Bergen Assembly: September Programme

Bergen Assembly, Bergen
1. september - 1. oktober 2016
Kritik 09.09.16

Ut av syrebadet

Tarek Atoui har gjort om det gamle Sentralbadet i Bergen sentrum til konsertarena. Her fra konserten Within I med Pauline Oliveros, Mats Lindström, Espen Sommer Eide, BIT20 og gjester. Foto: Thor Brødreskift.

Tarek Atoui har gjort om det gamle Sentralbadet i Bergen sentrum til konsertarena. Her fra konserten Within I med Pauline Oliveros, Mats Lindström, Espen Sommer Eide, BIT20 og gjester. Foto: Thor Brødreskift.

Om ambisjonen virkelig var å sprenge kunstmønstringens tidsmessige konvensjoner, kunne man lett tenke seg dristigere eksperimenter enn Bergen Assemblys året-rundt-program. Hvorfor overhodet bruke benevnelsen «triennale» og slik varsle en regelmessig gjenkomst? Hvorfor ikke bare la hver nye utgave løpe i det uendelige, slik at det langsomt bygde seg opp et crescendo av samtidig pågående Assembly-er uten annonserte sluttpunkt? Det ville vært vanskelig å gjennomføre i praksis, ja, men viktigere: for et så ambisiøst kunstevent som Bergenstriennalen ville det være uhørt ikke å spille på lag med kunstfeltets konvensjoner og rytmer, og slik risikere usynlighet.

Selv om Bergen Assembly 2016 hverken har tittel eller tema, og er signert tre kuratorer eller kuratorgrupper (på Bergen Assembly-speak kalt «conveners», altså tilretteleggere) – Tarek Atoui, Praxes og freethought – som alle står bak egne, uavhengige prosjekter fordelt utover året i asynkrone forløp, har man likevel sett seg nødt til å gi den et tydelig tidsavgrenset nedslag: én måned med høyere intensitet enn årets øvrige, innledet med det som tross den ulne benevnelsen «Lansering av septemberprogrammet» vanskelig kunne forstås som noe annet enn en tradisjonell utstillingsåpning.

Moments of Study: Reading Room i Hagerupsgården, Bergen Assembly 2016. Foto: Thor Brødreskift.

freethoughts’ Moments of Study: Reading Room i Hagerupsgården, Bergen Assembly 2016. Foto: Thor Brødreskift.

Bergen Assembly 2016 er skueplassen for en dyst mellom ulike modi i samtidskunsten: det estetiske (Praxes), det sosiale (Atoui) og det akademiske (freethought). Men noe som binder prosjektene deres sammen er at de, på ulike måter og i ulik grad, søker å integrere seg i lokalmiljøet. Den britiske kunstneren Marvin Gaye Chetwynd, invitert av Praxes (Rhea Dall og Kristine Siegel), har jobbet frem en gruppeperformance i tre akter i samarbeid med lokale åttiåringer. Enkelte av seksjonene under freethoughts seksdelte paraplyprosjekt Infrastructure, involverer også samarbeid med lokale aktører, eksempelvis har noen pensjonerte brannmenn medvirket i The Museum of Burning Questions. Men mest iherdig i arbeidet med å knytte bånd til kunsteksterne miljøer er utvilsomt musikeren og komponisten Tarek Atoui. Sammen med de franske kuratorene Gregory Castéra and Sandra Terdjman (Council) står han bak prosjektet Deaf experience and the transformation of hearing.

Trioen okkuperer Bergens gamle bybad, en passende ramme både praktisk – gjennom blant annet å tilby en naturlig orkestergrav og en tribune, samt vegger kledd i vibrasjonsvillig metall – og metaforisk, fordi vann jo er et medium som iallfall delvis visker ut skillet mellom hørende og døve. Målet til Atoui og Council har nemlig vært å etablere et overlappende sonisk erfaringsfelt mellom de døves og de hørendes verdener. Prosjektet er delt i to. Atouis del har tittelen Within og kretser rundt ni instrumenter laget spesielt for å kunne trakteres og oppleves av både døve og hørende. Disse er resultatet av en flere år lang prosess der ulike miljøer, profesjoner og aktører har bidratt. Instrumentene okkuperer det tomme svømmebassenget. Her vil det arrangeres en rekke konserter med spesielt inviterte utøvere over de nærmeste ukene.

Under åpningshelgen ble det holdt en konsert der ensemblet BIT20 trakterte de ni instrumentene, dirigert av en døv mann. En tørr smatring frembragt av en trebit dratt over et teksturert brett ble etter hvert supplert av et klirrende brus laget av en haug klinkekuler som ble sopt opp og sluppet ned på et trommeskinn. Instrumentene var tilvirket på en slik måte at musikerens gester avtegnet seg tydelig. Lydbildet var sammensatt og uforutsigbart og nådde, etter hvert som de ulike instrumentene tilsluttet seg, et imponerende frekvensomfang og volum. Musisering – om det kan kalles det – i ekspansjonens tegn.

