Steds-sensitiv og poetisk kunstfestival

I sommer ble Lofoten International Art Festival arrangert for fjerde gang og det er uten tvil den beste. Kurator Maaretta Jaukkuri har klart å skape en stillferdig og balansert utstilling som prøver å si noe om Lofoten, og dette er relativt uvanlig for festivale

«Kunsten formidler opplevelser, fortellinger, iakttakelser og kunnskap og den skaper poesi av hverdagslige hendelser og utstyrer hverdagen med poesi».

Maaretta Jaukkuri i sitt statement til årets utgave av Lofoten International Art Festival

En internasjonal kunstfestival i ingenmannsland

Mitt første reelle møte med samtidskunst var nok Per Gunnar Tverbakk og Tor Inge Kveums Neste Stopp som i 1999 var den første internasjonale utgaven av Lofoten kunstfestival (LIAF). Administrativt gikk det over stokk og stein, men gud for en interessant utstilling det var for en tyveåring. I etterkant kan man nok si at kurateringen mer handlet om å følge med på hva som skjedde andre steder enn å sette sammen en solid utstilling. Men dette var jo ganske vanlig i Norge på nittitallet, da til og med Momentum i 1998 vurderte å kalle hovedutstillingen for «top of the pops». Det var jo tross alt like etter at den sveitsiske stjernekuratoren Hans Ulrich Obrist noe overrasket hadde omtalt kunstlivet i Norden med det mye siterte uttrykket «det nordiske mirakelet».

I så måte var Kjærleikens Ferjereiser i 2001 en langt mer edruelig affære. Den var mye mindre i størrelse – men prøvde i større grad å forholde seg til et tema og med flere kunstverk som diskuterte samtidige forhold til stedet der utstillingen ble vist. Ken Lums billboards om innvandring og tilhørelse og Hallvard Kjærviks installasjon med objekter funnet i fjæra var gode eksempler på dette.

Redningsmannen Kanwar

Når LIAF arrangerte sin egentlige første utgave i 2004 (før det het den Kunstfestivalen i Lofoten om jeg ikke husker feil) så kan det med trygghet kalles en kuratorisk katastrofe. Under tittelen Human, Fucking Human skulle man ta for seg menneskets ondskap, noe som bare ble mislykket og delvis ganske flaut. Men lyspunkter var det, og et av disse var Amar Kanwars nydelige verk A Season Outside om situasjonen i hjemlandet hans, India. Kanwars stemme vil man bare lytte til, og når dette blir kombinert med dokumentarbilder som legger stor vekt på det estetiske er det lett å bli revet med. Jeg så filmen fire ganger i løpet av to dager.

Kanwar er også med i år, og denne gangen har han dvelet ved naturen i Lofoten og hvordan den ser ut gjennom vinduene fra LIAF-styreleder Rolf Hoffs sommerhus i Henningsvær. Det er et stille og poetisk verk som gjør akkurat det som Jaukkuri oppfordrer til i sin meget opplysende tekst om utstillingen. Jeg vet ikke om dette blir et hovedverk for Kanwar, men det er definitivt et av de mest slående verkene som noen gang er blitt vist i Lofoten. Måten det greier å formidle en egen del av historien gjennom bilder av naturen og kulturen (vinduet som ramme), og samtidig dvele ved mer eksistensielle temaer, i form av tekster som ruller over lerretet, er slående.

Amar Kanwar, Henningsvaer, 2006 (video). Foto: Kjell Ove Storvik

Poetisk

Også Simryn Gill har laget et vakkert og poetisk verk. Hun har greid å se på noe veldig hverdagslig og banalt som får en helt ny mening i den konteksten hun setter det. Garland er en samling bygd opp over femten år fra kysten utenfor Malaysia der hun kommer fra. Det er glasskår som er avstumpet av havet og rester etter forskjellige plastikkgjenstander. Man kan bruke tid til å studere hver enkelt gjenstand (Gill mener det er materialer heller enn gjenstander eller objekter) på avstand eller alle samlet. De ligger på et bord, i en haug. Det er en åpen installasjon som prøver å omskape betrakterens rolle idet man minnes sin egen barndom, (for dem som er så heldig at de fikk lov til å vokse opp ved havet), samtidig som man undrer seg om det er lov å plukke opp disse ikke-tingene.

Simryn Gill Garland, 2002-2006, (Installasjon). Foto: Kjell Ove Storvik

Å se verden, å kjenne med øynene er tittelen på årets festival. Det er en poetisk tittel. Den vil dvele ved ting og tilstander som man normalt ikke får lov til innenfor dagens diskursivt orienterte kunst. Men samtidig vil den prøve å forholde seg til dagens Lofoten. Sted-sensitiv vil den være, og det er den. Og om man ser på videoene så er det et interessant bilde som danner seg. Mauricio Dias & Walter Riedwegs Juksa handler om unge ideologer fra sør-Norge som oppholdt seg i Lofoten en kort tid på syttitallet, om fisket som forsvinner, og om noe så tilbakeskuende som opera. En jeg møtte i utstillingen klaget over at opera ikke har noe med samtiden å gjøre, og at han ikke kunne forstå hvorfor denne filmen var med – og jeg må si meg enig. Filmen virker trasig melankolsk og preget av at kunstnerne har et manglende og veldig romantisk bilde av regionen.

