Lei deg

Henrik Olai Kaarstein

Island, Oslo
20. april - 13. maj 2018
Kritik 30.04.18

Luksus med forsoffen undertone

Henrik Olai Kaarstein, Portrait: Fougstads Gate III, 2018. Fra utstillingen Lei deg på Island Oslo. Foto: Vegard Kleven.

Island Oslo er et pop-up-galleri som de siste par årene har dukket opp på forskjellige steder i Oslo. Christian Torp står bak det ambulerende formatet, som har ført til et knippe svært gode utstillinger. Island nummer 2, Sebastian Hellings I Run This [Full Stop], fant sted i en tidligere bilvaskehall, og i Island nummer 3 så det ut som om Torp og Ivan Galuzin hadde installert sistnevntes Choice of Matter mens håndverkerne som pusset opp lokalene hadde lunsjpause. Til gruppeutstillingen Concrete Island inntok galleriet det nedslitte og halvt kollapsede Kabeltårnet i det gudsforlatte industriområdet Økern.

Sammenlignet med disse særegne stedene er lokalet som huser Henrik Olai Kaarsteins Lei deg en temmelig ordinær hvit kube i kjelleren i et av Barcode-byggene. Også kunstnerens verk er mer sobre enn de han viste da han deltok i Concrete Island, der de fargesterke maleriene var like grimete som de slitte betongveggene de hang på. En slik dialog med arkitekturen har vært en av årsakene til at de tidligere Island-utstillingene har vært så vellykkede. Et slikt samspill mangler i Lei deg, og jeg tar meg også i å savne det overmålet av materialer og markeringer som har preget Kaarsteins tidligere arbeider. Noe av det som i mine øyne har særtegnet dem er at de har vært ikke-hierarkiske, at underlagene har vært like viktige og betydningsfulle som skraveringene og tegningene som er påført dem, som igjen har vært likestilt med det som måtte ha kommet til av skitt mens kunstneren har jobbet med dem på gulvet. Materialene har vært alt fra baderomfliser og håndklær til lateks, vrengte treningsbagger og dressposer, ofte dynket i kjemikalier og maling.

Henrik Olai Kaarstein, Adolescent Entertainer Resting, Hoping to Wake Up Before the Postman Arrives
, 2018
. Foto: Vegard Kleven.

I Lei deg er dette mangfoldet borte. I stedet viser Kaarstein tretten mer tradisjonelle verk: en gruppe fotografier i mindre formater, fem store svarthvite inkjet-fotografier som er overtegnet med kull og pastellstift, og noen små utrevede fragmenter fra motemagasiner som er teipet fast på gjennomsiktig pleksiglass. Bildetilfanget i den sistnevnte serien er glorete luksusvarer som overdådige diamantarmbånd og gullarmbånd, dyprøde lakkstøvler blandet med hotellobbyer, geparder og nakne torsoer fra barokkmalerier. Kanskje utgjør de en slags begjærskatalog. I tillegg til å binde disse bildene sammen til rebusaktige sekvenser, fungerer de fargede teipstrimlene også som erstatning for maleriske strøk. Den skjødesløst påførte teipen understreker forskjellen mellom de luksuriøse motivene og det simple papiret de er trykket på. Om disse arbeidene gir et inntrykk av luksus, er det med en forsoffen undertone. Men det er uklart hvor kunstneren vil med disse bildekonstellasjonene, de fremstår som tentative, som om fragmentene bare så vidt er løftet opp fra skuffen, og mangler den visuelle kompleksiteten som Kaarstein har demonstrert tidligere.

Henrik Olai Kaarstein, Blowing, 2018. Foto: Vegard Kleven.

Serien med overtegnede fotografier er mer vellykket. Også denne synes å spille på begjær, men her er bildematerialet basert på originalfotografier, de fleste tatt av Kaarstein selv. Alle verkene har tittelen Portrait etterfulgt av stedet der de bildet ble tatt, og viser personer som ligger i senger eller badekar. I Portrait: Oslo, West End fyller den nakne overkroppen til en ung mann nesten hele bildefeltet, han lener seg mot kameraet, og i bakgrunnen ser man noe som ligner et soveromsinteriør. Om ikke disse bildene er direkte seksuelle, er de i hvert fall svært intime. Kanskje kan man si at disse «retusjerte» bildene formidler en slags generisk intimitet, at de tilhører en bildeklasse like mye som de tilhører kunstnerens personlige album, slik det foreslås i presseteksten. Den private karakteren nedtones av kullskraveringene som visker ut detaljene i fotografiene, anonymiserer dem og tar dem nærmere maleriets forflatede romlighet. Kaarstein er mest interessant her, når han bruker fotografiet aktivt for å undersøke maleriets randsone.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!