de store kunstmetropoler.
Jeg foreslo at de begynte med Norge. Mulig det var utrolig naivt av meg å tro at det betyr noe for norske kunstnere, gallerier og museer å få eksponering i et internasjonalt kunsttidskrift som Art Review. Kan hende dette bare er viktige for alle andre som bladet omtaler og som ønsker seg internansjonal eksponering og til og med tør håpe på både økt kunnskap om – og omsetning av – sin kunst?
I alle fall ble det Norge. For å få dette til trengte de en viss sponsing. Noe som forøvrig er helt vanlig for svært mange typer tidsskifter når de lager “special issues”. Grunnen til et slikt behov er usikkerhet forbundet med salg av annonser i et nytt og ofte ukjent marked. Jeg tok kontakt med et par store norske bedrifter med betydlige kunstsamlinger med tanke på at dette kunne være interessant for dem å være med på, for å vise seg “frem” i kunstverden på samme måte som f. eks. Deustche Bank og HSBC til stadighet gjør. Jeg fikk ikke napp og til slutt ble det ICART, Innovasjon Norges kontor i London og ambassaden i London som betalte for dette. For den interesse det måtte ha så betalte Innovasjon Norge og ambassaden 2500 pund hver. For det fikk vi en side annonseplass. ICART fikk to sider for sitt bidrag.
De av dere som har lest artikkelene i bladet har kanskje lagt merke til at de er kjemisk fri for henvisninger til den norske ambassade i London, Innovasjon Norge og ICART. Så hvordan noen kan tro at innholdet i det som er skrevet er kjøpt av betalt av oss tre er meg totalt uforstående. Art Reviews readaksjon gjorde sine egne forhåndsundersøkelser og tok selv kontakt med de forskjellige som er omtalt. De av dere som hadde besøk av journalister fra bladet vet godt at avtalene dere gjorde ikke ble organisert av hverken ICART, Innovasjon Norge eller ambassenden i London. Ingen av oss så bilaget før det ble lagt ut til allmen beskulelse på internett, og noen dager senere, i butikkene rundt om i verden.
For at ingen skal behøve å blande kortene for mye kan jeg fortelle at Winter Wonderlandbilaget i Guardian er et annonsebilag som helt og holdent er kjøpt og betalt av Innovasjon Norge. Det heter turistreklame og det har Norge og en rekke andre land drevet med i utallige år. Derimot har vi ikke tidligere hatt 24 sider om norsk samtidskunst, kunstnere og gallerier i et internasjonalt annerkjent kunsttidsskift. Tanken med dette var at et slikt bilag kan være et lite bidrag til økt kunnskap om noe av det som rører seg i kunstmiljøene i Norge for lesere som ikke er like godt kjent med den norske kunstscenen som dere som leser kunstkritikk.no er. Innovasjon Norge og ambassaden i London tør håpe på at noen, også i Norge, setter pris på at vi gadd å betale litt for dette.
det samme kom i gårsdagens The Guardian.
Et kjøpt og betalt “Winter Wonderland – Skiing Holidays in Norway” reise bilag fra Innovasjon Nprge, forkledd som en helt vanlig Guardian ting.
Jeg veit det ikke har noe med kunst, eller art review å gjøre, men Innovasjon Norge er tydeligvis på farta omdagen.
Det dreier seg ikke om en enkelt artikkel, men om en serie artikler, dels skrevet av Art Reviews journalister og dels av norske kritikere. Det er ikke noe i veien med disse artiklene i og for seg, selv om man som alltid ellers kan diskutere de beskrivelsene og analysene som presenteres. Jeg ville bare minne om at denne Norgesprofileringen ikke springer ut av en spesifikk journalistisk interesse for den norske kunstscenen, basert på kontakter og kunnskap opparbeidet over tid, men er kommet i stand ved at norske interesser finansierer et prosjekt i bladet. En åpenbar kontrast til prosjekter av denne typen er formidlingen av ny norsk musikk i internasjonal musikkpresse.
Jeg tror dette instrumentelle utgangspunktet er styrende for hovedtendenen i presentasjonen, som – nok en gang! – er preget av ideen om at Norge skal “oppdages” av den internasjonale kunstverdenen. Implikasjonene er med andre ord at det bare er som nyoppdaget at den norske scenen har journalistisk interesse. Jeg har vært lenge nok i bransjen til å ha sett denne mekanismen i sving et par ganger før og fortellingen er alltid den samme: Den norske kunsten har ligget i en bakevje, men har akkurat i det siste svingt seg opp til å fortjene en smule internasjonalt lys. Prosjektet er, som så ofte før, visuelt og metaforisk rammet inn av ideen om rå norsk natur (vi har akkurat kommet ut av skogen). Og de norske skribentene gjør dessverre lite for å motarbeide dette perspektivet. Vi får innledningsvis høre at kunsten i Norge skapes mellom fjord og fjell, og at det før etableringen av OCA ikke fantes noen klar posisjon for kunstdiskurs (!) For ti år siden var det såvidt jeg husker UKS-forum som spilte rollen som hovedfigur når den diskursive produksjonen i norsk kunstliv skulle presenteres utad. Denne typen presentasjonen ser dermed ut til å institusjonalisere en bestemt form for kulturell glemsel, og unngår et mer spesifikt og kritisk engasjement med nyere norsk kunsthistorie og dens ulike allianser i det internasjonale feltet. Noen fortidige storheter nevnes i forbifarten (Munch, Ibsen etc.), men forøvrig starter alt hele tiden på nytt. Resultatet er en homogeniserende historie, der motsetninger og spenninger i den norske kunstproduksjonen er så og si ikke-eksisterende.
Som enkelthendelse er presentasjonen i Art Review en bagatell, men som del av en langvarig tendens er den forstemmende …
Det er da utrolig stusselig hvis det stemmer at artikkelen er kjøpt, bestilt og betalt av Innovasjon Norge. Hvilke journalistisk integritet kan vi snakke om da, og kan man tro på det som står i artikkelen? Vil man ikke bare ta alt som “reklame”?
ja, det er veldig interessant å se nærmere på hvilke mekanismer som ligger bak utvalget av hvem som får lys på seg i en slik reportasje.
Skribenten C. Mooney som besøkte Bergen fortalte at magasinet hadde sent 5 ulike skribenter til 5 ulike norske byer. Ikke dårlig, selv om bare oslo og bergen kom med til slutt. Nå virket ikke Mooney lite journalistisk entusiastisk og interessert, tvert imot. Men denne satsningen gjorde meg veldig nyskjerrig på økonomien bak.
Noe av svaret her er altså Innovasjon Norge og itillegg ICart -Complete Art Supply Management,(?)
som har hovedkontor i Oslo (?) og som jeg ikke har hørt om før. Jeg oppfordrer gravende journalistikk til å opplyse oss om penger og makt i disse systemene.
Det er bra at norsk kunstliv synliggjøres, og det er vel naivt å tro annet enn at slikt koster flesk, men uansett vil jeg gjerne vite mer om hvem som betaler og hvilke føringer de evnt gir.
vel, før vi får tårer i øynene av ren glede er det kanskje verdt å huske at denne Norges-profileringen er kjøpt og betalt av Innovasjon Norge. Dette sier nok en del om hva slags journalistisk entusiasme og vilje til dybdeboring som ligger til grunn for Art Reviews arbeid med saken.
cool, fool!