Revolver Meets Vibra_tone

Alexander Rishaug og HC Gilje

RAM galleri, Oslo
14. januar - 14. januar 2016
Kritik 26.01.16

Hør, her, nå

HC Gilje og Alexander Rishaug, Revolver Meets Vibra_tone, Galleri RAM. Foto: HC Gilje.

HC Gilje og Alexander Rishaug, Revolver Meets Vibra_tone, RAM galleri. Foto: HC Gilje.

Brummende, mumlende, hvinende, knitrende, dryppende, famlende – etter adjektiver, som alltid, når jeg skal sette soniske inntrykk på begrep. Uten inngående kjennskap til prosessene bak fortoner lydopplevelser i kunsten seg ofte som språklig sett ugjenkallelige. Den obligatoriske halvtimen jeg overvar av den tre timer lange, loopede «konserten», Revolver Meets Vibra_tone, med Aleksander Rishaug og HC Gilje på RAM galleri sist torsdag, var typisk i så måte. Av det jeg hørte under konserten – som var den fjerde i konsertserien Spaces Speak, kuratert av Joakim Blattman Moldestad & Ricardo del Pozo – gjenstår nå mest skygger.

På oppfordring supplerte Rishaug meg med noe teknisk informasjon om lydverket Vibra_tone og måten det var installert på: Mellomtonene ble spilt gjennom en brysthøy kasse som sammen med HC Giljes takhengte lysinstallasjon Revolver elegant opptok midten av det ellers nakne rommet. Diskanten sildret fra små elementer som dinglet fra vaiere strukket langs taket, bassen brummet fra to lave trekasser i hver sin ende av rommet. Med denne fysiske spaltingen av toneregisteret ønsket han å skape følelsen av å bevege seg rundt inne i en høyttaler, betrodde Rishaug.

​HC Gilje og Alexander Rishaug, Revolver Meets Vibra_tone, Galleri RAM. Foto: HC Gilje.

​HC Gilje og Alexander Rishaug, Revolver Meets Vibra_tone, RAM galleri. Foto: HC Gilje.

Den dempede dialogen som pågikk mellom de to objektene midt i rommet var symptomatisk for arrangementet, som aldri satte seg utover det dannede eller behagelige. Sett slik var betegnelsen «konsert» kanskje treffende. Selv om seansen artet seg som en temporær installasjon, bar den preg av musikerens publikumsvare profesjonalitet. Lydkunsten pendler stort sett ubesværet mellom kategoriene kunst og musikk, men begrepet konsert impliserer i mine ører live-utøvelse. På RAM var det performative outsourcet til publikum, som kunne modulere lytteopplevelsen ved å bevege seg rundt i rommet. Alternativt kunne man tatt konsertseriens animistiske oppfordring (Spaces Speak) til seg, og innrømmet ikke-menneskelige aktører i omgivelsene en musiserende agens. Den svarte mellomtonekassen lot seg iallfall villig besjele av tussmørket og halvsirkelen av andektig lyttende skikkelser i vinterjakker som sto rundt den med hver sin øl i hånda. Men en slik underminering av den kunstneriske intensjonen var åpenbart ikke hensikten her; all lyd var innspilt (med en Yamaha-synth fra 70-tallet) og ferdig bearbeidet av Rishaug på forhånd.

HC Gilje, Revolver. Foto HC Gilje.

HC Gilje, Revolver. Foto: HC Gilje.

Når man beskriver lyderfaringer er det vanlig å ty til metaforer som indikerer sammensmeltning: lyden «tar bolig i», eller «omslutter» oss. Implikasjonen er at lyd søker en fysisk union med lytteren – i forlengelsen unnflyr den også separerende prosesser som språkliggjøring og definisjon. I en omtale på hjemmesiden til Rishaug legges det påfallende vekt på ulne emosjonelle egenskaper ved musikken hans: den er «melankolsk» og preget av «menneskelig varme», noe som passer med det sakrale inntrykket man får av den dempede belysningen og sparsomme, symmetriske møbleringen på RAM. I min erfaring er de intimiserende interiørgrepene symptomatiske for hvordan eksperimentering med lyd ofte håndteres i gallerisammenheng. Innsatsen lagt ned i å skape en atmosfære som minsker avstanden til lytteren (merk, vi befinner oss inne i en høyttaler) maner til nærvær, og fetisjerer nærmest den estetiske ytringens sanselige her og nå. En tilfredstillende remediering er vanskelig å se for seg.

Selv med litt kjennskap til tekniske sider ved produksjonen glipper detaljene når jeg forsøker å hente Rishaugs soniske objekt frem fra minnet. Det visuelle står langt klarere for meg i retrospekt, særlig HC Giljes blå-, hvit- og rødfargede lysstrimer som gled rundt på innsiden av tre konsentriske metallsirkler hvor det var montert tett med små LED-pærer. En publikummer stakk flåsete hodet inn i lyskransen og ble fotografert av venninna si. De fleste andre nøyde seg med å sitte langs veggene eller tasse rundt i et tenksomt tempo, og av og til stanse for å lytte eller stirre på Giljes roterende lysshow som kastet folks skygger spøkelsesaktig og urolig mot veggene. Om målet var absorpsjon, komplementerte de to verkene hverandre godt; tidvis ga det væskeaktige tablået i kombinasjon med enkelte partier i Rishaugs lydspor assosiasjoner til å befinne seg behagelig småfull i en trafikkert bykjerne nattestid. Jeg noterte et par enerverende lydpartier, deriblant et moderat høyt hvin som varte lenge nok til at man rakk å ønske det vekk. Men alt i alt krevdes det aldri noen egentlig selvovervinnelse å bli værende. Atmosfæren var imøtekommende – nesten terapeutisk – i sin aktsomhet for publikums smertegrenser, både hva angikk desibel og tid; hver halvtime startet lydsporet på nytt.

HC Gilje og Alexander Rishaug, Revolver Meets Vibra_tone, Galleri RAM. Foto: Alexander Rishaug.

HC Gilje og Alexander Rishaug, Revolver Meets Vibra_tone, RAM galleri. Foto: Alexander Rishaug.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!