Fra White Cat Café i Sentralbadet, Bergen Assembly 2016. Foto: Thor Brødreskift.

Fra Tarek Atouis White Cat Café i Sentralbadet, Bergen Assembly 2016. Foto: Thor Brødreskift.

Spredd i inngangspartiet og tilgrensende rom tar Councils mer konvensjonelle utstilling Infinite Ear sikte på en tilsvarende formidling av erfaringer som åpner slusene mellom de døve og hørendes verdener. Et rom er avsatt til lydterapi, et annet huser et screeningprogram kuratert rundt temaet døvhet. I baren The White Cat serveres vin i kombinasjon med et eksklusivt utvalg obskure og normalt utilgjengelige lyder, som for eksempel lyden av en vanndam som fordamper eller froskeyngel som gnager på en mikrofon. Infinite Ear har en mer leken og uforpliktende omgang med temaet enn Within, en lettbent essayistisk pendant til det visjonære eksperimentet i Atouis orkestergrav.

Det komplekse samspillet mellom menneskets sansning og omgivelser er utgangspunktet for mye samtidskunst om dagen. Et nylig eksempel var utstillingen New Sensorium (2016) på Zentrum für Kunst und Medientechnologie i Karlsruhe, der Atoui var med. Deaf Experience and the Transformation of Hearing utmerker i dette selskapet gjennom sitt eksplisitte engasjementet for (og av) døve, og sitt konkrete arbeid med institusjoner og profesjoner utenfor kunstfeltet. Det befinner seg dermed, som mange deltagerbaserte kunstverk, i et slags limbo mellom kunst og sosialt arbeid. Denne ambivalensen hefter ved flere av produksjonene på Bergen Assembly, også de forrykte seansene til Marvin Gaye Chetwynd har et element av «sosialarbeid» ved seg.

I freethoughts program inngår visninger av Phil Collins' kortfilm Delete Beach (2016) i Bergen Kino. Stillbilde gjengitt med tillatelse fra Shady Lane Productions og Bergen Assembly.

I freethoughts program inngår visninger av Phil Collins’ kortfilm Delete Beach (2016), i Bergen Kino. Stillbilde gjengitt med tillatelse fra Shady Lane Productions og Bergen Assembly.

Rekvisittene fra Chetwynds performancer er åpenbart ikke laget for å vare. Praxes har likevel valgt å innrede det kunstnerdrevne visningsstedet Kunstgarasjen med et utvalg objekter fra Chetwynds tidligere performancer. Installasjonen er gitt tittelen Champagne & Caviar. Spredt utover et gulvnært podium midt i rommet ligger det dandert et tjuetalls lurvete kreasjoner i bemalt tekstil, pappmasjé, plast og tre. Langs veggene projiseres videodokumentasjon. I A Walk to Dover (2006) rekonstruerer Chetwynd og noen venner David Copperfields vandring fra London til Dover. Dokumentasjonen er en revy av snapshots fra turen samt videosnutter der Chetwynd og vennene poserer i 1800-talls-lofferkostymene sine mens de forsøker å holde seg alvorlige. Tross sin ofte festlige og lett maniske aura er Chetwynds perfomancer egentlig en nokså private seanser, nært beslektet med en form for terapeutisk rollespill.

Man fikk kjenne på den ambivalente statusen man naturlig får som tilskuer til en slik terapeutisk seanse i performancen The Cell Group (Episode Two) som ble presentert to ganger denne helgen. Her ble vi ledet gjennom et langstrakt tilfluktsrom av Chetwynd og hennes kohorter. To av dem hadde digre foliekonstruksjoner som så ut som krysninger mellom drømmefangere og påfuglvinger festet på ryggen. Underveis utspilte det seg korte, løst koreograferte scener – mest minneverdig en der Star Wars-bamsen Chewbacca lagde sjokoladekake. Dansere ikledd en slags beige russedresser drev hele tiden opptoget fremover. Etter et energisk sangnummer oppsto en oase av forvirring mens noen av utøverne hentet en ansiktsportal på hjul som ble trillet til utgangen, hvorpå publikum enkeltvis ble geleidet inn i munnen og ut.

Marvin Gaye Chetwynd, The Cell Group (Episode Two), St. Jørgens Shelter, Bergen Assembly 2016. Foto: Thor Brødreskift.

Fra Marvin Gaye Chetwynds performance The Cell Group (Episode Two) i St. Jørgen tilfluktsrom, Bergen Assembly 2016. Foto: Thor Brødreskift.

