Institutt for degenerert kunst

Blaker gamle meieri, Blaker
Interview 20.04.15

Instituttets ettermæle

Institutt for degenerert kunst, Everythig is Dust, 2015, Blaker gamle meieri. Foto: Diorama.

Institutt for degenerert kunst, Everythig is Dust, 2015, Blaker gamle meieri. Foto: Diorama.

Kunstnergruppen Institutt for degenerert kunst legger nå ned virksomheten og vil avslutte med å arkivere seg selv i Guttorm Guttormsgaards arkiv på Blaker, en time nord for Oslo. Dermed passet det godt at Blaker aldersheim, et steinkast fra de gamle meieribygningene, dannet rammen for vernisseringen av den tredje og siste utgaven i Ellef Prestsæters utstillingsrekke Gutenberg-galaksen ligger på Blaker, der Instituttets performative selvarkivering inngår.

Institutt for degenerert kunst har bestått av Arild Tveito, Eirik Sæther og Anders Nordby og ble startet opp i 2008. Selv om gruppen siden da har begått et rekke utstillinger i inn- og utland, i tillegg til en ujevn strøm av videoer, blogger og ymse trykksaker, frister det ikke å oppsummere. Til det er «hun» (gruppen omtaler gjerne seg selv i tredjeperson hunkjønn) i tråd med klisjeen om det feminine, et altfor omskiftelig og kokett vesen – et samtidig bekreftende og unnvikende svar på enhver invitasjon til å stille ut. Tittelen på Instituttets utstilling på Galleri D.O.R. i Brussel i 2011 – samt på videoen som vises på en flatskjerm i aldershjemmets oppholdsrom – Give it all up again, er også metoden: en villet oppløsning med gjentagelsen som eneste konstant.

Institutt for degenerert kunst, Everythig is Dust, detalj, 2015, Blaker gamle meieri. Foto: Diorama.

Institutt for degenerert kunst, Everythig is Dust, detalj, 2015, Blaker gamle meieri. Foto: Diorama.

Det er ikke noe tradisjonelt tilbakeblikk på gruppens produksjon vi møter på Blaker, selv om utstillingen beskrives som en retrospektiv. Degenerasjon er imidlertid ikke uforenlig med en sans for visuelt attraktiv scenografi: Rommet de disponerer er dekket i fint, hvitt støv. På en glasshylle på den innerste veggen ligger tre gebisser – visstnok basert på avstøpninger av instituttmedlemmenes tenner. På gulvet står et antikt bokstativ med boken Everythig, trykket for anledningen og vakumpakket i plast. Langt nede på veggen til høyre i det gamle meieriutsalget avtegner det seg en videoprojeksjon med tittelen Everythig has been done, hvor tre av beboerne fra aldershjemmet opptrer. Den er nærmest umulig å skjelne gjennom vinduene fra utsiden, dit publikum er henvist. Sikten er ytterligere forstyrret av noen høye planter plassert på rekke i vinduskarmen. Tablået er utvilsom estetisk kontrollert, men det eneste som er «pinned down» her (for å låne en metafor fra Prestsæter) er en bunke utskrifter av kuratoressayet, File under D, klemt til bakken med en stein utenfor det vi får anta er den siste installasjonen vi vil se fra IDKs hånd.

Nå som Instituttet endelig er oppløst, la de tre eks-medlemmene sin kroniske motstand mot å bli definert til side og sa seg villig til å gjøre et intervju med Kunstkritikk.

Kunstkritikk: Hvordan, rent teknisk og formelt, arkiverer man en kunstnergruppe (eller et institutt), og hva skyldes det at valget har falt på akkurat Guttormsgaards arkiv som «gravkammer»?

Institutt for degenerert kunst, Everythig is Dust, detalj, 2015, Blaker gamle meieri. Foto: Diorama.

Institutt for degenerert kunst, Everythig is Dust, detalj, 2015, Blaker gamle meieri. Foto: Diorama.

Institutt for degenerert kunst: Det var invitasjonen til å arbeide med Guttormsgaards arkiv som fikk oss på tanken om å legge ned Instituttet. Det fremsto som en god anledning til å runde av. Fremgangsmåten vår er enkel: Vi har destruert arbeidene våre ved hjelp av avfallskverner og en food processor. Det resulterende støvet er nå spredd i utstillingsrommet ved hjelp av en støvsuger i revers. Everythig is dust. Etter utstillingen støvsuger vi alt opp igjen. Støvsugerposen blir arkivmappe. Vi håper Guttormsgaard vil ha støvposen i arkivet sitt. Gebissene vi har fått laget er også en slags arkivering av det nærmeste du kommer våre signaturer. De arkiveres for fremtidig bruk. Det er fritt frem om noen skulle føle seg kallet.

