Kate Berlant, Neil Doshi, Sara Eliassen, Alicia Frankovich, Roderick Hietbrink og Lucy Stein

Kuratert av Chiara Giovando og Andrew Berardini



In Search of an Author


UKS - Unge Kunstneres Samfund, Oslo
26. marts - 26. april 2015
Kritik 31.03.15

På jakt etter latter

Roderick Hietbrink: I’m working on it, 2015. HD-video, 5:50 min. Foto: Vegard Kleven.

Roderick Hietbrink, I’m working on it, 2015. HD-video, 5:50 min. Foto: Vegard Kleven.

Hovedsalen på UKS er akkurat så tom som en scene skal være etter at skuespillerne har forlatt den: En stige er trukket opp i taket. Et transparent stoffklede blafrer foran en vifte. Et bemalt lerret er slengt over en lettvegg. Døren til lageret står åpen. Av uforklarlige grunner er det saget ut en glipe i veggen inn til kinoen. Ikke før jeg ser et videoopptak fra en opptreden av komikeren Katie Berlant, gjennomført under åpningen av utstillingen In Search of an Author, skjønner jeg hva sprekken er til for: Det er gjennom den hun gjør en litt anstrengt inntreden.

In Search of an Author er en gruppeutstilling der kuratorene Chiara Giavondo og Andrew Berardini har latt seg inspirere av Luigi Pirandellos teaterstykke Six Characters in Search of an Author fra 1921. Stykket er kort fortalt en metafiksjon hvor seks uferdige karakterer jakter på noen som kan fullføre historien om dem. Utstillingen på UKS, eller «stykket» som kuratorene kaller det, importerer altså sitt konsept fra scenen.

Kate Berlant: stilll fra live-opptreden på åpningskvelden 26/3. Foto: UKS.

Kate Berlant, still fra live-opptreden på åpningskvelden 26.mars. Foto: UKS.

Via Pirandello-parafrasen dramatiseres spørsmålet om hvem som står bak en utstilling, hvem som er dens «forfatter». Designeren Neil Doshi og UKS’ tekniker Roderick Hietbrink bidrar både i oppbyggingen av utstillingen og som kunstnere, sammen med Sara Eliassen, Alicia Frankovich og Lucy Stein. Men den symbolske omdistribueringen av makt ble også tatt enda lenger. Onsdagen før åpning arrangerte UKS og kuratorene en fokusgruppe, annonsert på Facebook. Målet var å få en blandet og ærlig tilbakemelding på utstillingens «kvalitet og påvirkningskraft» fra et representativt utvalg potensielle publikummere. Fokusgruppen er et redskap som gjerne benyttes i forkant av produktlanseringer, og vitner om lydhørhet og vilje til å tilpasse seg mottageren.

«Plottet» er melodramatisk, som kuratorene selv innrømmer i et vittig dialogstykke trykket opp for anledningen i et gult lite hefte. Her figurerer de som selvhøytidelige, teatrale versjoner av seg selv, gestikulerende med whiskey og sigaretter mens de «forfatter» utstillingens premiss. En tilsvarende selvironi finner vi i Roderick Hietbrinks to videoinstallasjoner. Han er årsaken til at lageret er åpent; en vegg der inne benyttes til videoen I’m working on it. Et ellers tomt utstillingsrom myldrer av Hietbrinker i sort og solbriller, alle med ulike attityder til oppgaven de skal løse. I Bad Habits, Dagnabbit spiller Hietbrink seg selv som oppfarende tekniker på sammenbruddets rand. Videoen dokumenterer prosessen frem mot utstilling og teknikerens vanskeligheter med å forsone seg med sin dobbelte rolle som både tekniker og kunstner i utstillingen. I siste scene tilbringer han noen selvmedlidende sekunder foran et Jesusbilde. Kameraet er ofte rart vinklet, som om filmen liksom er skutt i forbifarten. Hietbrinks impromptu situasjonskomikk minner om Berlants show fra åpningskvelden, men er mer integrert i utstillingen. Dermed utfordres han til å tenke over hvordan visningssituasjonen innvirker på relasjonen til mottageren.

 Neil Doshi: Scenes from scenes from a play, 2015, vinyltekst på vegg. Foto: Vegard Kleven.


Neil Doshi, Scenes From Scenes From a Play, 2015, vinyltekst på vegg. Foto: Vegard Kleven.