Under tittelen On Screen, på det kunstnerdrevne visningsrommet Entrée, vises tre eldre videoarbeider av den amerikanske kunstneren Lynda Benglis, også invitert av Praxes. Det dreier seg om skisseaktige utforskinger av mediets muligheter. Female Sensuality består av nærbilder av ansiktet og hendene til to til forveksling like kvinner som sensuelt utforsker hverandre med lepper, tunger, fingre. Et lignende haptisk modus gjennomsyrer gruppeutstillingen Adhesive Products på Bergen Kunsthall. Navet i denne utstillingen er en serie skulpturer fra 70-tallet som Benglis lagde ved å helle lateks eller polyuretan direkte på gulvet eller på strukturer av hønsenetting festet på veggen. Disse er spredd gjennom første etasje i Bergen kunsthall og satt i dialog med andre kunstneres verk av nyere dato som alle befinner seg i et beslektet register.

Benglis’ objekter har noe av den samme tarveligheten ved seg som Chetwynds pappmasjefigurer, som om de har overlevd sitt historiske øyeblikk, iallfall estetisk, og nå må legitimeres gjennom å plasseres i en resonanskasse med nyere, mer «aktuelle» arbeider. Praxes’ ildsjel-konsentrasjon om enkeltkunstneres produksjon bortenfor deres mest aktuelle nedslag, stemmer med Bergen Assemblys intensjoner om å utforske andre temporaliteter enn de som er gjengse i kunstfeltet, men den risikerer tidvis også å få noe litt forsert over seg.

Lynda Benglis, Untitled VW, 1970. Fra gruppeutstillingen Adhesive Products på Bergen Kunsthall, Bergen Assembly 2016. Foto: Thor Brødreskift.

Lynda Benglis, Untitled VW, 1970. Fra gruppeutstillingen Adhesive Products på Bergen Kunsthall, Bergen Assembly 2016. Foto: Thor Brødreskift.

I Bergens gamle hovedbrannstasjon presenteres vi for et utvalg prosjekter av det London-baserte forskerkollektivet freethought (Irit Rogoff, Stefano Harney, Adrian Heathfield, Massimiliano Mollona, Nora Sternfeld, Louis Moreno). Alle forholder seg til begrepet infrastruktur. Selv om den også inkluderer et antall mer poetiske anslag, er freethoughts utstilling cerebral og informasjonstung. Hver for seg fungerer flere av displayene godt, eksempelvis A Utopian Stage: Festival of Arts, Shiraz-Persepolis som presenterer oss for et rikt historisk materiale knyttet til en performancefestival som ble arrangert årlig i byen Shiraz i Iran mellom 1967 til 1977. Men når rom etter rom glir sammen til en lang rekke nøkterne videointervjuer, stensilert teori og vitriner med avisutklipp på farsi, ledsaget av informasjonsplakater som minner mest om prosjektstøttesøknader, kan det fort kjennes som man har havnet tilbake i den diskursive kunstens mest selvtilfredse fase. Man tar seg i å ønske at flere av disse forsker-kuratorene hadde bestrebet seg på å transponere forskningen over i et mer performativt og estetisk register.

Infrastructure of Feeling er det av freethoughts prosjekter, i tillegg til en håndfull film- og videoarbeider, som i størst grad har karakter av et frittstående og suggererende verk. Utgangspunktet er en algoritme som kjøper bøker innen kategorier som har med infrastruktur å gjøre, på grunnlag av en stemningsanalyse av utvalgt, norsk musikk. Musikken som til enhver tid styrer innkjøpsmønsteret spilles høyt i rommet og påvirker også fargen og temperaturen på belysningen. Bøkene stilles ut i et par stålhyller midt i rommet. Typisk finner vi her titler som skjøter et emosjonelt og analytisk vokabular, som Economic Evangelism og Human, All Too Human. Infrastructure of Feeling peker mot en teknokulturell tilstand der individet outsourcer emosjonelle prosesser til avansert software.

Som helhet kjennetegnes Bergen Assembly 2016 ikke først og fremst av slik finurlig og tidsriktig teknokritikk, men av en forankring i stedet og nået gjennom ulike deltagelsesbaserte prosjekter. Det er kanskje ikke uventet at en triennale som dyrker et kritisk blikk på sin egen sjanger – en utstillingstype som gjerne kritiseres for manglende lokal forankring – utmerker seg ved å fostre prosjekter som søker sosial integrering. Men at den som tok dette sosiale mandatet lengst – Atoui – også skulle være mest overbevisende, ville man kanskje ikke forutsett. Om man ser bort fra Atouis uforstilte entusiasme (og impressario-talent); selv om Bergen Assembly graviterer rundt et utvalg sosiale festepunkter i lokalmiljøet er den langt fra «publikumsfriende».

Tarek Atoui, Within, instrumenttesting, Sentralbadet, Bergen Assembly 2016. Foto: Thor Brødreskift.

Tarek Atoui, Within, instrumenttesting, Sentralbadet, Bergen Assembly 2016. Foto: Thor Brødreskift.

En versjon av denne artikkelen finnes i Morgenbladet Kunstkritikk nr. 3 2016.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!