A. K. Dolvens verk Albertine og Frederikke er av en helt annen størrelse. Jeg vil ikke presse Dolvens virke inn i en flaskehals det ikke hører hjemme, men Dolvens tematiske forskyvning av maleri over i film-mediet blir sekundær når verket vises her i Lofoten. Det fine, og for henne typiske, gangen som hun har bygd for sine to protagonister virker tom. Den er hvitmalt og filmen av de to eldre damene i forskjellige kjoler stående i samme landskap, satt opp mot hverandre, virker tilbakeskuende og veldig vemodig. Dette er noe som kan relateres til dagens utkantnorge; vi blir eldre, de yngre flytter vekk og inn i byene eller ut av landet. Lofoten kan tilslutt stå igjen som en nydelig kulisse uten framtid.

A. K. Dolven, Albertine og Frederikke, 2006, (video). Foto: kunstneren.

Det handler om hvalfangst…

Et kunstverk som jeg ikke forstår noen ting av er Laura Beloffs Hvalburger. På en plasmaskjerm ser vi hodene til diverse skuespillere som for det meste sier «ja» eller «nei», noen ganger sier de hele setninger om vågehvalfangsten. Hvilket hode som vises og hva det sier, sammen med de grønne og røde prikkene som vises på skjermen er styrt av et dataprogram. Den lokale forankringen er sterk nok. Norge er den eneste nasjonen som driver kommersiell kvalfangst, og Lofoten er regionen hvor det er flest kvalfangere. Men hva hun vil med verket blir aldri klart. Her er hva kunstneren selv skriver om verket: «Dette verket inneholder en samling tanker omkring den norske hvalfangsten. Materialet bygger på opptak av samtaler som ble gjort i Lofoten sommeren 2004. Et utdrag av meninger fra forskjellige personer ble valgt ut og blir gjenskapt av skuespillere. Strukturen i verket er overlatt til en computer. Utsnitt av videoen blir valgt fra en database som tilfeldig gjengir meningene til seks personer». – Ikke vet jeg. Det handler om hvalfangst. Kall meg dum, men det virker usammenhengende og fragmentarisk og jeg lurer hele tiden på hva de røde og grønne prikkene er for noe og hvilken betydning de har. Ikke minst lurer jeg på hvorfor det hele er datastyrt. Er det noen mening bak det hele?

Laura Beloff, Hvalburger, 2005. (datastyrt videodialog). Foto: kunstneren.

Design og kultur, kunst og relokalisering. Edvine Larssen tar for seg bunaden. Hun re-designer den, eller bedre – for å lage en mannfolkbunad har hun tatt en moderne dress og lagt til mønstret fra den kvinnelige bunaden. Det virker noe feminint på dressen. Den er veldig fin. Den kvinnelige utgaven har hun gjort ved å gjøre om hele drakten. Ved første øyekast ser det ut som om at hun oppdaterer den noe romantiske drakten til en nyere og mer samtidig versjon. Men det er mer enn som så. Dette er en diskusjon om tilhørighet og forankring. Om hvordan man tar deler av sin egen identitet for gitt og importerer holdninger og kultur uten å tenke over det.

Edvine Larssen, Vefsn/N-0188 ”Ja vi elsker”, 2005. Foto: Kjell Ove Storvik

Jeg tror at årets festival er den beste som noen gang er gjort her i Lofoten. For første gang har de hentet inn en kurator med nevneverdig internasjonal erfaring, og det har nok lønnet seg; essayet som forklarer temaet er veldig ambisiøs og maler med en bred palett. Det kan hende at det totale intrykket av utstillingen er litt mer uklart enn hva tilfelle er med essayet, men de prøver og langt på vei lykkes de. Likevel er det mye som ikke fungerer med LIAF. Årets utstilling følger opp tradisjonen med dårlig logistikk og organisering fra de tidligere festivalene. Faktisk i så stor grad at de fleste reaksjonene på utstillingen har handlet om nettop dette, og det er jo synd.

Spørsmålet om LIAF har livets rett som internasjonal trekkplaster lar jeg stå åpent. Jeg tror nok at toppen ble nådd i 2004, men dessverre greide de da selv å kvele den internasjonale interessen. Det samme året kom LIAF fats på statsbudsjettet og er nevnt som en turistattraksjon, altså som del av Norges promotering utad. Dette er kanskje grunnen til at LIAF fikk støtte fra Norsk Kulturråd i tillegg til den faste bevilgningen. Momentum er også på statsbudsjettet, er en like internasjonal og åpen festival, har større slagkraft utad, men har ikke fått støtte av kulturrådet. Det er ingen retningslinjer for slikt, og det er også utklart hvorfor ikke begge fikk drahjelp.

Comments (6)