Kunstsystemet har en imponerende evne til å innlemme virksomheter som per definisjon befinner seg utenfor, som mote, film, reklame osv. Denne plastisiteten er testet til gagns. De fremmøtte på en åpning kan gjerne fungere som stand up-publikum. I opptaket med Berlant fnises det stadig, men rammen synes ikke helt optimal for underholdningsutbytte, selv om rommet er mørklagt. Kunstpublikummets høye grad av selvbevissthet er antagelig vanskelig å overvinne. Først og fremst demonstrer importen av Berlant kunstsystemets toleranse, ikke dets egnethet som arena for satire. Kanskje er det nettopp denne repressive atmosfæren Hietbrink har ønsket å løsrive seg fra når han har plassert de komiske videoene sine på henholdsvis verksted og lager.

Om man er peilet inn på «fokusgruppen», eller mottageren, er utformingen av kunst- eller underholdningsproduktet avhengig av hvilken reaksjon man ønsker. Neil Doshis bearbeidete utdrag fra sceneangivelsene i Pirandellos originaltekst, Scenes From Scenes From a Play, løper som en grå, gulvnær søm langs veggene i UKS’ foaje. Til forskjell fra Hietbrinks sitcoms representerer Doshis installasjon et nokså programmatisk stykke appropriasjonskunst. Originaltekstens narrativ er brukket om til en delvis uleselig syntaks, ment å reflektere både Doshis designpraksis og bygningens arkitektur. Doshi fratar scenebeskrivelsene deres pragmatiske, instruktive funksjon og gjør dem om til opake kunstutsagn.

Lucy Stein, Widdershins, 2015. Leire fra Cornwall, akrylmaling. Foto: Vegard Kleven.

Lucy Stein, Widdershins, 2015. Leire fra Cornwall, akrylmaling. Foto: Vegard Kleven.

Med Berlant og Doshi er to ytterpunkter etablert: satire og hermetisk appropriasjonskunst. De fleste av utstillingsbidragene befinner seg i den mindre underholdende enden av skalaen. Lucy Steins malerier av leire og akryl på vegg og lerret er gitt fengende, eksotiske titler som Widdershins og Didcot Crotchway, og er trygt plassert i en ekspressiv kunstnergestus. Det gjennomsiktige tøystykket drapert fra veggen og animert av en vifte i The Female Has Undergone Several Manifestations (2015) er en av flere efemære assemblage-skulpturer av Alicia Frankovich, som samtlige hevdes å være knyttet til hennes performancer. I kinoen vises Sara Eliassons absurd-melankolske A Blank Slate, hvor en enslig kvinne beveger seg gjennom en speilhall av kryptiske, cinematiske referanser. En instruktiv scene viser henne sittende i et pariserhjul og se seg selv ha sex gjennom et vindu. Den overveiende tause filmen er skutt i lange tagninger, og protagonisten har flere steder ryggen til kameraet. På hjemmesiden sin beskriver Eliasson filmen blant annet som et produkt av samtaler med feminister om hvordan man kan subvertere «the male gaze». Velkjente kritiske takter, altså.

Det hefter noe flyktig og uhøytidelig over monteringen av In Search of an Author, som, sammen med det komiske og pompøse anslaget kanskje undergraver denne typen kritiske intensjoner. Men det er kuratorene med sitt svulstige teaterspråk som våger mest. Om man først skal legge nok et kapittel til utforskingen av grensen mellom kunst og underholdning synes jeg In Search of an Author er en tanke reservert i utvalget, om ikke i tonen. Det ville vært interessant å se en større grad av dedikasjon til undersøkelsen av vilkårene i kunstfeltet for andre typer henvendelser enn den kunsttypiske – hvor teateret ikke bare tjente som analogi men faktisk var iverksatt. Hvordan blir «kunsten» seende ut i det den begynner å benytte seg av fokusgrupper, for å sette det på spissen? Med unntak av Hietbrink og Berlant synes utstillingen hovedsakelig å henvende seg til en mottager som er synonym med den hvite kubens idealiserte betrakter.

Alicia Frankovich: Becoming Public: The Actor, 2015, C-print; og The Female Has Undergone Several Manifestations, 2015, gardin, sløyfebånd, vifte, ledning og stikkkontakt. Foto: Vegard Kleven.

Alicia Frankovich, Becoming Public: The Actor, 2015, C-print; og The Female Has Undergone Several Manifestations, 2015, gardin, sløyfebånd, vifte, ledning og stikkkontakt. Foto: Vegard Kleven.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!