Cian Dayrit, Violet Dennison, Tomm El-Saieh, Janiva Ellis, Claudia Martínez Garay, Haroon Gunn-Salie, Matthew Angelo Harrison, Tiril Hasselknippe, Inhabitants with Margarida Mendes, KERNEL, Manolis D. Lemos, Zhenya Machneva, Chemu Ng’ok, Gresham Tapiwa Nyaude, Daniela Ortiz, Lydia Ourahmane, Hardeep Pandhal, Dalton Paula, Julia Phillips, Wong Ping, Anupam Roy, Manuel Solano, Diamond Stingily, Song Ta, Wilmer Wilson IV, Shen Xin



New Museum Triennial: Songs for Sabotage

New Museum, New York
13. februar - 27. maj 2018
Kritik Artikel på Engelsk|12.03.18

Utsatte drømmer

Zhenya Machneva, CHP-14, 2016.

Songs for Sabotage, den fjerde utgaven av New Museum-triennalen, er ikke så mye en rekke dokumentasjoner av subversive handlinger som et oppsamlet, desperat rop. I hendene på de tjueseks kunstnerne og kollektivene som New Museum-kurator Gary Carrion-Murayari og Institute of Contemporary Arts’ Alex Gartenfeld har valgt ut, begrenser «sabotasje» seg for det meste til uttrykk for dissens. Det er kanskje ikke tilstrekkelig for å bli tiltalt for forræderi, men det kan synes å være her dagens amerikanske administrasjon drar grensen, i sine forsøk på å stilne sine kritikere, og stemple dem som «uamerikanske». Kunstnerne i Songs for Sabotage har for det meste gitt fra seg sin rett til å gjøre opprør; de påpeker uretten, men unndrar seg direkte handling.

New Museum Triennial 2018: Songs for Sabotage, installasjonsbilde. Foto: Maris Hutchinson / EPW Studio.

Carrion-Murayari beskriver utstillingen som en meditasjon over prekariatets håpløse fremtid, en generasjon (som kunstnerne i utstillingen tilhører) «preget av en økonomisk og sosial usikkerhet, uavhengig av rikdommen i deres respektive hjemland». Pessimismen dette kuratoriske ledemotivet gjennomsyres av, lettes noe av fliden som er lagt ned i presentasjonen av de overveiende sterke verkene. Carrion-Murayari og Gartenfeld har gjort klokt i å begrense tilfanget av utstillere. De har halvert antallet fra forrige triennale, og heller gitt de inviterte muligheten til å ha med flere verk. Denne løsningen lar kunstnerne vise hvordan temaene de tar for seg er noe de har jobbet med over lengre tid, og temaene får lov å vokse, verk for verk.

Disse unge kunstnerne, alle under førti (dette alderstaket er noe som forbinder de fire triennalene), har mye å si om den håpløse situasjonen i landene de kommer fra. Utstillingen skal ha honnør for sin geografiske diversitet. Kunstnerne kommer ikke bare fra de forventede amerikanske, europeiske og kinesiske sentrene, men også fra Harare i Zimbabwe, Goiania i Brazil, Grahamstown i Sør-Afrika, og andre steder. Alle de forskjellige temaene som bringes på bane gir tyngde til kuratorenes insistering på at verden befinner seg i en kritisk tilstand, men denne bredden svekker også utstillingens slagkraft. Nær sagt hver eneste kunstner ønsker å dele en fortelling om politisk urett eller grusomhet. Deltagerne risikerer å se ut som de er blitt valgt basert på en slags symbolpolitikk, der samtlige representerer en egen nisjesak.

Manolis D. Lemos, dusk and dawn look just the same (riot tourism), 2017, videostill.

Mementi Mori

Gresham Tapiwa Nyaudes fem livlige oljemalerier med abstraherte portretter minner om tekstilene fra hans hjemland Zimbabwe. De representerer slang-uttrykk fra den lokale dialekten. Løse tenner opptrer som en referanse til «mazino» (slang for livets bitende brutalitet) i bilder som forestiller både anonyme figurer og militære tjenestemenn som zimbabwere vil kjenne igjen. The Red General (alle arbeider 2018) forestiller en mann i rød militæruniform med ansiktet oppovervendt og en enorm munn med en rosa tunge stikkende ut mellom hvite tenner. Motivet viser til militærkuppet som landet nylig opplevde, et kupp mange mener bare førte til en omfordeling av makt mellom korrupte politiske aktører. Haroon Gunn-Salie har valgt en annen, mer eksplisitt tilnærming enn Nyaudes suggestive metaforikk. Gruppen med sytten hodeløse, knelende skulpturer støpt i harpiks, er et slående minnesmerke over de sytten streikende gruvearbeiderne som ble massakrerte i hans fødeland Sør-Afrika i 2012.

Manuel Solano gir en presis demonstrasjon av hvordan politikken former det personlige. Over fire massive akrylmalerier på lerret gjenskaper kunstneren – som er juridisk blind etter AIDS-relaterte komplikasjoner hen ikke fikk nødvendig medisinsk behandling for – visuelle minner fra barndommen sin i Mexico City. Maleriene veksler mellom det ømme, som i La Tía Ana Retratada Con Sus Perlas (Aunt Ana Portrayed with Her Pearls) (alle verk 2017), det fryktelige (I’m Flying, en gjengivelse av sluttscenen fra filmen The Craft (1996) der den tenårige antihelten Nancy Downs har blitt forvist til et galehus og spent fast til sengen), og det håpefulle (Untitled, en rekonstruksjon av et stillbilde fra Michael Jacksons musikkvideo fra 1991, In the Closet, der den smidige sangeren nyter den utsøkt androgyne kroppen sin mens han danser med modellen Naomi Campbell – et tidlig eksempel for trans-ungdommer på en artist som fritt diktet videre på sitt biologiske utgangspunkt). Solanos klumpete figurasjon og oppstykkede overflater tar disse ekstraordinære, dynamiske motivene ned på jorden, og resultatene er blant det beste utstillingen har å by på.

