Som å koma heim

Ve den som bur i det universet som her vert oppteikna.


Men vent, det er jo vårt univers. Ikkje berre drives dette fram formspråkleg – heimleg, alminneleg, folkeleg, alternativt – men og tematisk og motivmessig. Myriadar, for ikkje å seia virvar av teikn, figurar, omgivnadar som like fullt resulterer i eit øde landskap heilheitleg sett. Så mange handlingar, så mange morsomheter, så masse liv, det syner likevel berre til det golde i samfunnet, som nihilisme, vold, fråver av empati. Såleis plederer kunsten for humanisme.

Kim Hiorthøy, Bergen kunsthall, mars, 2007. Foto: Thor Brødreskift

Ein vart og røfft registrerande blyantspiss vert brukt til ei på ei og same tid sensitiv og karikert analytisk manøvrering gjennom tilveret, liknande eit prøvande elveleie sin organiske ferd. I rette hender vert blyanten, dette skjøre, delikate og takksame verktøyet, ei forlenging av kroppen, då også i ytterste forstand som den kroppen som omgir oss, altså samfunnet eller verdenstilstanden. Hiorthøy evnar med dette å gi liv til materialet, men ikkje eit livleg liv.

Teikningane framstiller noko som kan fortona seg som mange divergerande element sosa i hop. Sånn er det ikkje, for vårt «verdensbilete», ordet her nytta på ein medial måte, består av alskens mytar, kodar, karakterar med vidare. Difor verkar det heilt naturleg at ordinære folk vert kopla med serieheltliknade framtoningar og dess like. KIM (som er Kim Hiorthøys signatur) har fanga det fragmenterte, og paradoksalt nok er det det som bind i hop utstillinga. Ofte har menneska masker eller utkledning. Eg ser dei som visuelle troper, ikkje spesielt på det framandgjorte men på forstillelse og på utestenging av andre og av problem i samfunnet, kort og godt troper på overlevingsmekanismar. Ein får inntrykk av at dei som figurerer i dette universet er avsondra og ikkje tar ting innover seg. Av den grunn er det beteiknande at nettopp overflata på teikningane er såpass artikulert.

Kim Horthøy, How Blood Works. Foto: Arne Vinnem

Dei verka eg i denne samanhengen vil trekkja fram går dog langt på veg i motsatt retning, eit grep som uansett vedblir betimeleg; Hey, Development! og How Blood Works. Desse to framhever den dystre stemninga og syner henholdsvis ein delvis maskert mann vassande til livet i ei elv, og på det andre, to båtar som begge fraktar ein mann og ei kvinne. Kvinnene er passive og mennene forkledd eller maskert á la han i fyrstnemnde verk. Landskapet framstår i begge eksistensielt sett som utan haldepunkt og begge verk gir assosiasjon til Charon, dødens fergemann. Det heile er vagt og ubesluttsomt, noko som appellerer og gir utstillinga eit tiltrengt løft.

Det som er med den er at den set fingeren på samtida, om enn ikkje politisk. Verken menn eller kvinner kjem godt utav det. Kvinner er av betjeningstypen og menn er skakkjøyrde, jamtover og naturlegvis spissformulert. Teiknefilmen resonnerer fint med dette og vert også vist i same salen. For la det verta opplyst at eg hittil eigentleg har tala om sal 1 og dei teikningar som i storleik ligg ein stad mellom A4 og A3 – noko anna synes eigentleg ikkje nemneverdig.

Fordelen med teiknefilm er at den formildnar og difor kan vera eksplisitt. Her er knivstikking og lemlesting forutan kvinne-sug-mann porno. Eg var der samstundes med to gutar på om lag ni-ti år som gjekk fritt omkring, men som når dei såg dette konfererte med kvarandre med rysta mimikk og gjekk derifrå, og, etter at dei om litt kom tilbake, ved den andre scenen såg til meg for ein normal og vaksen reaksjon. Dette stod som eit bilete på uskyld oppi det fæle og apatiske. (Om eg er vaksen og normal eller fæl og apatisk skal stå usagt.) For øvrig er filmen av god kvalitet, enkel men verknadsfull. Kunstnaren viser seg som ein presis leverandør av symbol og demonstrerer teft for materiens rørsle. Den er godt (de)kolorert, lydbiletet er godt og det er tiltalande at det kan høyrast overalt. Forøvrig er jo ikkje alt svart, for han er vel ein munter tragikar. Til dømes er det råd å le av volden i teiknefilmen ettersom den er animert på ein artig måte.

Kim Hiorthøy, Bergen kunsthall, mars, 2007. Foto: Thor Brødreskift

Nokre avsluttande kommentarar til montering og lokal. Pretenderer Bergen kunsthall å vera Svartlamon? Denne kunsthallen er vel meir borgarleg enn alternativ. Visningsarenaen er ikkje ideell, men sikkert fin å ha på cven både for kunsthallen og kunstnaren i ein norsk samanheng. For ein cv vil ikkje fortelja noko om korleis utstillinga konkret fungerte. Sal 1 fungerer best, men ikkje optimalt. Dette veit kunsthallen godt. Den prøver å verja seg ved hjelp av å byggja to skur av grovhogd paneling som den plasserer alle desse teikningane i unntatt ein. Det er som om kunsthallen tar avstand til kunsten idet den foregir å akkomodera den. Heldigvis føler eg ikkje at kunsten vert marginalisert eller forminska. Salen toler fleire besøk, mindre på grunn av storleiken av verka og meir på grunn av stemninga den inngir.

Kim Horthøy, Tago Mago. Foto: Arne Vinnem

Eg overser ikkje sal 2 og 3, men dei verkar heller perifere jamvel om det er fleire anknytningspunkt til det som framstår som hovudrommet. Dei store maleria i sal 3, det eine heiter sogar Tago Mago, kommuniserer ikkje tilstrekkeleg med tyngdepunktet, som jo er i eit heilt anna medium, og taklar heller ikkje rommet. Kanskje har kvadratmetrane frista kunstnaren og kunsthallen har vore frista til å gi ei brei dekning, men begge hadde snarare tent på å stramma inn. Collagane i sal 2 skulle eg heller sett i småskala Galleri Bouhlou her i byen. Sidan Hiorthøy visst held seg mykje i Berlin ville eg henvist han til Käthe Kollwitz museet for tematisk alvor og arkitektonisk inpirasjon. Der kjem strekmesteren Kollwitz til sin rett via – jamført med kunsthalltypen – mange mindre salar og inndelingar, fleire etasjar, lavare takhøgd og meir labyrintisk.

Comments (2)