Bilde og erindring

Oslo Screen festival 2010
Blå og Filmens hus
12.-14. Mars 2010

Hva er erindring? Hvordan kan bilder hjelpe oss å se verden på en ny måte? Enkelte arbeider på Oslo Screen Festival – som ble arrangert for andre gang denne helgen – brakte interessante svar på disse spørsmålene. Men nivået totalt sett var ikke veldig imponerende.

Oslo Screen Festival er demokratisk anlagt: alle kan sende inn. Spørsmålet er om det ikke burde knesettes noen klarere kriterier for utvalget. Nivået er ikke veldig imponerende og jeg skulle gjerne sett juryens begrunnelser for noen av arbeidene som er med her.

Hovedprogrammet besto av 60 filmer og flere nøyer seg med en enkel, pekende dokumentarisk gest. Det er sympatisk å peke ut noe som man selv mener er verdt å se på, men faren for at den andre ikke deler interessen er relativt stor. Man kan lett fanges i sitt eget perspektiv, samtidig som den du viser noe til fanges i sitt perspektiv. Train watchers av Agrun Nugruho Widghi er det arbeidet som klarest uttrykker dette dilemmaet: Verket viser det tittelen sier, intet mer, intet mindre: noen mennesker som sitter og ser på tog et sted på den indiske landsbygda. Spennende? Nei, men sjarmerende og søtt. Men rural sjarme er ikke nok. Det samme gjelder Noemi Sjöbergs India som riktignok viser flere hundre enkeltbilder fra India (ledsaget av smekker World Music). Det forandrer ikke saken: reisebrev er en grei sjanger, men som videokunst foretrekker jeg tross alt togtittingen! Less is more.

Agung Nugroho Widhi, Train Watchers, 2009.

Likevel er begge disse bedre enn norske Espen Faugstads Is it just another war? som på de 42 sekundene filmen varer viser oss en fasade på en bygård, en drønnende lyd og voksende skyer mot lyden av barnelatter/lek. Krig er selvfølgelig aldri gøy, spesielt ikke når uskyldige barn utsettes for grusomheter, men denne filmen blir, selv om skyene kan være noe annet enn krigsskyer, en heller slapp anti-krigsfilm – som det påstås at den er i programmet. Det er flere filmer som direkte eller indirekte berører krig. De verste av disse er, som man kanskje kan forvente, filmene som adresserer Holocaust. Å snakke om jødeutryddelsene har nærmest blitt en floskel innenfor kunsten, dessverre, og bildene fra konsentrasjonseire er nesten blitt ødelagt på grunn av den sympatiindustrien de har bidratt til, blant annet i makkverk som Steven Spielbergs heroiserende Schindlers liste. Forfatteren W. G. Sebald er inne på noe essensielt når han flere steder antyder at katastrofen ikke kan vises direkte men må fortelles ad andre veier for at man skal kunne forstå og erfare den. Dette har ikke Michael Nyman fått med seg. Nyman, som er mest kjent for sin repetitive musikk i et utall Peter Greenaway-filmer, viser oss nemlig en rekke ansikter av jødiske ofre stilt opp mot en trevegg som, jevnlig går inn i en dissolve som munner ut i konsentrasjonsleier-netting og togskinner. Dette er ulidelig, spesielt med Nymans pompøse musikk som bakgrunn (som for øvrig fungerer ypperlig i Greenaways filmer). I denne sammenhengen bør vel også norske Shwan Dler Qaradakis The Sun Tattooed nevnes. Qaradaki, som ellers er en interessant kunstner, bidrar med en litt underlig film som kun forteller om hans reise fra Irak til Norge og hans påbegynte karriere som kunstner her i landet, uten å bringe inn ytterligere perspektiver. Det er vanskelig å skjønne helt hva Qaradaki vil oss med denne knappe biografiske filmen.

Jan Machacek, In the mix, 2008.

De fleste av filmene på Screen dreier seg om kropp og rom på en eller annen måte og slekter slik sett på videokunstens tidlige historie. In the mix av *Jan Machacek kunne f.eks. like gjerne vært laget i 1970: kunstneren har plassert et kamera på toppen av en blender, noe som medfører at motivet snurrer rundt, omtrent som om det var festet i en vaskemaskintrommel. Kunstneren nærmer seg kameraet med forskjellige typer gester og krumspring med det for øye å utfordre apparatet. Ideen er grei nok men det er noe trist og konstruert med denne type prosjekter, som virker selvopptatt og lite generøst. Det må da være mer interessante måter å utfordre kameraet på?

Videokunsten har arvet den pekende gesten fra fotografiet, men blikket kan naturligvis også organiseres på andre måter ved hjelp av levende bilder. Slik kan man kanskje også skape et nytt objekt. Endre Tveitans Still life with Matias er et interessant eksempel. Scenen vi presenteres for er et ungkarsreir overstrødd med flasker og en mannsperson som sitter til venstre i billedrammen. Filmen dveler ved denne scenen (derav «still life») men firkantutsnitt av samme billedflate settes sammen til en bevegelig collage slik at flatene overlapper hverandre og sklir inn i hverandre hele tiden. Det er også forskjellige teksturer og fargekvaliteter på utsnittene, de er dessuten asynkrone, noe som medfører en dynamisk og tvetydig billedflate. Omtrent som et maleri av Kira Wager i bevegelse. Filmen som sådan handler ikke om så mye: Matias forteller i voice-over om sin manglende evne til erindring. Slik sett er det et sammenfall mellom den bevegelige collagen og «handlingen»: uttrykket reflekterer fraværet av objektet som skal huskes. Tveitan viser oss ikke det som skal huskes: objektet vi er vitne til her er selve erindringsaktens sammenbrudd.

