Forestillingen Everyone Got Something Great på Nationaltheatret torsdag 27. mai bragte aktuell norsk performancekunst inn i en ny sammenheng. Tittelen var hentet fra Tori Wrånes avslutningsperformance, en blanding av romantisk serenade og slapstick der kunstneren sang «I give you my love» ved klaveret med en to meter lang tunge (!) hengende ut av munnen.
Forestillingen – som var kuratert av Elisabeth Byre og Susanne Østby Sæther – var lagt opp som en kavalkade av innslag med Tori Wrånes og Elna Hagemann som gjennomgangsfigurer. Wrånes viste tre verk (kun det siste var nylaget) og Hagemann viste videoverk Duet I-III med to syngende og spisende operasangere foran peisen.
Nils Bech sto for det som må betegnes som kveldens hovedinnslag med en konsert med en rekke låter fra hans nye album Look Back. Bechs spartanske og inderlige fremføring av kjærlighetssanger sto i delvis kontrast til mange av kveldens kunstnere som bragte inn elementer av noe storslagent i Nationaltheatrets hovedscene. I motsetning til hva man kunne forvente var det altså ikke et brudd, men en lek med det store formatet som sto på dagsorden.
Også Monica Winther tok utgangspunkt i det teatralske i sin forestilling The Space Cadet. I et barokk kostyme og med en dukke på hver arm («The Oracle» og «The Frog») entret Winther scenen akkompagnert av et elektronisk lydteppe signert Stian Skagen. Skagen sto også for scenografien som besto av en projeksjon av noe som lignet frekvenskurver skapt av en oscillator.
I The Space Cadet har Winther en dialog med seg selv via de tre stemmene hun representerer. Dialogen omhandler – som vanlig hos Winther – kunstnerens kamp med seg selv og sitt medium.
[FEATUREDVIDEO]
Monica Winther og Stian Skagen, The Space Cadet, 2010.
Ikke som vanlig hos Winther, men som det du har sett av Winther:)