For de fleste uetablerte og nyutdannede kunstnere som stiller ut på kunstnerdrevne prosjektrom, er det å gjøre ting enkelt en dyd av nødvendighet – rommene er små, utstillingsperioden knapp og budsjettet likeså. Ikke sjelden resulterer det i kompromisser, men begrensningene kan også anspore til mer presise og konsentrerte utstillinger enn man ville fått under romsligere omstendigheter. Det er noe sympatisk over kunstnerskap som bygges én idé av gangen. Det er en type praksis man oftere ser hos uavhengige kunst- og poesiforlag, med utgivelser av tematisk avgrensede chapbooks i små opplag.
Anngjerd Rustand gikk ut fra Kunstakademiet i Bergen i 2010. Siden har hun vist sine ofte tegnebaserte arbeider på mindre visningsteder som Entrée, Holodeck og nå altså Prosjektrom Normanns, som ligger i et atelierfellesskap på Storhaug i Stavanger. Rustand har også produsert artists’ books og andre publikasjoner, både alene og som del av det Bergensbaserte kunstnerkollektivet Ytter, og kanskje er det erfaringen fra dette som gir arbeidet hennes et så konsist uttrykk.
Utstillingen Blåbær og aske er omtrent like enkel som den forbilledlig konkrete tittelen. Rustand har blandet blåbærekstrakt med aske oppløst i vann. Denne blandingen har hun helt over ark med silkepapir. Enhver som har forsøkt å vaske fingrene etter å ha plukket blåbær vet at saften fra disse bærene inneholder et kraftig fargestoff. Blåbær er rike på anthocyaniner, et vannløselig pigment som skifter fargenyanse avhengig av pH-verdi. Aske er basisk, og med ulik konsentrasjon av askeoppløsningen varierer fargen som har gjennomtrukket papiret fra sjatteringer av rød, rosa og purpur, via blå og fiolett, til grønngult og sepia.
Om dette kanskje høres ut som en naturfagøvelse, er resultatene likevel bemerkelsesverdig vakre. Silkepapiret reagerer på blåbær-og-aske-blandingen ved å danne tynne, årelignende forhøyninger som fargen samler seg omkring. Noen steder er papiret fullstendig mettet og gjennomtrukket av væsken, andre steder er det nær transparente silkepapiret nesten uberørt. Man tenker på mikroskopiske fotografier av iriser, elvedeltaer sett fra satellitter eller Hubble-teleskopets bilder av stjernetåker – men den sobre tittelen minner en om at slike assosiasjoner får stå for betrakterens egen regning. Andre kunstnere ville referert til alkymi, samspillet mellom kunstner og natur, eller blåbærets folkloretradisjoner, men Rustands tilnærming er mer saklig.
På kloss hold lar man seg fascinere av den kjemiske prosessens minutiøse figurtegninger. Fra avstand observerer man resultatene av utprøvningen av forskjellige blandingsforhold plassert i et rutenett på veggen, der hvert av arkene er likeverdige variasjoner over samme tema. Verkene inviterer til tankeflukt, men samtidig tøyles assosiasjonene gjennom utstillingens prosaiske presentasjon. For besøkeren er dermed Rustands utstilling en øvelse i å verdsette det konkrete, og det er ingen bagatell.