Det er forholdsvis få norske kunstnere, i deres generasjon i hvert fall, som har valgt å virke under en kollektiv signatur – kan dere si noe om hva som motiverte dere til å gjøre det, og hvorfor dere nå velger å kaste inn håndkleet?

Det handler om flere ting. Dels handler det om maskerade, om å ha noe å gjemme seg bak, men først og fremst er det uttrykk for en motivasjon om å unngå å bli redusert til en signatur, bli låst av sitt eget kunstnerskap. Dette er utrolig viktig for oss, og nå føler vi at vi har gjort vårt beste.

Instituttets output referer stadig til 1900-talllets avantgarder, både innen litteratur og billedkunst. Kan man i dette bakoverblikket spore en interesse for kunsten som et slags bohemsk livsstilsprosjekt? I så fall, hvordan oversetter man en sånn posisjon til i dag?

Det er et helt essensielt aspekt ved det vi har holdt på med. Det får bli opp til andre å beskrive det, men det handler ikke om noen nostalgisk lengsel, slik noen synes å tro. Denne tilbakevendingen er ikke noen historisk figur for et temporalt framskritt, men snarere en form for rekursjon, en leibniziansk fold.

Institutt for degenerert kunst, Give it all up again, video, Blaker aldersheim. Foto: Diorama.

Institutt for degenerert kunst, Give it all up again, video, Blaker aldersheim. Foto: Diorama.

«Degenerert kunst» er mest kjent som nazistenes betegnelse på avantgarden, men brukt om kunst kan begrepet spores helt tilbake til Niccolò Machiavelli og 1400-tallets Italia. Hvorfor valgte dere dette navnet?

Det er det ingen enighet om blant oss. Institutt for degenerert kunst er en nedbryting av en bestemt type bevissthet. Hun er en samtidig kollaps av flere funksjonelt atskilte assosiasjonsrekker. Det viktigste aspektet ved konseptet er at bevissthetens aktivitet alltid må ses på som resultatet av mange samtidig pågående psyko-fysiske prosesser. Bevissthetens enhet er aldri tydelig for henne i sin helhet, men blir til gjennom en syntese av samtidige prosesser.

Ina Blom beskrev i essayet Sharing it all virksomheten deres som et møte mellom bloggen og interiørfotoet. Hva synes dere selv om denne karakteristikken – og finnes det aspekter ved Instituttets produksjon som faller utenfor hva Blom vektla?

Vi er veldig glade for det essayet og den karakteristikken. Til utstillingen på Blaker har vi laget en publikasjon som oppsummerer en helt annen side av virksomheten vår. Everythig er et mange hundre sider tykt kompendium som dokumenterer alt ved aktivitetene våre som ikke er synlig i installasjons- og interiørfotografiene våre. Det er den uoffisielle historien, og den er minst like viktig. Rykter, bilder vi har delt med hverandre, skisser, kontrakter, oppsigelser, advokatbrev osv.

Det siste jeg kan huske å ha sett fra Institutt for degenerert kunst var utstillingen dere gjorde i kafeen på Stenersenmuseet i juni 2013. Det er jo en stund siden, likevel er det først nå dere offisielt avvikles. Dere har hatt en nokså sporadisk synlighet før det også. Om synlighet er en aktivitetsindikator, har dere rett og slett vært utpreget inaktive i lange perioder. Kan dere si noe om denne produksjonsrytmen?

Vel, først og fremst kan man vel si at synlighet ikke er en aktivitetsindikator i vårt tilfelle. Men «aktivitet» er heller ikke noen god indikator eller kriterium for noe som helst. Rytme er derimot viktig for oss, det har du rett i. Timing. Intuisjon.

Hva er relasjonen mellom Institutt for degenerert kunst og Diorama, utstillingsrommet som lånte lokaler av Stenersenmuseet i 2014?

Diorama begynte som et instituttprosjekt, men ble til noe annet. Martin Sæther er også med, Eirik Sæther holder seg mer i utkanten. Nå er Instituttet lagt ned, men Diorama fortsetter. Vi har store planer. Nå er Diorama på Blaker, snart er det et annet sted.

Kunstnergruppen Claire Fontaine har omtalt seg selv som en readymade-kunstner. Den performative selvarkiveringen dere nå foretar på Blaker synes å innebære, uten noen sammenligning for øvrig, en beslektet idé om kunstneren som objekt. Kan dere si noe om hva som motiverer valget av kulminasjonsmåte?

Det er ganske intuitivt. Det føles riktig, helt enkelt. Vi har følelser, vet du. Vi er ikke ready-made. Men vi er ferdige nå.

Institutt for degenerert kunst, Everythig, bok, 2015, Blaker gamle meieri. Foto: Diorama.

Institutt for degenerert kunst, Everythig, bok, 2015, Blaker gamle meieri. Foto: Diorama.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!