Man kan lure på hvorfor lokalene til Office for Contemporary Art Norway ser ut og lukter som et grønsaksmarked på en vanlig onsdagskveld. Anledningen er at OCA har besøk av den indiske økologen og aktivisten Vandava Shiva som holdt et innlegg som appellerte på mange nivåer. Den tidligere fysikeren fronter nå bærekraftig utvikling gjennom bøker og aksjoner som argumenterer for å sikre biologisk mangfold, unngå sprøyting og genmodifisering. Hun utfordrer til stadighet den rådende makten, og her i Norge tok hun for seg for eksempel YARA og oljefondet som til stadighet bidrar på de mest uetiske områdene, enten om det er barnearbeid eller genetisk modifiserte frø. Shiva trakk frem kunstens evne til nytenkning og kreativitet, i hennes syn to nøkler som kan forandre verden. Hvor kreativ og nytenkende kunstverdenen egentlig er kan man jo diskutere, men for Shiva representerer i alle fall ideen om kunst et potensial for forandring.
På mange måter snakker Shiva om mye av det samme som andre filosofer og tenkere som på overflaten står kunstmiljøet nærmere. Den slovenske populærfilosofen Slavoj Žižek og Shiva er for eksempel enige i at den kapitalistiske verdensorden er på vei mot en dramatisk slutt. Mens Žižek lirer av seg betraktninger rundt Starbucks, hvor man kan kjøpe seg god samvittighet gjennom flaskevann som redder verden, og hvordan det økologiske har blitt enda en markedsvare som kan kjøpes og selges, kommer Shiva med konkrete løsninger på jordbrukssiden. Mens Shiva faktisk maner til aktivitet og aksjonisme, fungerer Žižek mer som en underholdende komiker som heller ser økologi som et nytt opium for massene.
Kunstverdenen er et felt hvor man i stor grad interesserer seg for mer generelle tendenser innenfor markedet, så hvorfor ikke også økologisk jordbruk og radikal økologi? Žižek og Shiva tegner begge et dramatisk bilde av vår samtidige situasjon, og Shiva har rett i at man må tenke nytt om man skal utfordre det kapitalistisk systemet som gjennomsyrer og omfavner det meste. Hennes foredrag på OCA og denne institusjons engasjement kan derfor ses både som prisverdig og i tiden. I New York hadde flere kunstnere flyttet fra byen og begynt små jordbruk. Det kommer sikkert til å skje her i Norge også, men blir ikke dette mer Žižek enn Shiva, mer trend enn tanke?
På overflaten skiller gjestene denne kvelden seg fra det ambisiøse og velproduserte utstillingsprogrammet OCA ellers presenterer i Nedre gate. En rekke «grønne» foretagende presenteres på enkle bord, som for eksempel Øverland Andelsbruk og Geitmyra Skolehage, men det finnes og enkelte kunstnere og kunstinstitusjoner. Elisabeth Mathisen presenterer et prosjekt om bier, og UKS og 0047 er representert med litt enklere tiltak, henholdsvis epleslang og brasiliansk rotfrukt. OCA serverer gulrotsuppe og Farris og rommet summer av aktivitet.
OCAs direktør Marta Kuzma innledet kvelden foran et publikum som representerer et større mangfold enn det som vanligvis møter opp på OCAs arrangement. Kuzma nevner ulike tiltak som illustrerer forholdet mellom mat og kunst, blant annet danseren og fotografen Carol Gooden og kunstneren Gordon Matta Clarks FOOD, en restaurant som serverte mat fra lokale leverandører i New York for en billig penge til kunstnerne i Soho tidlig på 70-tallet. Det er kanskje ikke nødvendig å fokusere bare på mat, selv om det er mat som tar opp mesteparten av utstillingsrommet, men heller tenke på hvordan kunsten har vært arena for ideer og debatter. OCAs satsning på diskursive aktiviteter har blitt behandlet før her på Kunstkritikk, men istedenfor å følge linjene til FOOD tenker jeg på Pontus Hulténs Moderna Museum som i 1969 åpnet dørene sine for politisk debatt. De inviterte streikende arbeidere og medlemmer av The Black Panther Party til å bruke museet til møter og for å gi informasjon. En kunstinstitusjon er et rom som kan favne så mangt uten at det nødvendigvis må være kunstrelatert.
Det er kanskje uvanlig å lage et marked i utstillingsrommet, men i et internasjonalt perspektiv har det i det siste dukket opp flere forbindelser mellom organisk jordbruk og kunst. I sommer inviterte det amerikanske galleriet Gavin Brown’s Enterprise og kunstneren Peter Nadin inn til en foredragsserie kalt «Art and Agriculture» på galleriets bakrom. Der kunne man kjøpe ulike varer fra lokale gårder, for det meste drevet av kunstnere, og bli servert enkle måltider. I Norge har man også sett tydelige markeringer av denne typen aktiviteter, som Gentle Actions på Kunstnernes Hus i fjor og en lesegruppe, arrangert av Runa Carlsen og Unni Gjertsen, som tar opp radikal økologi, etikk og estetikk, også på samme institusjon. Shiva har også publisert en av notatbøkene til neste års Documenta 13, hvor Kuzma agerer som agent og kurator.
Kuzmas program på OCA har introdusert en diskursivitet til Norge, som for mange av de nasjonale aktørene i kunstfeltet virker fjern og unødvendig. Dette kan man se i mye av kritikken av OCAs omdiskuterte foredragsserie under årets Veneziabiennale, hvor Shiva holdt sitt foredrag i begynnelsen av juni. Denne typen aktivitet er altså ikke et engangsforetak fra OCA sin side, noe Kuzma også understreket i sin innledning. Men, potensialet ligger nok ikke i en generell diskursivitet, siden diskursivitet også er, på lik linje med økologisk jordbruk, et nøkkelord innenfor kunstmarkedet. Potensialet for handling og selvtekt krever her uprøvde steg, men i dette tilfellet følger OCA på mange måter gamle stier.
