Hot Pocket

Tori Wrånes

Museet for samtidskunst, Oslo
21. april - 3. september 2017
Kritik 30.05.17

Høyere! Raskere! Større!

Tori Wrånes, Possibilities. Installasjonsbilde fra Hot Pocket, 2017. Foto: Nasjonalmuseet / Frode Larsen.

I fjor publiserte magasinet ARTnews diagrammet Art States of Mind, laget av den amerikanske kunstneren Ian Cheng. Her var fire retninger i samtidskunsten fordelt omkring kryssende x- og y-akser. Under den horisontale linjen finner vi etterapende og populistisk flag art ved siden av “new” art, som er resultatene av meningsløse eksperimenter og lek. I øvre del av diagrammet har vi institusjonelt anerkjent og kritisk legitimert “good” art, og sist, men ikke minst, portal art, verk som fungerer som «an interface to feel the weird unknown», og som ifølge Cheng endrer spillets regler.

Det er svært mye ved Tori Wrånes’ Hot Pocket på Museet for samtidskunst som tilsier at vi har å gjøre med nettopp et grensesnitt mot det forskrudde og ukjente. Ikke bare er Wrånes’ performancer ofte befolket av troll, skapningene som i folketradisjonen er utsendinger fra det underjordiske, men også selve utstillingsdesignet er uortodokst og mystisk. Museets interiør er fullstendig transformert, gulv og vegger er kledd i brun nålefilt, akantus-ornamentene på søylene er klint inn med fargespettet silikon. Lyset veksler konstant mellom demring og skumring, og et dystert, atmosfærisk lydbilde suser gjennom rommene. Mange av skulpturene består av hodeløse kropper som henger ut fra veggen eller kommer opp fra gulvet, og over søylene tyter det ut monstrøse, grålilla tentakler. Skulpturen Loner er to jeanskledde ben som stikker ut fra en svakt pulserende blomstermønstret veske. Her er det virkelig som om verkene befinner seg på terskelen mellom det dennesidige livet og en annen, fremmed dimensjon.

Tori Wrånes, Singer, 2014-2016. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.

Spørsmålet jeg sitter igjen med er likevel om det ikke her er snakk om «portaler» i anførselstegn, der det ukjente og forskrudde illustreres snarere enn slippes løs. Jeg tror Wrånes’ brede appell heller skyldes at hun gir det fremmede og heslige en forståelig og iblant også sjarmerende form.

Dette hindrer imidlertid ikke Hot Pocket fra å være en glimrende utstilling. Wrånes er utvilsomt blant Norges mest idiosynkratiske og formsikre yngre kunstnere. Hun har surrealistiske aner, synlig i de amputerte, men tilsynelatende funksjonelle kroppsdelene, eller i skulpturer som den cadavre exquis-aktige Tennis Cat, der et par bukseben og en hestehale stikker ut av hver ende av en filthatt. Men det som gjør Wrånes fremragende, er teften for de talende detaljene, som Tennis Cat sine røde skinnsko og hvite «I ♥ pussy»-tennissokker. Med Wrånes’ skulpturer kan man nærmest snakke om karakterbygging i dramatisk forstand – de er kostymerte snarere enn konstruerte. Dette er et særpreg som nok skyldes at utgangspunktet for Wrånes’ skulpturelle praksis ligger i performancene, og i maskeringen og bearbeidelsen av hennes egen kropp.

Wrånes har gjort en lang rekke performancer og deltatt på mange gruppeutstillinger, men Hot Pocket er hennes første separatutstilling i Norge siden hun stilte ut på Unge Kunstneres Samfund i 2008, da hun fortsatt var student på Kunstakademiet. Det er få av forgjengerne i Nasjonalmuseets serie separatutstillinger av yngre, norske kunstnere, som har klart å fylle salene i Museet for samtidskunst. Wrånes, derimot, synes å briljere i de større formatene.

Tori Wrånes, Sirkling, 2017. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.

