Ve den som bur i det universet som her vert oppteikna.
Men vent, det er jo vårt univers. Ikkje berre drives dette fram formspråkleg – heimleg, alminneleg, folkeleg, alternativt – men og tematisk og motivmessig. Myriadar, for ikkje å seia virvar av teikn, figurar, omgivnadar som like fullt resulterer i eit øde landskap heilheitleg sett. Så mange handlingar, så mange morsomheter, så masse liv, det syner likevel berre til det golde i samfunnet, som nihilisme, vold, fråver av empati. Såleis plederer kunsten for humanisme.
Kim Hiorthøy, Bergen kunsthall, mars, 2007. Foto: Thor Brødreskift |
Ein vart og røfft registrerande blyantspiss vert brukt til ei på ei og same tid sensitiv og karikert analytisk manøvrering gjennom tilveret, liknande eit prøvande elveleie sin organiske ferd. I rette hender vert blyanten, dette skjøre, delikate og takksame verktøyet, ei forlenging av kroppen, då også i ytterste forstand som den kroppen som omgir oss, altså samfunnet eller verdenstilstanden. Hiorthøy evnar med dette å gi liv til materialet, men ikkje eit livleg liv.
Teikningane framstiller noko som kan fortona seg som mange divergerande element sosa i hop. Sånn er det ikkje, for vårt «verdensbilete», ordet her nytta på ein medial måte, består av alskens mytar, kodar, karakterar med vidare. Difor verkar det heilt naturleg at ordinære folk vert kopla med serieheltliknade framtoningar og dess like. KIM (som er Kim Hiorthøys signatur) har fanga det fragmenterte, og paradoksalt nok er det det som bind i hop utstillinga. Ofte har menneska masker eller utkledning. Eg ser dei som visuelle troper, ikkje spesielt på det framandgjorte men på forstillelse og på utestenging av andre og av problem i samfunnet, kort og godt troper på overlevingsmekanismar. Ein får inntrykk av at dei som figurerer i dette universet er avsondra og ikkje tar ting innover seg. Av den grunn er det beteiknande at nettopp overflata på teikningane er såpass artikulert.
Kim Horthøy, How Blood Works. Foto: Arne Vinnem |
Dei verka eg i denne samanhengen vil trekkja fram går dog langt på veg i motsatt retning, eit grep som uansett vedblir betimeleg; Hey, Development! og How Blood Works. Desse to framhever den dystre stemninga og syner henholdsvis ein delvis maskert mann vassande til livet i ei elv, og på det andre, to båtar som begge fraktar ein mann og ei kvinne. Kvinnene er passive og mennene forkledd eller maskert á la han i fyrstnemnde verk. Landskapet framstår i begge eksistensielt sett som utan haldepunkt og begge verk gir assosiasjon til Charon, dødens fergemann. Det heile er vagt og ubesluttsomt, noko som appellerer og gir utstillinga eit tiltrengt løft.
Det som er med den er at den set fingeren på samtida, om enn ikkje politisk. Verken menn eller kvinner kjem godt utav det. Kvinner er av betjeningstypen og menn er skakkjøyrde, jamtover og naturlegvis spissformulert. Teiknefilmen resonnerer fint med dette og vert også vist i same salen. For la det verta opplyst at eg hittil eigentleg har tala om sal 1 og dei teikningar som i storleik ligg ein stad mellom A4 og A3 – noko anna synes eigentleg ikkje nemneverdig.
