Lonely Hearts

Hansina Iversen, Jóhan Martin Christiansen

Listahøllin, Tórshavn
24. februar - 8. april 2018
Kritik 06.03.18

Når livet gir deg sitroner

Jóhan Martin Christiansen, Uten tittel, 2018. Gips, fibernett, jern, strips, spraymaling, sitroner. Foto: Torben Eskerod.

I et lettere forfallent betongbygg tilhørende det fortsatt fullt operative skipsverftet i sentrum av den færøiske hovedstaden Tórshavn, finner man kunsthallen, Listahøllin. Dette store, høyloftede visningsrommet ble etablert for 13 år siden under den såkalte «kunstnerstriden» på Færøyene. Visstnok var stridens kjerne den gang at direktørstillingen ved nasjonalmuseet, Listasavn Føroya, var blitt regelrett «kuppet» av en økonom uten kunstkompetanse, og den kunstnerdrevne kunsthallen ble til delvis som en protest mot forholdene på museet. Etter noen år kom den nåværende direktøren, den danske kunsthistorikeren Nils Ohrt på plass i museet, men kunsthallen fremstår fortsatt som viktig for den lille kunstscenen i Tórshavn, som bortsett fra galleriet til grafikkverkstedet Steinprent ikke har flere faste visningssteder for samtidskunst.

Blant kunstnerne som sto bak opprettelsen av kunsthallen var også Hansina Iversen (f. 1966), som forrige helg åpnet utstillingen Lonely Hearts nettopp i Listahøllin, sammen med Jóhan Martin Christiansen (f. 1987). Selv om han nå hovedsakelig er basert i København, er Christiansen også på hjemmebane på denne kanten av havnen; allerede som 13-åring startet han kunstvirksomheten sin i et atelier i et av nabobyggene til kunsthallen. Bortsett fra at de begge er fra Færøyene og på hvert sitt vis kan sies å arbeide innenfor feltet «sanselighet og abstraksjon», er forskjellene langt mer slående enn likhetene mellom Iversens og Christiansens kunstnerskap.

Hansina Iversen, Uten tittel, 2018. Foto: Torben Eskerod.

Iversens stringente oljemalerier er fargesterke og ekspressive, mens Christiansens skulpturelle arbeider, laget av ulike funnede materialer, tekstiler og gips, hovedsakelig holdt i et spekter av hvitt, grått og jordfarger – gjerne ledsaget av videoarbeider i svart-hvitt – ikke bare fremstår som visuelt sett mer dempede, men også materielt og konseptuelt mer sammensatte. En duoutstilling med de to virker ikke akkurat som noe opplagt kuratorisk grep. Men så er det heller ikke en kurator som står bak; ideen om et samarbeid var kunstnernes egen. Denne viljen til dialog er nok også det som gjør at kombinasjonen fungerer bedre enn man kunne ha fryktet.

I utstillingen flytter Hansina Iversen maleriet ut av lerretsformatet og over i et veggmaleri som tar i bruk hele rommet – hele rommet er på sett og vis verket. Det inkorporerer dermed også en dør malt dyplilla, og hun har også montert inn noen tredimensjonale elementer. Et sted fortsetter maleriet fra veggen og over på noen høye, stående plater, montert som et lite påbygg. Ved inngangen er tre røffe, funnede treplater hengslet sammen til en frittstående skulptur, et flersidig maleri. Iversen har også bakgrunn som scenograf, og det store stedsspesifikke maleriet hun viser i Listahøllin befinner seg i skjæringspunktet mellom maleri og scenografi. Både fargevalgene og stilen er for øvrig gjenkjennelig fra Iversens tidligere malerier, hvor hun kombinerer geometriske og skarpt avgrensede felt i mettede farger med mer sveipende og utglidende strøk. Noen steder lar hun det her gli helt ut i noe som ser ut som malingssøl og rester av maling som er forsøkt vasket bort.

Christiansens arbeider kommuniserer ikke bare med Iversens verk ved å hente inn flere koloristiske elementer enn tidligere, han nærmer seg også på sin måte det ufullkomne og ødelagte. Mens han i sin forrige soloutstilling, under Nuuk Nordisk Kulturfestival på Grønland, fikk flere av de sarte gipsskulpturene sine ødelagt av uforsiktige tilskuere, har han her gjort destruksjonen til en del av selve uttrykket.

Jóhan Martin Christiansen, Uten tittel, 2018. Gips, fibernett, jern, strips, spraymaling, aviser. Foto: Torben Eskerod.

Midt i rommet ligger en lang, flerleddet gipsskulptur dannet av store rektangulære gipsplater støpt fast i hvite fibernett, festet til rustne jerngitter. Det ser ut til å ha gått hardt for seg i monteringen – de store flakene av gips, fiber og jern er bøyd, bendt og brukket, festet til hverandre med jernstenger og strips, og biter av gips og gipsstøv ligger strødd. Verket ser ut som en slagmark, og kan kanskje ses som et monument over kunstnerens kamp med sitt eget materiale, men det peker også ut over en slik selvrefererende lesning. Flere av gipsplatene har duse, speilvendte avtrykk av avissider, så referansene til samtidens medievirkelighet er åpenbare, om enn fragmentariske og delvis utviskede og overmalte.

En politisk eller mediekritisk lesning underbygges særlig av verket Her, ved dette bord. Et land til salg., som er en variant av Christiansens tidligere gipsflak-på-hjul-skulpturer. I en av kantene på skulpturen, som er delvis spraymalt med en grønngul farge, kan man skimte et avisoppslag med Donald Trump under et fragment av en danskspråklig overskrift. Også en serie med gipsrelieffer – alle med tittelen Pad – synes å relatere seg til våre medievaner. De grå relieffene minner i størrelse om de digitale padsene vi omgir oss med, men er mer taktile enn visuelle, som om de var invitasjoner til å stoppe opp og sanse materialiteten, koble av fra strømmen av bilder.

Utstillingstittelen Lonely Hearts trekker naturligvis både Iversens og Christiansens arbeider over mot en mer emosjonell, eksistensiell forståelse, som bearbeidelser av isolasjon og kjærlighetstap. Særlig en av Christiansens gipsskulpturer, som ligger i et slags stabilt sideleie på en mørklilla yogamatte, er lett å lese inn i en slik tematikk. Det skal ikke store forestillingsevnen til for at skulpturen antar en antropomorf skikkelse der den ligger, liksom skrøpelig, skadet og overgitt.

I et annet av Christiansens verk, som kunstskribenten Kinna Poulsen i sin åpningstale sammenliknet med en stor perlemusling – om jeg forsto det hun sa på færøisk rett – er forfallet pågående. I det muslingliknende, bøyde gipsflaket ligger ikke perler, men åtte sitroner – som umiddelbart settes i dialog med gulfargene som Iversen bruker flere steder i rommet. Det organiske materialet, som jo gradvis vil gå i oppløsning, er en markør for forgjengelighet. Men først og fremst får sitronene meg til å tenke på ordtaket «When life gives you lemons – make lemonade». Hansina Iversens og Jóhan Martin Christiansens utstilling har et tilsvarende trassig overskudd i seg, en evne til å arbeide med det man har og det man faller over.

Hansina Iversen og Jóhan Martin Christiansen, Lonely Hearts, installasjonsbilde, Listahøllin, Tórshavn. Foto: Torben Eskerod.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!