Globaliseringens tidsalder

«Utstillingen «Hykleri: stedsspesifikk moralitet» har i større grad en global karakter enn en afrikansk karakter», skriver vår anmelder Ida Julsen.

Hykleriets definisjon som «stedspesifikk moralitet» i tittelen til utstillingen på Museet for samtidskunst viser til at moraliteten svekkes når man er på fremmede steder, som multinasjonale selskapers utnyttelse av billig arbeidskraft i utviklingsland eller turistens famlete møte med ukjente kulturer. Det finnes en stedsspesifikk moral, og den svekkes når den er fjernere vår egen kjente hverdag.

Den store døren beveger seg sakte opp og jeg går opp den røde løperen. Med den gamle bankbygningens ærverdige arkitektur integreres løperen som en naturlig del av interiøret. Tidligere representerte rød løper makt og innflytelse. Det var de som fikk gå på løperen og det var de som måtte stå langsmed løperen. I dag er rød løper et mer populærkulturelt fenomen som brukes ved filmpremierer eller som tidligere for å vise høytidelighet og viktige personers ankomst. Untitled (rød løper) av kunstneren Wilfredo Prieto skjuler også noe annet. Daglig feies omkringliggende skitt under teppet.

Å feie skitten under teppet, eller å velge hva man vil vise frem, får meg til å tenke på litteraturviter og kritiker Bell Hooks tekst Columbus, gone but not forgotten, om fremstillingen av Columbus som den modige eventyreren som fant nytt land, mens han faktisk navigerte feil, og som opplevde at jomfruer i lokalmiljøet skjenket han og mannskapet sin jomfrudom, mens det egentlig var snakk om brutale massevoldtekter og overgrep på befolkningen. Hooks tar opp et tema utstillingen belyser, nemlig at moralske aspekter kan overtråkkes i større grad på fjerntliggende steder enn i mer kjente omgivelser. Oppdagere og erobrere av nytt land har ofte fått et ettermæle som vitner om at moralen ble liggende igjen i kjente farvann og ikke var like viktig når man var langt fra hjemlige forhold. Bell Hooks ble bedt om å skrive teksten i anledning feiringen av 500-årsdagen for Columbus’ oppdagelse av Amerika. Hooks er afroamerikaner og skriver følgende om hvordan hun lærte om oppdagere på barneskolen:

George Osodi: Trust no body, 2006

We were taught that the Indians would have conquered and dominated white explorers if they could have but they were simply not strong or smart enough. Embedded in all these teachings was the assumption that it was the whiteness of these explorers in the «New World» that gave them greater power. The word «whiteness» was never used. The key word, the one that was synonymous with whiteness, was «civilization».

Historieforståelse og overførsel av kunnskap om de hvite oppdagerne var blitt til et hyklersk anliggende ved at den heroiske fremstillingen ble lagt til grunn, og andre sannheter feid unna.

Hykleriet er tydeliggjort i et annet arbeid på utstillingen, av mer økonomisk betinget art. Nasjonale og multinasjonale selskapers utnyttelse av arbeidskraft i utviklingsland, og den store kontrasten til varenes tydelige tegn på luksus og overforbruk i Vesten undersøkes i utstillingens høydepunkt; filminstallasjonen Gravesend / Unexploded (handheld) av Steve McQueen. Filmen Gravesend tar utgangpunkt i mineralet coltan som brukes i blant annet mobiltelefoner, DVD-spillere og dataspill. De største reservene av det verdifulle mineralet finnes i Kongo og utvinnes langs elver eller i gruver øst i landet. Konflikten i Kongo dreier seg i stor grad om å få tilgang på områdene med mineralet og er like mye en kamp om penger som om religiøsitet og etnisitet.

Filmens tittel Gravesend henviser til en roman – The Heart of Darkness – fra 1899 av Joseph Conrad. Romanen er en viktig tekst innen postkoloniale studier. Jeg-personen i boka, Marlow, forteller om en reise til Kongo og oppover en elv, mest sannsynlig Kongoelva. I fortellingen gjennomgår Marlow en utvikling både i forhold til seg selv og i sitt syn på de innfødte under reisen. I et avsnitt forestiller han seg at et scenario finner sted mellom Gravesend i Wales, England og Deal.

