Manifold

Emilija Škarnulytė

Podium, Oslo
11. marts - 26. marts 2017
Kritik 07.04.17

Den lille havfruen og hyperobjektet

Emilija Škarnulytė, Twin QSO, 2016, stillbilde.

Kamerablikket hviler på en diger, skålformet antenne. Det hvite malingsdekket har delvis flasset av og her og der finnes det markante innslag av rust. Bak strekker isødet seg mot en blålig fjellkjede i horisonten. Videoen Twin QSO (2016) er med i den Tromsø-baserte kunstneren og filmskaperen Emilija Škarnulytės utstilling Manifold på Podium, hennes første i Oslo, og vises som en tokanals videoprojeksjon over to hele vegger. I en suggestiv sekvens får Škarnulytė – ved hjelp av en speilet horisontal panorering – det til å se ut som antennen slukes i hjørnet, der bildene møter hverandre. Et øyeblikk før det forsvinner ligner instrumentet en ufo, en lukket, uforklarlig form hovrende i luften. Bevegelsen i bildene går også motsatt vei, slik at den fjellkledde horisonten liksom flommer ustoppelig ut av forsvinningspunktet mellom projeksjonsflatene. Speilingsgymnastikken er enkel, nesten primitiv, men utstyrer landskapet med en beskrivende plastisitet.

Utgangspunktet for Twin QSO er opptak fra et geodetisk observatorium på Svalbard. Geodesien er vitenskapen om jordens form, størrelse og ytre tyngdefelt, og danner grunnlag for kart- og oppmålingsarbeid. I tillegg er data som sankes inn ved et geodetisk observatorium viktig for klimaforskningen. Som antennen hun avbilder, representerer kameraet til Škarnulytė òg et registreringsapparat rettet mot omgivelsene. Samtidig brukes informasjonen som hentes inn ikke som ledd i utarbeidelsen av abstrakte representasjoner av planeten vår, men til å stimulere sensuell innlevelse i landskapet. Forførelsen understøttes av det atmosfæriske lydsporet, som består av manipulerte feltopptak og såkalt «hvit støy»; vi hører et lavt og utstrukket metallisk ul, en svak, vedvarende knitring og i et kort øyeblikk noe som minner om konverserende stemmer, men så komprimerte og langt unna at det er vanskelig å være sikker.

Emilija Škarnulytė, Twin QSO, 2016, stillbilde.

I tillegg til den symbolladete antenne-figuren, består videoen av vakre, men nokså generiske tablåer: fete grå flak av oppbrudt is sett fra vannskorpen; en vertikal panorering over en himmel med spredte skydotter; eteriske skygger som kryper hurtig, liksom kjærtegnende over et snødekt landskap og noe som ligner svake blyanttegninger av isflak sett ovenfra, der motivet gir seg til kjenne gjennom råk og brister i en ellers helhvit flate. Hjulpet av symmetrien som oppstår mellom de to speilvendte projeksjonene, oppleves den kromatisk enstonige bildestrømmen som en dempet, kaleidoskopisk tapet. Den andre videoen i utstillingen – No Place Rising (2016) – projiseres på en stor, bakoverlent plate stående på gulvet slik at bildet utstyres med romlige koordinater også utenfor bilderammen. De performative installeringsgrepene gjør Škarnulytės videoer til omsluttende henvendelser, og gir betrakteren en følelse av å befinne seg i snarere enn foran bildet.

Emilija Škarnulytė, No Place Rising, 2016, stillbilde.

Utstillingen ledsages av en tekst av den kjente økokritiske tenkeren Timothy Morton. En av de sentrale tesene i forfatterskapet til Morton, er at selve begrepet «natur» er problematisk. Bestrebelsene våre på å verne naturen, gjør paradoksalt at vi fjerner oss fra den, fordi vi abstraherer og avgrenser den, og slik gjør den til noe annet, noe vi er dømt til å betrakte på avstand, som gjennom et vindu. Dermed blir en reell sameksistens med objektene og livsformene rundt oss umulig. I teksten han har skrevet til Škarnulytė bruker han «linsen» som metafor for å beskrive en spesiell klasse objekter han kaller «hyperobjekter» og hvordan disse relaterer til mennesket. Et hyperobjekt er i Mortons vokabular et objekt som har så stor utstrekning i tid og rom at det kun lar seg observere indirekte, gjennom måten det påvirker og forstyrrer andre objekter på. Global oppvarming er et eksempel på et slikt objekt. Morton beskriver den økologiske krisen vi lever i, som en gigantisk, inhuman linse som forrykker og fordreier det vi ser rundt oss.

Filmet ved Olavsvern, en nå nedlagt marinebase og ubåthavn utenfor Tromsø, foregår det meste av No Place Rising under vann. Før kameraet dykker, kjører det gjennom en mørk tunnel. Prologen etablerer en dyster stemning og setter nedstigningen i dialog med et mytisk motiv, hvilket gir videoen en mer narrativ karakter enn Twin QSO. Kameraet flakker vekselvis over grumsete havbunn og stirrer ut i det tette mørket foran seg. Av og til bølger finhåret maritim vegetasjon mot kameralinsen, eller det glimtes opp gjennom en urolig vannflate, mot et fordreid landskap med innslag av forlatt betongarkitektur. Snarere enn å bruke kreativ postproduksjon lar Škarnulytė i No Place Rising vannets egen stofflighet formatere utsikten vår, og slik materialisere Mortons linsemetafor.

Emilija Škarnulytė, No Place Rising, 2016, stillbilde.

Så, med ett, ut av det blå – eller snarere brune – dukker en person i heldekkende havfruedrakt med glitrende hale opp, som om hun bare tilfeldig svømte inn i bilderuten. Vi ser henne bukte seg kokett gjennom vannet på innøvd havfrue-manér, alltid på flukt fra kameraet synes det som. Havfruefiguren representerer et komisk, nesten teatralt element innimellom de nøkternt dokumenterende bildene. I folkeminnet har havfruen vært forbundet med vannrelaterte ulykker som drukninger, forlis og – mer i tråd med et underliggende katastrofetema hos Škarnulytė – oversvømmelser. Men viktigere her er hvordan denne fiskekvinnen demonstrerer en intim forbindelse med elementet som omgir henne, tydeliggjort i sluttscenen hvor hun filmes i fugleperspektiv mens hun svømmer i ryggleie gjennom en kunstig anlagt kanal og ut i åpent hav, der bevegelsene hennes skaper et konsentrisk mønster av ringer i den stille overflaten.

Škarnulytės fordreininger, som når vannet opptrer som en linse i No Place Rising eller bildet speiles i Twin QSO, i kombinasjon med utstillingens immersive, atmosfæriske kvaliteter, gjør galleriet til et samtidig intimiserende og fremmedgjørende miljø. Situasjonen rimer med et økokritisk program, der kunsten er redskapet for tilskyndelsen av en ny, mer integrert måte å sanse og relatere til omgivelsene på. Men Škarnulytė er òg lakonisk; like mye som hun maner til intimitet, dveler hun ved avstanden. Avslutningsvis filmes havfruen – som er det selvfølgelige punktet for betrakterens libidinale investering – på lang avstand, fra en drones løsgjorte, guddommelige synsvinkel.

Emilija Škarnulytė, Manifold, installasjonsfoto fra Podium, 2017. Foto: Podium.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!