Curated by a tree

Ieva Kraule, Michael Queenland, Petter Ballo, Sol Calero

1857, Oslo
14. oktober - 20. november 2016
Kritik 15.11.16

Røykelunger til alle

Sol Calero, Escultura Salsera, 2016.  Foto: Jon Lundell.

Sol Calero, Escultura Salsera, 2016. Foto: Jon Lundell.

Treet som både gir tittel til og danner omdreiningspunktet i gruppeutstillingen Curated by a tree på 1857, er tilvirket av Petter Ballo. En liten rund hytte, lemfeldig spikret ihop av treskalker og greiner, opptar sentrum av den takhøye lagerhallen som utgjør 1857s hovedrom. Materialet er rester etter noen trær felt av Oslo kommune og omgjort til planker av kunstneren. Utstillingsrommet til 1857 har noen voldsomme proporsjoner som ofte lokker til spektakulære sceniske grep. Eksempler som umiddelbart rinner meg i hu er fyrtårnet i Telephone (2012) og det «rødglødende» poesiskuret i Fever Thread (2014). Verket Curated by a tree befinner seg også i dette lett teatrale registeret. En lykt hengt inni Ballos tre får trolske skygger til å bre seg urolig over veggene (iallfall gjorde de det under åpningskvelden da denne skygge-effekten ble forsterket med en lyskaster). Man kunne få assosiasjoner til Netflix-serien Stranger Things, der hule trestammer venter på å bli oppdaget som portaler til en parallell dimensjon. 

Curated by a tree hengir seg imidlertid ikke til ungvoksen-fantasy-sjangerens visuelle toneart. Den er snarere innbegrepet av en av disse «rhizomatiske» utstillingene som 1857 har gjort til sin spesialitet, der verkene opererer i vidt ulike estetiske leier og deres innbyrdes forbindelser er subtile og uuttalte. Tittelens performative overgivelse av kuratorrollen til et tre metaforiserer dette, med treets tenkte røtter som et underjordisk nettverk eller en styrende hånd ute av syne. Men treet er ikke kun et emblem for utstillingens poetikk; trefellingen som Ballos Frankenstein-kreasjon indirekte forteller om, utstyrer også utstillingen med en eksistensiell, klimatisk-dystopisk nerve.

Petter Ballo, Curated by a Tree, 2016. Foto: Jon Lundell.

Petter Ballo, Curated by a Tree, 2016. Foto: Jon Lundell.

Under treets flakkende skygger, finner man den amerikanske kunstneren Michael Queenlands Untitled (two-faced), bestående av et 4000 eksemplarer stort opplag av 12 ulike postkort. Motivet på samtlige av kortene er søppel han har funnet på gaten i Roma og scannet, hovedsakelig sigarettpakker, men også et spillekort, et klistremerke og lignende. Kortene har trykk på begge sider, forestillende for- og baksiden på objektet (bortsett fra spillekortet som er representert med to baksider), og fremstår dermed som en slags forflatninger. Postkortene ligger i stabler oppå et utvalg av dagens aviser på gulvet. Besøkende var selvfølgelig invitert til å ta dem med seg, til odel og eie eller for videre distribusjon.

Særlig slående i Queenslands verk er advarselsbildene på røykpakkene som typisk viser innsiden av en røykelunge, eller i dette tilfellet: en person som hoster blod i et lommetørkle, en utmagret ung gutt i en sykeseng osv. Den morbide bildesekvensen maner frem en kropp som er i ferd med å oppgi pusten, og kunne leses som en dramatisering av objektets erfaring av forflatningen, av scannertoppens vekt, av massekopieringen, og i forlengelsen det postdigitale livet som et langt raspende utpust under teknologiens åk. Jevnfør papirets materielle forbindelse til treindustri (merk: vi befinner oss i et tidligere trelastlager), knytter Untitled (two-faced) imidlertid òg avskogning til åndedrett, eller snarere åndenød.

Michael Queenland, Untitled (two-faced), 2016.  Foto: Jon Lundell.

Michael Queenland, Untitled (two-faced),
2016. Foto: Jon Lundell.

Det respiratoriske temaet dukker opp igjen i den resignerte tittelen på Ieva Kraules Suffocate me, petrify me. To ruller med halvgjennomsiktig vinyl i hudtoner henger på veggen og er dratt ut slik at de danner vertikale rektangulære flater. Bak den ene kan det skimtes et stilisert motiv malt direkte på murveggen i svart akryl, der en væske renner fra et cocktailglass og over i et annet og videre ut. Veggmaleriet har en kontant visualitet som sender tankene til logoer. På en flik av det ene vinylflaket som strekker seg ut på gulvet, ligger det et grovt skulpturert menneskeansikt i marmor. Forløpet som her beskrives – kvelning, væsketap, forsteining – ligner en komprimert allegori over gangen fra pustende, levende organisme til fossil.

Utstillingens dystre, patologiserende grunntone etableres allerede før man trer inn i Ballo, Queensland og Kraules golde scenografi; i Escultura Salsera har Sol Calero dekket langveggen i det tilliggende næringslokalet 1857 også disponerer, og som man må gjennom for å komme inn i trelasthallen, med en pastellfarget tapet med mønster av åttetallsfigurer. Inntil veggen står det oppstilt noen stoler med fruktmotiv i samme palett, og foran dem en sokkel dandert med en sprakende salsakjole, en oppstilling av bemalte murstein og en potteplante. Caleros samtidig tacky og kliniske arrangement utsondrer bejaelse, en feststemning som kommuniserer med cocktailglassene til Kraule, men også denne dempet, kvalt av venteværelsets aura av forstillelse, sykdom og rastløs, maktesløs venten. Noen kveler en hostekule.

Diagnosen Curated by a tree stiller er heller pessimistisk, for ikke å si apokalyptisk. Det er det antropocene marerittet som skisseres, kroppen viklet inn i en kollapsende natur som ikke lenger lar seg beherske. Ulikt mange av samtidskunstens bestrebelser på å gestalte antropocen-modellen, forsøker ikke Curated by a tree, tross tittelens animistiske anslag, å forrykke det antroposentriske perspektivet. Akkurat som vi er bundet til jordens økosystemer er vi også låst til menneskekroppen og dens erfaringsmuligheter. Denne sentimentale kroppsliggjøringen er et effektivt virkemiddel. Nesten spekulativt. Kanskje er det likevel en utstilling for unge voksne – iallfall er det deres fremtidige verden det handler om.

Ieva Kraule,  Suffocate me, petrify me, 2016. Foto: Jon Lundell.

Ieva Kraule, Suffocate me, petrify me, 2016. Foto: Jon Lundell.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!