Hedda Roterud Amundsen, Helene Sommer, Wendimagegn Belete

Oslo Open, Oslo
21. april - 22. april 2018
Rapport 24.04.18

Kunst på kloss hold

Fra Wendimagegn Beletes atelier på Rådhuset i Oslo. Foto: Mariann Enge.

Oslo Open er blitt et sikkert vårtegn og er kanskje et av de hyggeligste arrangementene på kunstkartet i Oslo. Våre medarbeidere ble tilbudt sake og pistasjnøtter og møtte tre kunstnere – Wendimagegn Belete, Helene Sommer og Hedda Roterud Amundsen – som gjerne snakket om sine arbeider, både de som var tilgjengelige i atelierene deres og hva de jobber med ellers.

Dette direkte møtet med kunstnerne er kjernen i Oslo Open, som i år hadde 400 påmeldte kunstnere, noe som er rekord, ifølge prosjektleder Marianne Zamecznik. Hun er ikke helt ferdig med å telle antall besøkende, men forteller om opptil 250 gjester på enkelte atelierer og 200 kunstnere som har fått besøk av gjester i forbindelse med Oslo Opens internasjonale besøksprogram.

Oslo Open byr på en mulighet til å møte kunstnere og snakke om den kunstneriske prosessen fremfor å vurdere ferdige kunstobjekter og ferdig kuraterte utstillinger. Men hvordan velger man blant fire hundre åpne atelierer? Kunstkritikks tre skribenter gjorde som de fleste, og blandet lett research med intuisjon og tilgjengelighet, og valgte seg hver sin kunstner til et atelierbesøk.

 

Hedda Roterud Amundsen. Foto: Simen J. Helsvig.

– Instagram er en plattform for hverdagsperformance

Selv om det er en nesten sommerlig vårdag utenfor, er Hedda Roterud Amundsens atelier fullt av nysgjerrige når Kunstkritikk kommer forbi. Amundsen flyttet inn i atelierfellesskapet i en bakgård i Oslo Sentrum for fire år siden, like etter at hun gikk ut fra Kunstakademiet i Oslo. På veggene i det lille atelieret hennes henger trykk av digitale kollasjer, hyller med utskrifter i postkortformat fra hennes Instagram-kontoer, og i et hjørne har hun satt opp en slags stand for tekstsamlingen Romantiske Koordinater og Andre Mentale Holdepunkter. Fargene som dominerer i arbeidene er gull og rosa.

– Jeg er interessert i det visuelle mylderet i popkulturen på nettet. Da jeg gikk på Kunstakademiet var jeg veldig opptatt av at arbeidet mitt måtte være alvorlig, og jeg hadde en forestilling om at dette bare kunne gjøres på én bestemt måte, og at ting jeg likte ikke hadde plass i den seriøse kunsten. Nå er jeg mer ærlig rundt hva som opptar og inspirerer meg. Temaene er de samme, men de har fått ny drakt, sier Amundsen.

Jeg har inntrykk av at mye av din praksis finner sted på bildedelingsnettsteder som Instagram og Vimeo. Hvordan forholder du deg til det når du skal vise arbeider for Oslo Open-publikummet?

– Jeg ser på Instagram som en plattform for hverdagsperformance, der partikler fra det kunstneriske universet mitt slippes ut, og jeg har forsøkt imitere dette visuelle landskapet i rommet her. Det utfordrende med Oslo Open er at man ikke viser ett enkelt verk eller en utstilling, men har veldig mange forskjellige ting som man jobber med parallelt, og som det kan være vanskelig å snakke om. Men jeg føler at dette er litt som det jeg gjør på Instagram, som er en viktig del av arbeidsprosessen min – Instagram fungerer på en måte som et atelierbesøk, og det jeg deler med publikum der er ikke nødvendigvis ferdige verk.

– De glidende overgangene mellom den digitale og den fysiske virkeligheten er interessante. Betegnelsen IRL, «in real life», som var det første jeg lærte av internett-slang, er avleggs nå, man er ikke lenger enten online eller offline. Og alle disse forkortelsene, de sosiale kutymene og de mellommenneskelige relasjonene på nettet har endret forståelsen av hva et landskap er, det er ikke slik at dette befinner seg på den andre siden av en skjerm, det er blitt våre omgivelser. – SJH

 

Wendimagegn Belete i sitt atelier på Rådhuset i Oslo. Foto: Mariann Enge.

– Det var som om jeg snakket med hver og en av dem

I trettende etasje, helt øverst i Rådhusets vestre tårn, finnes tre atelier, alle med overlysvinduer. Kunstnerne som tildeles disse spektakulært beliggende atelierene får disponere dem i to år, og de tre som holder til der oppe nå er forholdsvis nyinstallerte. Jeg er innom både Anna Daniells og Lotte Konow Lunds monumentale atelier før jeg finner frem til det minste av de tre, hvor Wendimagegn Belete står i ivrig samtale med en gruppe besøkende når jeg kommer inn.

Belete, som er fra Etiopia, forteller at han har holdt til i Norge et par års tid. Etter å ha avlagt en bachelor i kunst fra Addis Abeba Universitet, et av få kunstakademier i Etiopia, var han virksom som kunstner i hjemlandet i noen år før han før han reiste til Tromsø, hvor han i fjor fullførte en mastergrad ved Kunstakademiet. Han omtaler det å ha fått tildelt atelier i Rådhuset som en «safe landing» etter avslutningen av studiet.

– Det er veldig meditativt for meg å være her og arbeide, både engasjerende og meditativt, sier Belete, som hovedsakelig arbeider med maleri og video.