Fordelen med teiknefilm er at den formildnar og difor kan vera eksplisitt. Her er knivstikking og lemlesting forutan kvinne-sug-mann porno. Eg var der samstundes med to gutar på om lag ni-ti år som gjekk fritt omkring, men som når dei såg dette konfererte med kvarandre med rysta mimikk og gjekk derifrå, og, etter at dei om litt kom tilbake, ved den andre scenen såg til meg for ein normal og vaksen reaksjon. Dette stod som eit bilete på uskyld oppi det fæle og apatiske. (Om eg er vaksen og normal eller fæl og apatisk skal stå usagt.) For øvrig er filmen av god kvalitet, enkel men verknadsfull. Kunstnaren viser seg som ein presis leverandør av symbol og demonstrerer teft for materiens rørsle. Den er godt (de)kolorert, lydbiletet er godt og det er tiltalande at det kan høyrast overalt. Forøvrig er jo ikkje alt svart, for han er vel ein munter tragikar. Til dømes er det råd å le av volden i teiknefilmen ettersom den er animert på ein artig måte.
Kim Hiorthøy, Bergen kunsthall, mars, 2007. Foto: Thor Brødreskift |
Nokre avsluttande kommentarar til montering og lokal. Pretenderer Bergen kunsthall å vera Svartlamon? Denne kunsthallen er vel meir borgarleg enn alternativ. Visningsarenaen er ikkje ideell, men sikkert fin å ha på cven både for kunsthallen og kunstnaren i ein norsk samanheng. For ein cv vil ikkje fortelja noko om korleis utstillinga konkret fungerte. Sal 1 fungerer best, men ikkje optimalt. Dette veit kunsthallen godt. Den prøver å verja seg ved hjelp av å byggja to skur av grovhogd paneling som den plasserer alle desse teikningane i unntatt ein. Det er som om kunsthallen tar avstand til kunsten idet den foregir å akkomodera den. Heldigvis føler eg ikkje at kunsten vert marginalisert eller forminska. Salen toler fleire besøk, mindre på grunn av storleiken av verka og meir på grunn av stemninga den inngir.
Kim Horthøy, Tago Mago. Foto: Arne Vinnem |
Eg overser ikkje sal 2 og 3, men dei verkar heller perifere jamvel om det er fleire anknytningspunkt til det som framstår som hovudrommet. Dei store maleria i sal 3, det eine heiter sogar Tago Mago, kommuniserer ikkje tilstrekkeleg med tyngdepunktet, som jo er i eit heilt anna medium, og taklar heller ikkje rommet. Kanskje har kvadratmetrane frista kunstnaren og kunsthallen har vore frista til å gi ei brei dekning, men begge hadde snarare tent på å stramma inn. Collagane i sal 2 skulle eg heller sett i småskala Galleri Bouhlou her i byen. Sidan Hiorthøy visst held seg mykje i Berlin ville eg henvist han til Käthe Kollwitz museet for tematisk alvor og arkitektonisk inpirasjon. Der kjem strekmesteren Kollwitz til sin rett via – jamført med kunsthalltypen – mange mindre salar og inndelingar, fleire etasjar, lavare takhøgd og meir labyrintisk.
Etter ønske fra kunstsosiolog Dag Solhjell har jeg lagt ut min tekst om denne utstillingen, som sto på trykk i Dagsavisen 9.mars 2007.
Alene sammen
Tago Mago, Bergen Kunsthall
Det er ingen tvil om at Kim Hiorthøy kan sitt fag, og at kunstneren ved hjelp av kuratorens grep åpner opp for viktige spørsmål i samfunnsdebatten.
Det er overhodet ingen tvil om at Kim Hiorthøy kan tegne en hånd, en skog, detaljerte bilder av kjønnsorganer i møte, eller at Hiorthøy behersker kanskje den aller største kunst for en godt voksen kunstner, nemlig å fremstille streken til et barn med stor troverdighet. Dersom man interresserer seg for kunstfaget som teknikk, er dette god nok grunn til å studere Kim Hiorthøys kunstnerskap nøye. Hiorthøys tegninger preges av et mangfoldig uttrykk, og det er imponerende å se hvordan streken kan være realistisk og detaljert, samtidig som bildene inneholder abstraksjoner og forenklinger. Alt dette finnes ofte i ett og samme bilde, samtidig som Hiorthøy også avbilder situasjoner i svært forenklet form.