Well, if a lot of mysterious niggers armed with all kinds of fearful weapons suddenly took to travelling on the road between Deal and Gravesend, catching the yokels right and left to carry heavy loads for them, I fancy every farm and cottage thereabouts would get empty very
soon. Only here the dwellings were gone, too.

George Osodi: Mend Militants, 2006

Bøker om oppdagelsesreisende før Joseph Conrads skildring tok i liten grad for seg at det allerede bodde mennesker på områdene som ble erobret. David Livingstones Narrative of an Expedition to the Zambezi, fra 1860-tallet, omtaler ikke beboere, men heller landskapet som påfallende tomt. Lokalbefolkningenes opplevelse av oppdagelsesreisende brutale fremferd omtales overhodet ikke. I Conrads bok henviser han i et avsnitt til Dantes Inferno, og han beskriver det de innfødte opplever som et slags helvete.

Steve McQueens tilnærming er i det ene øyeblikket hyperreell og i det neste svært abstrakt og poetisk. En nærhet til produksjonen fra to vidt forskjellige steder. Et robotaktig laboratorium der kamera følger produksjonen svært nært. Det klinisk rene og futuristiske bildet, der coltanet brukes i teknisk produksjon, står i sterk kontrast til gruvene i Kongo der det samme mineralet hentes ut. I filmen høres lyden av stein som brytes opp og deles. Det hugges i fjell. Det vaskes småstein i et kar på leting etter mineralet. Filmen er et alternativ til spektakulære nyhetsvinklinger om lignende problematikker. Utstillingskatalogen på sin side har et interessant kapittel om den norske statens oljeinteresser og moralske dilemmaer i forhold til fremtidige ekspansjoner.

I postkolonial teori finner vi en sterk kritikk av ideologi, nemlig imperialismens ideologi. Fra 1870 startet et kappløp om kolonier i Europa, særlig mellom Storbritannia, Frankrike og senere Tyskland. Det å skaffe seg politisk, økonomisk og militært herredømme i nyoppdagede områder utenfor egne grenser. Berlinkonferansen i 1884-85 ble en konkurranse om å skaffe seg kolonier og store landområder. I dag er kappløpet blitt endret til å finne seg billig arbeidskraft og produksjonsrettigheter i mer lønnsomme områder av verden enn innenfor eget territorium.

«Once upon the time, hypocrisy and the history of the hypocrites…!» work in progress, Benin, 2008 av Georges Adeagbo

Rollefiguren i Home 2 av Olaf Breuning er en turist som besøker Papua Ny Guinea, Japan, Sveits og Ghana. Med albinolyse øyne og det røde håret er turisten svært opptatt med å bli godtatt av de lokale han møter underveis, uten at han merker sin egen klønete tilnæring og at lokalbefolkningen ikke ler med, men av ham. Den er interessant da den minner om en blanding av et realityshow og et reiseprogram. Det er kun rollefiguren som faktisk spiller. Ellers er personene på de ulike steder uvitende om at de er med i en fiktiv og regissert setting. Turisten spiller velmenende og tror han er inkludert i gruppene, mens han faktisk opptrer svært klosset og respektløst. Filmen kan sees i sin helhet her.

Under fellestittelen «Afrika i Oslo» er utstillingen «Hykleri: stedsspesifikk moralitet» en del av en større satsning mellom flere museer og institusjoner. Det er ikke lett å vite om fellestittelen er ironisk eller alvorlig ment. Edward Saids bok Orientalisme ble gitt ut i 1978 og tar for seg hvordan Vestens forestilling om Orienten er en ideologisk konstruksjon og er skapt ut fra et vestlig syn. Forestillingen om det eksotiske, det vestlige bildet av Østen, er det Said kaller orientalisme. «Afrika i Oslo» gir inntrykk av en eksotisering av et homogent, fremmed kontinent og høres i beste fall ut som populistisk, resirkulert orientalisme. Tross den uheldige fellestittelen er det et spennende samarbeidsprosjekt som er startet.

Elleve kunstnere stiller ut i lokalene på Bankplassen i Oslo. Utstillingen «Hykleri: stedsspesifikk moralitet» har i større grad en global karakter enn en afrikansk karakter. Flere av kunstnerne er allerede godt etablert på den internasjonale kunstscenen og fortjener å sees som kunstnere med sine individuelle kunstnerskap uavhengig av hvor man er født. Av de elleve utstillerne på Museet for samtidskunst, er det kun én av disse som har sin hovedbase på nevnte kontinent.

Comments (2)