Tyske Karsten Krause befinner seg i You and me mellom selve fremvisningen og en undersøkelse av fremvisningens motivasjon. Filmen viser oss en kvinne som vandrer mot kamera i en rekke sekvenser som er samlet gjennom flere tiår og jeg forstår det slik at det er ektemannen som her har filmet sin hustru. Dette arbeidet har ingen handling utover dette, men tar for seg hvordan enkelte bilder har en sterk innvirkning på oss. Og det er nettopp fokuset på bildenes nærmest hjemsøkende og insisterende kraft som gjør at dette arbeidet fungerer. Ikke som et klart utsagn men som et visuelt rom å reflektere i med henblikk på hukommelsens arbeid med fortiden. Flere filmer befinner seg i dette landskapet: S. J. Ramirs Into Daylight, Sylvia Schedelbauers Way Fare og Robert Cieslas Footsteps skaper visuelle landskap som synes å balansere mellom sviktende erindring og enkeltstående billedsekvenser. Men som regel glipper fokuset, det blir uklart hvor arbeidene vil.

Volker Schriener, Grid, 2009.

Volker Schreiners Grid oppretter også et forhold mellom øyeblikket og erindringen og. fremstår umiddelbart som mer tydelig. Men her er det ikke snakk om individuell erindring men filmhistoriens kollektive erindring. Grid er en samling av sekvenser fra filmer med lignende handling. Eller: vi burde si ikke-handling siden disse hendelsene er trivielle og befinner seg i utkanten av begivenhetene: en person skrur på en radio, en annen mister et stykke papir, en skygge kastes på en vegg. Når vi ser en film første gang vil man fokusere på historien, oppbygningen av karakterene, etc, men ses den mange nok ganger vil filmen være så godt kjent for en at man begynner å legge merke til andre elementer enn hovedhandlingen. Volker skisserer et bilde av et blikk som forholder seg til filmhistorien på denne måten: vi kjenner den så godt at det er på tide å grave dypere i billedarkivene hver enkelt film utgjør. Å fokusere på hvordan en begivenhet gjentar seg i filmhistorien, men bare å fokusere på de marginale begivenhetene er en interessant oppgave. Vi kan se noe av det samme ønsket om å organisere filmbilder uavhengig av individuelle spillefilmer som i John Baldessaris arbeider med filmstills eller Jean-Luc Godards Histoire(s) du cinéma. Schreiners arkivanalyse har også en link til Guri Guri Henriksens En milonga ved at det er tingene selv, og ikke mennesket, som får tildelt hovedrollen. Dramaet i Henriksens film foregår rundt et middagsbord og det aner oss at både flørt og krangel oppstår.

Ulu Braun, Westcoast, 2009.

Ulu Brauns Westcoast er også, som flere andre arbeider på Screen (deriblant Grid), en montasje av bilder, men ikke fra filmhistorien: Braun har samlet footage fra kystlandskap i hele verden og satt det hele sammen til en surrealistisk kystlinje hvor størrelse, perspektiv, klima og type hendelser demonstrativt overskrider det virkelige. Et flodhesthode er på størrelse med en kirke, en tallerken som flyter i vannskorpa har samme dimensjoner som et oppdrettsanlegg. Kanskje vi kunne kalle det et slags utopisk maritimt landskap? Et globalt kystbilde? Selv om arbeidet ikke uttrykker noe tydelig politisk holdning, ei heller noen aktivisme eller «forslag til en bedre verden», fremfører det på sin stillferdige måte en fornemmelse av håp ved å montere sammen verdens forskjelligheter på ett brett uansett geografi, klima eller skala. Når det gjelder reorganisering av informasjon for å skape nye bilder var Brauns arbeid det mest distinkte på Screen: hun fiksjonaliserer det virkelige for å se en annen mulighet, et annet landskap.

Rob Carter, Stone on stone, 2009.

Amerikaneren Rob Carters animasjon Stone on stone var på sin side det mest forførende arbeidet på festivalen. Carters teknikk er sammensatt og består av både stop motion animasjon, digital animasjon og time-lapse-fotografi. Arbeidet er en undersøkelse av arkitektur: modernistiske strukturer og gotiske bygg reiser seg om hverandre og bygg skifter karakter og utseende ustanselig. Denne organiske fremstillingen av bygg har et arkitekturhistorisk poeng i sin reversering og dobbelteksponering av den etablerte stilhistorien. Om vi skulle betrakte Carters Stone on stone i forhold til de andre arbeidene på Screen, som behandler bildet som erindring eller reorganisering av informasjon, er det fristende å lese det som uttrykk for et generelt kunsthistorisk poeng: kunsthistorien er ikke en ensrettet evolusjon men snarere en flerdelt størrelse hvor ethvert punkt i utviklingen i prinsippet kan kombineres med et hvilket som helst annet punkt. En slik historisk revisjonisme sammenfaller også med ønsket om å forstå historien som noe annet enn påminnelsen om hva som faktisk skjedde, uansett om det nå dreier seg om individuell eller kollektiv erindring. Om jeg skal antyde et generelt poeng angående de få virkelige gode arbeidene på Screen måtte det være dette: det betydningsfulle i vårt forhold til verden ligger ikke i å operere et fullstendig arkiv eller en korrekt og kronologisk organisering av informasjon. Det som er viktig er å lokalisere prosedyrer som gjør oss i stand til, på et individuelt eller kollektivt plan, å handle med det materialet vi har for hånden – enten vi snakker om arkitektoniske stilepoker, et minne, filmhistorien eller våre felles tanker om fremtiden.

Ingressbilde: Karsten Krause, You and Me, 2009.