– I alle arbeidene mine er jeg interessert i historie og identitet – hvem jeg er, og barndommen min, minnene mine, og historiefortellinger fra Etiopia.

Da han var masterstudent arbeidet Belete mye med arkivisk fotomateriale, blant annet fra den italiensk-etiopiske krigen i 1935-1941, da Mussolini forsøkte å erobre Etiopia, som for øvrig aldri har vært kolonisert.

– Jeg har samlet mye film fra den tiden, som jeg brukte i verket Unveil. Historien om etiopierne som gjorde motstand mot italienernes moderne hær har vært en stor inspirasjon for andre afrikanere og afrikansk-amerikanere, folk på de karibiske øyene, og for alle rundt om i verden som søker frihet. Jeg ser de etiopiske motstandsfolkene på denne tiden som panafrikanske pionerer. Jeg bruker disse fortellingene i arbeidene mine, elementer i maleriene mine er også inspirert av fortellinger og bilder av patriotene. Jeg fikk mulighet til å møte noen av dem, og har gjort intervjuer og samlet minner fra deres fortid.

Belete forteller at arbeidet med Unveil var svært omfattende og arbeidskrevende, og det er det ikke vanskelig å tro ham på. Det dreier seg om et 12 meter langt og 2,5 meter høyt videoverk bestående av tett i tett med små individuelle klipp av ansikter i en 22 minutters loop.

– Arkivene består av 16mm-filmopptak som er gjort av russere, italienere, briter. Jeg gjorde utsnitt av ansiktene til egne filer, til sammen 3000 ansikter. Det var som om jeg snakket med hver og en av dem. Jeg laget en mosaikk av alle ansiktene til én stor overflate. Det er et universelt verk, alle som søker frihet kan relatere til hva det handler om.

Belete skal vise en ny videoinstallasjon i separatutstillingen Frozen Memories som åpner på Østfold kunstsenter den siste helgen i april. Men i atelieret denne søndagen er det malerier han viser – overalt henger, står og ligger fargerike, informasjonsmettede bilder, og han forteller at han i det siste har tatt en pause fra videomediet og arbeider mest med maleri.

– Jeg arbeidet mye med maleri tidligere, og har behov for å komme i kontakt med den typen materiell manipulasjon igjen, og samtidig ta historiefortellingen inn i arbeidet. Det er så mye interessant å ta tak i. Det handler ikke bare om å fortelle en spesifikk historie, men også om å arbeide med de ulike lagene i bildet. Når jeg kommer inn den ene dagen, kan jeg viske ut det jeg gjorde dagen før, jeg kan stryke ut og overlappe. Det blir som lag av historie på lerretet. – ME

 

Helene Sommer. Foto: Nora Joung.

– Redigering er collageaktig, som å bygge en skulptur

Helene Sommer holder til i ett av atelierene i den gamle Latin- og Realskolen i Maribousgate 11 i Oslo sentrum. Hun er mest kjent for grundig researchede videoarbeid, blant annet How Landscapes Learn (2014-15), som handler om hvordan historiske hendelser kan avleses i landskapet, og Nybyggeren (2013), som forteller om ulovlig bosetninger i skogene rundt Oslo under den prekære boligmangelen etter andre verdenskrig.

Sommer har jobbet med video som medium lenge. Etter endte studier ved Statens Kunstakademi i 2003, flyttet hun til Berlin. Det var både praktiske og kunstneriske årsaker til at hun i denne perioden begynte å utforske video:

– Jeg jobbet lenge uten atelier. Da fant jeg ut at video et format som passet, fordi jeg jobber med ting over lang tid, og video kan man arbeide med uten konkrete utstillingsplaner, uten atelier, og med tilnærmet nullbudsjett.

Når Kunstkritikk besøker Sommers studio, jobber hun fram mot en utstilling på Atelier Nord, som åpner i høst. På veggene henger fotografier, videostills, organiserende notater og avisfaksimiler som et prosessuelt, collage-aktig storyboard.

Sommer forteller at hun har arbeidet med prosjektet av og på i mange år, parallelt med annen kunstnerisk aktivitet. Omdreiningspunktet for utstillingen på Atelier Nord, som vil bli presentert som video, er hennes grandonkel Steinar, som selv har filmet siden 1940-tallet. For 11 år siden gjorde Sommer et mindre prosjekt med ham, som hun beskriver som en slags oppvarming for det omfattende verket hun nå arbeider med. Utover at Steinar har en biografisk interessant livshistorie, tegner materialet opp en teknologisk utviklingshistorie. Grandonkelen, en nå pensjonert arkitekt, har filmet i nye formater etter hvert som de ble tilgjengelige, fra 8 mm og 16 mm film via VHS, SD-video og til slutt HD – High Definition video.

Sommer forteller at hun er interessert i å fortelle om ett individ gjennom hans syn på egen bruk av kamera. Gjennom samtaler, lydopptak, foto og videoopptak, har hun samlet et arkiv som hun nå gir form. Den anselige mengden materiale betyr at Sommer har en stor redigeringsjobb foran seg.

– Jeg er ingen overdreven feinschmecker når det kommer til utstyr. Mange ville nok ha rynket på nesa over hvordan jeg gjør ting, sier Sommer.

Hun filmer, gjør lydopptak og redigerer selv. Det gir henne en stor grad av frihet, forteller hun. Selv med større produksjonsbudsjett, er det mange oppgaver hun ikke ville ha brukt innleid hjelp til.

– Redigering kunne jeg aldri ha satt bort. Det er noe av det mest spennende jeg vet. Arbeidet er collageaktig, som å bygge en skulptur. – NJ

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!