Dette var også tydelig under den spesialproduserte performancen Sirkling, et etter forholdene gigantisk samarbeid med Nationaltheatret, som talte nærmere 40 skuespillere, og som ble fremført over tre dager i slutten av mai. Under Sirkling ble publikum plassert på den langsomt roterende, runde trappekonstruksjonen som står midt i utstillingen. Etterhvert dukket det opp en mengde Yeti-aktige skikkelser med hvit pels, pukkelrygg og lange neser, som kom labbende inn mens de trillet kampesteiner foran seg. Noen av dem spilte blåseinstrumenter, andre igjen slo taktfast i bjeller som klang i forskjellige tonearter. Instrumentene var spredt omkring i museet, og ble så vidt jeg kunne høre akkompagnert av innspilte lyder som flyttet seg fra den ene høyttaleren til den neste, slik at den roterende tribunen var totalt omsluttet av de overlappende klangene. Sirkling var en mystisk, ordløs forestilling, men også overdådig løsning på en teknisk utfordring: å oppnå en reell musikalsk surround-effekt.

Sirkling og den beslektede, men enda mer absurde Track of Horns, demonstrerer at det er den utvidede performancen, hvis man ikke heller skal kalle det musikkteateret, som er Wrånes’ egentlige domene. En video av fremførelsen av Track of Horns i italienske Bolzano i 2015 vises i utstillingen, og det lyder som preludiet til Richard Wagners Das Rheingold, men spilt av troll som fyker forbi i en skiheis over et sommergrønt alpelandskap, akkompagnert av bjellene til de beitende kyrne i traseen under.

Et annet høydepunkt er videoen Your Next Vacation Is Calling, som bygger på en forestilling fremført på Lilith Performance Studio i Malmø i 2014. Her dreier Wrånes fra det eventyrlige til det dystopiske. Forestillingen finner sted i et tett, klaustrofobisk rom, med vegger som ligner abstrakt-ekspresjonistiske malerier. Wrånes’ karakter synger messende og andpustent mens hun løper på en tredemølle, og en gruppe mennesker med grotesk fordreide, vablete ansikter, som mest ligner overlevende under en atomvinter, utfører en koreografi som er halvt dans og halvt styrkeøvelser. Bevegelsene deres er somnambulistiske; det er som om de er dømt til å gjøre de samme repetitive øvelsene i årevis, og at den loopede videoen viser den vedvarende treningsøkten i sanntid. Tittelens lokkende løfte om ferie har en besk ironi.

Tori Wrånes, Track of Horns, 2015. Foto: Jochen Unterhofer, videostill.

Når man først har fått øye på det, dukker dette atletiske sisyfosarbeidet opp overalt hos Wrånes: i steinene som de hårete skikkelsene i Sirkling ruller foran seg, i det konstant sirklende hoppetauet (Rope) som henger fra taket, i sacco-sekkene som ikke tillater hvile ettersom de er hengt opp fra taket som boksesekker (Bean Bags). Selv de amputerte og sammenvokste lemmene har joggesko og treningstøy på, og et av verkene, Possibilities, er en rullestol med hvert av hjulene plassert på tredemøller som går i motsatte retninger.

Det er mest nærliggende å oversette sjangerbetegnelsen performance med «forestilling», men ordet kan også bety yteevne, bedrift, prestasjon, arbeid. Det er som regel noe av denne dobbeltheten i verkene til Wrånes, både gjennom det frenetiske produksjonstempoet hun holder, men også i de fysiske belastningene og hindringene som Wrånes og hennes innleide musikere og skuespillere utsettes for, enten de henger opp ned fra taket, stikker ut gjennom veggen, eller er iført overlessede kostymer og masker mens de synger. Man kan liksom høre tilropene gjalle bak kulissene: Høyere! Raskere! Større! Vanskeligere!

Det har vært skrevet mye om hvordan trollene til Wrånes reflekterer det stygge og fremmede i oss selv; dette er Hot Pockets lettfattelige eventyrmoral. Det burde ikke være vanskeligere å gjenkjenne kroppene som slites i stykker mens tredemøllen spinner stadig fortere.

Tori Wrånes, Your Next Vacation is Calling, Lilith Performance Studio, Malmø, 2014. Foto: Jacob Soffussen, videostill.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!