Kunsten er alene

Når kunsten beskriver virkeligheten tilføres verden hverken rettferdighet eller forsoning.

Lars Brekke,  Uten tittel (videoinstallasjon 2013). Foto: Anja Carr.
Lars Brekke, Uten tittel, videoinstallasjon, 2013. Foto: Anja Carr.

I Lars Brekkes videoverk på Pink Cube, Shape attempting escape, møter vi kunstneren dansende rundt som transseksuell, med en pølsesnabb hengende ut fra den bakre delen av trusekanten. Pølsa kan leses som uortodokst plassert penismetafor eller eksentrisk servert mat, men først og fremst er den fokuspunkt for verkets utprøving av identitet og situasjoners betydningsmangfold. I motsatt ende av skjermen sitter en collie, uanfektet av det hele.

På skjermen dukker også en tekst om umuligheten av å nå utover en menneskelig forestillingsverden opp: «If we as a culture have an outside, we are unable to truly experience it, hence also establish it as an absolute,» kan vi lese. Mellom hunden og den dansende befinner det seg også et knapt synlig hvitt felt som, når han beveger seg inn i det, gjør ham usynlig.

Lars Brekke, Shape Attempting Escape, video 2011/2013.
Lars Brekke, Shape Attempting Escape, video 2011/2013.

Verket dreier seg om forskjellige måter å se på, og hvordan bruddlinjene ulike blikkretninger imellom skaper blindfelt i virkeligheten. Hundens perspektiv er ikke refleksivt, den opplever ikke eksperimenter med kjønn og tings betydninger som meningsfullt. Den transseksuelle pølsedansen er derfor heller ikke noe hunden kan se. Det blir, må man anta, tåke. Et kaotisk felt, hvor det som skjer blir usett, med unntak av pølsas kjøttinnhold som forblir spisbart og dermed synlig. På den annen side er kunstens selviscenesettelser utelukket fra hundens synsvinkel. Som notorisk selvtematiserende og selvbevisste vesener kan ikke mennesket gjeninnsettes i dette, utvilsomt enklere, livsperspektivet.

Lars Brekke Lonely Boy, video 2012.
Lars Brekke Lonely Boy, video 2012.

I et annet verk, Lonely boy, ser vi en gutt spille musikk for en jente liggende på gulvet og et par i en sofa. Slutten på en fest? Kanskje, men gruppen i rommet er i virkeligheten bare én person, nemlig Brekke selv. Bildet vi ser er montert sammen av tre forskjellige bilder. I Brekkes siste arbeid på utstillingen ser vi kunstneren betrakte en video hvor live bilder av betrakteren – gjennom et webkamera – monteres inn i billedstrømmen kunstneren iakttar i videoverket. Vi ser kunstneren som ser på oss.

Disse pussige arbeidene, som befinner seg midt imellom det absurde og urovekkende, dreier seg alle om å skyve på hvem man ser og hva man ser.

I Bård Asks bidrag til denne dobbeltutstillingen ser vi også en forskyvning av identitet og perspektiv. I en tredelt videoinstallasjon møter vi tre onanerende gutteprostituerte filmet fra brystkasse og opp. I tradisjon med Warhols Blowjob er det bare ansiktstrekket vi får se. Guttene ejakulerer til slutt på sorte monokromer – med ett unntak, hvor gutten ikke får det til. Men vi får ikke se verken kjønn eller ejakulasjoner; vi presenteres kun for ansiktsuttrykk og ferdige malerier. Verket minner om Duchamps Paysage Fautif (1946), hvor kunstneren også brukte sperm som maling. Men til forskjell fra Duchamp, som parodierer den ekspressive gestens selvforelskelse, forsøker Ask å skape en overlappende figur for to kulturelle felt som synes å ekskludere hverandre. Det modernistiske maleriet og prostitusjonen.

Bård Ask, balticboy_24, video 2013.
Bård Ask, balticboy_24, video 2013.

Til forskjell fra Brekkes sirkulerende identitetsperspektiver er det her snakk om nivåer av virkelighet som ikke konvergerer, som ikke lar seg sy sammen. Dette byr på utfordringer når vi skal sette ord på det vi ser. Det er for eksempel ikke snakk om en parodi på mannlig ekspresjon a la Pollock. En slik lesning diskvalifiseres av de gutteprostituertes akutte posisjon i et kjønnsmarked: å redusere de prostituerte til maleredskaper er både usmakelig og utilstrekkelig. Om vi tar guttenes perspektiv, er en beskrivelse av selve ejakulasjonen som en slags malerisk gest også upresist både når det gjelder malerienes egenverdi og onanihandlingens sosiale og politiske status. Det er ingenting i guttenes frihet som skulle tilsi at maleriet er noen fyllestgjørende bilde på deres situasjon, kanskje bortsett fra at maleriet er noe som kan kjøpes og selges i likhet med deres seksuelle tjenester. Ask sier noe om kunstens estetiserende aspekt her – når kunst beskriver virkeligheten er det gjennom teknikker og sjangre som ikke tilfører verden hverken rettferdighet eller forsoning. Kunsten holder seg for seg selv, i sitt eget selvreflekterende rom, og griper i liten grad inn i virkelighetens asymmetrier. Asks bidrag er derfor en sammensetning som viser oss et brudd. Det finnes slett intet perspektiv, noe sted å lese fra, hvor videoverk og malerier knyttes sammen i et språk fritt for motsigelser og spenninger. Virkelighet og kunst sammenfaller ikke på noen tilfredsstillende måte, sier han. Intet nytt tema dette heller, men Ask gir problemfeltet en kritisk form, tett på både virkelighet og medium.

Bård Ask, num-ber-1, maleri 2013, gabriel_18, maleri 2013 og balticboy_24, maleri 2013; Lars Brekke, Uten tittel, videoinstallasjon 2013; Bård Ask, balticboy_24, gabriel_18 og num-ber-1, video 2013. Foto: Anja Carr.
Bård Ask, num-ber-1, gabriel_18, og balticboy_24, malerier 2013; Lars Brekke, Uten tittel, videoinstallasjon 2013; Bård Ask, balticboy_24, gabriel_18 og num-ber-1, video 2013. Foto: Anja Carr.

Læserindlæg