Manuel Solano, I Don’t Know Love, 2017. Akryl på lerret, 202 x 171 cm.

Postapokalyptisk

Politikk er et utfordrende tema for den visuelle kunsten, og mange forsøk støter på to ulike, men relaterte hindre. For det første, dersom politisk endring er målet, er kunsten virkelig det beste midlet? Som tilfellet er med mye politisk kunst, er flere av verkene i denne utstillingen tynget ned av lange teoretiske redegjørelser som gir inntrykk av at saken kanskje egner seg bedre til skriftlig fremstilling. Det greske kollektivet Kernel har laget en postapokalyptisk assemblage av aluminiumspaller og kabelhylser utstyrt med en robotmekanisme som styrer verkets attributter. Verket er velbegrunnet gjennom Stefano Harvey og Fred Motens essay-samling The Undercommons: Fugitive Planning and Black Study (2013), som tar for seg kapitalismens forsøk på å gjøre seg av med menneskelig arbeidskraft. Denne visuelt inntagende installasjonen slår en imidlertid i siste instans mest som et kunstferdig bud på et ennå ikke utlyst offentlig utsmykningsoppdrag – hvor budskapet blir borte i alle effektene. Og det er vanskelig å ikke føle seg en smule patronisert i møte med Cian Dayrits kartografiske tekstilarbeider og oljemalerier, som inneholder QR-koder man kan skanne med telefonen for å få tilgang på artikler som tar for seg utviklingen på Filippinene – der kunstneren kommer fra. En effektiv måte å injisere arbeidene med teoretisk diskurs, ja, men et grep som likefullt oppfattes som en gimmick. Enda verre er det at han dytter ekstrakurrikulært lesestoff på sitt allerede sympatisk innstilte publikum, som for å hamre inn et budskap vi allerede har mottatt.

Works by Anupam Roy. Photo: Scott Rudd / New Museum.

Og for det andre, hvem er egentlig den politiske kunsten er myntet på? Utøverne i Songs for Sabotage skjønner åpenbart at kunsten deres ikke vil reversere globaliseringens kurs eller overbevise etisk korrupte byråkrater som prioriterer økonomiske interesser foran menneskelige. Som Carrion-Murayari skriver: «To these artists, it is clear that the global contemporary art world is situated within these [capitalist] networks, but their response is to produce objects that do not satisfy the desire for futurist [uncritically progressive] narratives.» Enkelte av deltagerne, som Anupam Roy, gjør akkurat dette ved å følge modellen til kollektiver som den New York-baserte AIDS-pressgruppen ACT UP og andre. Roys blodige, Goya-aktige tegninger på ulike rufsete underlag, som også brukes under marxist-leninistiske demonstrasjoner mot Indias høyreekstreme regjering, er innbegrepet av aktivistisk kunst. Selv om det er Roys arbeider som har den tydeligste koblingen til sabotasje-temaet, er det frustrerende hvordan de lider av å ha blitt tatt ut av sin opprinnelige sammenheng og satt inn i den salong-aktige situasjonen i New Museum, der deres opprørske tone kveles i et vell av mer subtile, tradisjonelle og salgbare malerier i store formater. Uavhengig av disse bildenes politiske affiniteter, når man ser dem samlet i denne konteksten, har de den uheldige virkningen at de undergraver utstillingens opprørs-tema. Biennaleformatet er uløselig knyttet til det globaliserte økonomiske systemet. Det betyr ikke at en utstilling som kritiserer sosioøkonomiske forhold, slik Songs for Sabotage gjør, er dømt til å feile, men den kunne med fordel vært mer bevisst sin egen rolle. Den kunne også inkludert flere arbeider som direkte beskjeftiget seg med de økonomiske strukturene som understøtter biennalen.

Det er mange fremragende og få svake bidrag i denne maleritunge mønstringen. Likevel følte man seg til tider rådvill. Hva skal betrakteren, uansett hvor sympatisk innstilt vedkommende er, gjøre med alle disse uttrykkene for kaos og fortvilelse? Utstillingen er blitt kritisert for å postulere at det å peke på urettferdighet er en gangbar form for protest. Songs for Sabotage fanger ikke desto mindre opp den maktesløsheten millenials føler som følge av å ha vokst opp i en æra preget av utemmet kapitalistisk ekspansjon, økende undertrykkelse av opposisjonelle og en verdensomspennende oppblomstring av autokrati og fryktbasert politikk. Milennials anspores ikke bare av en selvsentrert forestilling om at de har krav på det hele (en generasjonsstereotypi som trekkes frem også i noen av de kritiske responsene på denne utstillingen), men av bekymring for en global situasjon som aldri har virket mer ute av balanse. Vil du ta en aktiv rolle, må du først erkjenne at veggene rundt deg holder på å styrte sammen. Neste skritt er å bidra til å skape nye strukturer som kan erstatte dem.

New Museum Triennial 2018: Songs for Sabotage, installasjonsbilde. Foto: Maris Hutchinson / EPW Studio.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!