Anish Kapoor

Galleri F 15, Moss
30. juni - 14. oktober 2018
Kritik 15.08.18

Hallo, er det noe der?

Anish Kapoor, Void, 1994. Fiberglass og pigment, diameter 110 cm. Foto: Istvan Virag.

Anish Kapoor er mest kjent for gigantiske, mange vil si megalomane, skulpturer. Med sine enorme strukturer, som imponerer gjennom skala og ingeniørløsninger, har Kapoor nå mer til felles med signalbygg-arkitekter som Zaha Hadid enn med generasjonsfeller som Richard Deacon, Tony Cragg og de andre kunstnerne som ble samlet under betegnelsen New British Sculpture på 1980-tallet. Denne generasjonen gjenintroduserte tradisjonelle materialer og et symbolsk bildespråk, det var en objektbasert og markedstilpasset kunst som skapt for et politisk klima med kutt i offentlige kunstordninger.

Sommerens utstilling på Galleri F15 på Jeløya utenfor Moss er blitt til gjennom lån fra samlingene til blant andre Nasjonalmuseet, Christen Sveaas og Kapoors studio. Den samler skulpturer, malerier og trykk fra begge ender av Kapoors over 40 år lange karriere.

Anish Kapoor, White Sand, Red Millet, Many Flowers, 1982. Blandet materiale og pigment, variable dimensjoner. Foto: Istvan Virag.

De tidligste av verkene er de beste. White Sand, Red Millet, Many Flowers (1982) og The Chant of Blue (1983) er grupper av fire skulpturer, alle dekket med fint pigment. I den første gruppen ligger pigmentpudderet – mettet rød, gul og svart – strødd omkring formene, slik at de synes å vokse opp fra gulvet. Med taggete og knutete geometriske former som ligner planteknopper, koraller, eller abstrakte topologiske figurer, og med pudrete overflater helt uten spor av menneskehender, er disse objektene merkelig selvtilstrekkelige og fremmede. Jeg kan lett forestille meg dem på fjorårets sci-fi-inspirerte Momentumbiennale Alienation, som også fant sted i de samme lokalene.

Utstillingens hovedattraksjon er fra den motsatte enden av kunstnerskapet, riktignok nedskalert, men spektakulær likevel. Sky Mirror, som har vært installert i forskjellige versjoner rundt om i verden siden den ble avduket første gang i Nottingham i 2001, er en konkav sirkelrund plate i blankpusset rustfritt stål, og ligner en diger parabolantenne som speiler himmelen og omgivelsene. Sky Mirror bygger på en enkel idé, men med den riktige plasseringen er den optiske effekten ganske slående. Skulpturen står på plenen foran den herskapelige 1800-tallsbygningen som huser Galleri F15, flankert av svære løvtrær. Når man beveger seg omkring speilet fra et par meters avstand synes de reflekterte grenene å strekke seg ut fra den krummede overflaten, og fra enkelte vinkler får man inntrykk av å ha en svevende sfære fremfor seg, en diger klinkekule som rommer en parallell verden.

Anish Kapoor, Hexagon Mirror, 2007. Polert rustfritt stål, 232 x 232 x 44 cm, P. E. Foto: Istvan Virag.

Kunstverk som hviler på optiske forskyvninger står alltid i fare for å havne i samme bås som fornøyelsesparkens fordreiningsspeil. Flere av verkene på F15 er farlig nær denne kategorien, slik som Hexagon Mirror (2007), som er et vegghengt konkavt fat bestående av hundrevis av sekskantede speil som gjør at ens speilbilde blir oppdelt i små fraktaler. Fascinerende, men forglemmelig. Utstillingen rommer imidlertid også andre verk der illusjonene gir rikere opplevelser. Void fra 1994 er nok en vegghengt konkav form, men her reflekterer skulpturen ingenting. Tvert imot er det dype fatet fullstendig dekket av et lag av matt dypblått pigment. Jeg står like foran skulpturen og kjenner at blikket suges inn i det tilsynelatende endeløse mørket i den skyggefulle fordypningen. Når det blåsvarte mørket tar over hele synsfeltet er det som om andre sanser intensiveres: Det svake suset fra ventilasjonsrørene vokser til en kraftig dur, og fjerne rop fra parken utenfor blir plutselig nære. I et øyeblikk glemmer jeg at jeg står der med en omviser som venter på å følge meg videre rundt i utstillingen. Det er en sterk opplevelse, men også den er flyktig.

Slike affektive og språkløse erfaringer bør ikke ganske enkelt avfeies, selv om det er vanskelig å si hva de egentlig betyr. Grunnen til at jeg likevel er forbeholden er at verkene synes å være laget nettopp for å imøtekomme vår siste rest av hjemløs spiritualitet. De fremprovoserer en følelse av desorientering og tomhet som man forsøker å fylle med mening. Kapoor vil nok selv kalle denne erfaringen sublim, men til tross for intensiteten i opplevelsen vil jeg snarere si at den føles ufokusert og ureflektert.

Affektiv og språkløs objektkunst har bedre kår i kunstverdenen i dag enn den hadde på det diskursive og sosialt anlagte 1990- og 2000-tallet. Betyr det at Kapoors arbeider, som har vært mer populære hos publikum enn hos kritikerne, har affinitet til en yngre generasjon materialistisk orienterte kunstnere i dag? Nei, for det er en avgjørende forskjell: Materialene Kapoor bruker, enten det er pigmenter eller metaller, har ingen historie og ingen politikk, de er der kun for å frembringe en effekt.

Anish Kapoor, Sky Mirror, 2018. Rustfritt stål, diameter 330 cm. P. E. Foto: Istvan Virag.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!