Møbler er ikke bare møbler

Ane Hjort Guttu

Fotogalleriet, Oslo
7. april - 21. maj 2017
Kritik 20.04.17

Verden utenfor møbelvarehuset

Ane Hjort Guttu, Møbler er ikke bare møbler, 2017, videostill. Foto: Cecilie Semec FNF.

Ingenting unnslipper klisjeene i Ane Hjort Guttus film Møbler er ikke bare møbler i utstillingen med samme tittel på det for anledningen helt svartmalte Fotogalleriet. «Hun» og «Han» har flyttet inn i interiørutstillingene i et av IKEAs varehus, der de slår ihjel tiden med å lese høyt fra IKEA-katalogen, mens handlende på utkikk etter en ny Ekenäset lenestol eller en Karlstad sofa vandrer hvileløst og distré forbi dem. Paret minner om karakterene fra en av Samuel Becketts eksistensielle skuespill der de sitter halvt nedgravd i puffer og stuebord mens de utveksler den ene slitte frasen etter den andre: «Det er ikke slik at det finnes et perfekt hjem, bare et hjem som er perfekt for deg».

Guttu kunne knapt ha valgt en bedre kulisse for sin oppdatering av fjernsynsteatrets ekteskapsdramaer enn den velinnredede, generiske IKEA-boligen. Det er den norske middelklassens tragikomiske lodd å bruke all tid og midler på å skape hjem som skal reflektere personlighet og være spesialtilpasset eierens behov, men som likevel aldri skjener for langt unna salgsprospektet eller Airbnb-annonsens elegante nøytralitet.

Ane Hjort Guttu, Møbler er ikke bare møbler, 2017, videostill. Foto: Cecilie Semec FNF.

Det er ikke bare omgivelsene filmens par forsøker å gripe med platityder, også språket de benytter til å diskutere relasjonen seg imellom er fortersket og banalt. I bakgrunnen av Møbler er ikke bare møbler lusker den ubehagelige erkjennelsen at det kanskje ikke finnes et genuint selv å uttrykke, verken gjennom interiørartikler eller ord.

Men Guttus kritikk lodder dypere, kanskje særlig fordi den også rammer forestillingen om at kunsten skulle utgjøre et unntak fra denne tilstanden. Et stykke ut i filmen, like etter at paret har klaget over de klisjebefengte IKEA-slagordene, sier «Han»: «Vi må fortsette å tro at det vi gjør er viktig.» «Hun» svarer: «Ja, om det så bare får noen få mennesker til å tenke noen nye tanker. Se verden på en annen måte». Her fremstilles den kritiske kunstens floskler som like forslitte som IKEA-katalogens godtkjøpsvisdom. Men selv om det klinger falskt, betyr det ikke at det er fullstendig usant. Dersom aversjonen mot klisjeene blir for sterk blir det umulig å uttrykke seg overhodet, og hvis Møbler er ikke bare møbler tilbyr seerne noen form for katarsis, måtte det i så fall være oppfordringen om å lære å leve i det fremmedgjorte.

Ane Hjort Guttu, Den store fargeslukeren, Det Norske Teatret 1976, 2017. Foto: Istvan Virag / Fotogalleriet.

Slik jeg leser utstillingen er det ikke IKEA-estetikkens konformitet eller transformasjonen av hjemmet til salgsvare, som er den egentlige gjenstand for Guttus kritikk. Snarere preges den av en dyp ambivalens til ideen om at det skulle finnes noe mer autentisk utenfor møbelvarehusets vegger, at det eksisterer et antediluviansk sted der møbler så å si bare er møbler. Den eneste spake kimen av lys måtte i så fall komme fra barndommen, som imidlertid er innhyllet i en dis av utilstrekkelige minner. Lysbildepresentasjonen Den store fargeslukeren, Det Norske Teatret 1976, viser til et teaterstykke av Tor Åge Bringsværd der en ond diktator stjeler alle farger og glede fra verden, og Guttus eneste minner fra forestillingen, representert gjennom en serie svarthvite, abstrakte tegninger, er ulykkeligvis bare fra den gledes- og fargeløse delen av stykket.

Arbeidene på Fotogalleriet har en forløper i lydverket Pierre et Charlotte fra 2014, der en kvinne beskriver hvordan hun ikke har vært i stand til å «se verden ordentlig» etter at hun ble voksen. Også Møbler er ikke bare møbler har en replikkveksling som kretser rundt dette. Når «Han» spør om når «Hun» sist var seg selv, er svaret: «Husker ikke. Kanskje jeg aldri har vært det, kanskje jeg var det da jeg var liten». Det er ikke mye å klamre seg til, og det er sikkert også mot bedre vitende, men det er vanskelig å ikke følge Guttu i å knytte alt håp til dette siste «kanskje».

Ane Hjort Guttu, Møbler er ikke bare møbler, installasjonsbilde. Foto: Istvan Virag / Fotogalleriet.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!