Vage fellesskap
Er man interressert i kunst som kulturelt uttrykk, er Hiorthøys kunst av desto større interresse. Samfunnet Hiorthøy tegner for oss, preges ikke bare av collageuttrykkets oppstykkede virkelighetsbilde, en uttrykksform som ofte brukes for å bekrefte at vi lever i en postmoderne tilstand. Menneskene vi møter er, slik katalogteksten også formulerer det, preget av samhold som synes ubestemmelige og vage, og som oftest er situasjonen at menneskene er alene sammen. Med Aslaug Holms dokumentarportrett av Jens Stoltenberg i minne, der statsministeren fremstår som en genuint samfunnsengasjert person trukket i alle retninger, og hvor absurde situasjoner oppstår, som når partisekretær Kolberg ofrer den samlende allsangen på grunn av en reell frykt for å fremstå som en menighet i mediene, blir denne kritikeren stående foran serien WE MUST fra 2004 med et ønske om å ta avstand. Bildenes manifestliknende undertitler er æWe must carry darkness”, æWe must abandon our friends”, æWe must reveal the secret”. Denne formen for svart ironi, som kritikeren kjenner seg så godt igjen i, bekrefter den misantropiske trend som er å finne hos Hiorthøys kolleger ved galleriet Standard (Oslo), under vingene til gallerist Eivind Furnesvik.
Løftet frem
Kritikerens lesning er langt på vei geileidet av kurator Per Gunnar Tverrbakk, som ber oss om å legge vekk den sedvanlige opfatningen av Hiorthøy som en mangesidig, leken, upretensiøs og oppfinnsom kunstner, og heller merke oss kompleksiteten og det underliggende alvoret i Hiorthøys kunstnerskap. Her evner kuratoren virkelig å åpne opp for gode diskusjoner både om vår verden, kunstnverdenens fremstilling av den og om kunstnerens plass og rolle. Det er noe med selve fremstillingen av Hiorthøy som griper tak i kritikeren: Det underliggende alvoret understrekes ved at man har bygget små visningsrom av grånede plankverk i Bergen Kunsthalls hvite lokaler, og dette gir kritikeren uønskede assosiasjoner til Jon Fosse og særlig romanen Naustet. Lik mange av Hiorthøys bilder fremstilles de mellommenneskelige relasjoner i denne romanen som uutalte konflikter av destruktiv karakter.
De tause kunstnere
Både Fosse og Hiorthøy er kunstnere som selv fremstår i offentligheten som tagale, uten særlig interresse for å si så mye om sin egen praksis. I stedet er det apparatet rundt som løfter kunstnerne frem. Dette er helt tydelig i Fosses tilfelle, som presenteres som en historisk størrelse på linje med Henrik Ibsen. Tverrbakk løfter Hiorthøy ved å understreke hvordan Hiorthøys tverrfaglighet er praktisk fundert, og stiller dette i motsetning til andre kunstnere, som i følge Tverrbakk, har tverrfaglighet som æen idealisert forestilling på innsiden av eget fagfelt”.
Kunst som bekrefter
I sin tid skrev Henning Gärtner et essay om mottagelsen av Jon Fosse, der han mente det var en myte at Fosse skrev universelle dramaer om Livet og Døden, og at sannheten er at Fosse fyller teatrene med protestantisk kitch. Det vil være å gå alt for langt å kalle Hiorthøys kunst for misantropisk kitch. Men tatt i betraktning at Hiorthøy er i stallen til en gallerist som har gitt uttrykk for at det er viktigere med et fåtall gode kunder enn et stort antall publikum, er det grunn til å spørre hva som antas å ha appell til disse kundene. Kanskje bekrefter virkelighetsbeskrivelsen i Hiorthøys kunst en allerede eksisterende oppfatning av at vi kun er individer og at felleskapsprosjektenes tid er forbi.
Øystein Hauges anmeldelse av utstillingen i Bergens Tidene, med tittelen Kims feelgod-utstilling finner du ved å trykker HER