Forbannelsen

Knipsu, Ytter

Telemark Kunstsenter, Skien
13. april - 3. juni 2018
Kritik 23.04.18

Avgrunnen i blåbærflekken

Anne Marthe Dyvi, Øst 516016 Nord 6583303, 2018, stillbilde fra video.

Etter banneret som henger på fasaden å dømme skulle man tro at Telemark Kunstsenter arrangerer storskjermvisning av Game of Thrones denne måneden. Et kaleidoskopisk gigantbilde av et flammeinferno er plassert like over inngangsdøren. Velkommen til helvete. Når man kommer innenfor trer man imidlertid rett inn i Ytter og Knipsus Forbannelsen, en utstilling som byr på en betraktelig mer lavmælt opplevelse enn hva både banneret og tittelen skulle tilsi.

Ytter er en Bergensbasert kunstnergruppe og publiseringsplattform bestående av Julie Lillelien Porter, Anngjerd Rustand og Anne Marthe Dyvi, mens Knipsu er et visningssted drevet av Maya Økland og Hilde Jørgensen, også de med tilhold i Bergen. De to kunstnerkonstellasjonene har samarbeidet om utstillinger tidligere, men til tross for det kollektive utgangspunktet bærer Forbannelsen preg av å samle fem individuelle praksiser som ikke alltid har like åpenbare berøringspunkter. Kunstnerne er vel også klar over dette når de ganske vittig begrunner tittelen med at verkene er dømt til sameksistens, men med denne utstillingen våger de seg også på en diagnose av en verden som for øyeblikket synes å være nettopp forbannet.

Maya Økland, Vovó Pipí – São Félix do Araguaia, Mato Grosso, 2005, fotografi.

Det er mulig å foreta en slik enhetlig lesning av utstillingen, men det byr på utfordringer. Det er for eksempel ikke helt enkelt å plassere Maya Øklands fotoserie Stranger in Motherland (2005-2013) i sammenheng med de fire andre kunstnerne. Både estetisk og tematisk synes de å befinne seg i helt ulike universer. Serien, som tidligere er utgitt i bokform, består av dokumentariske fotografier fra Brasil, og veksler mellom oppstilte portretter og observasjoner av nødtørftige arkitektoniske konstruksjoner. Fattigdom er et gjennomgående motiv.

Lillelien Porter viser en neonskulptur som henger fra taket midt i hovedsalen. The De-aligned Body (2016) er med sine fem neonrør koblet sammen i et slags rektangel kanskje et bilde på samarbeidet mellom de fem kunstnerne – en felles «kropp» hvis legemsdeler trekker i hver sine retninger. «Dealign» – ordet skrives vanligvis uten bindestrek, men synes her å mime neonskulpturen ved å være ute av ledd – betyr imidlertid ikke bare å falle ut av linje, men brukes også mer spesifikt om velgerflukt fra politiske partier. Lillelien Porters skulptur lyser kraftig i det halvmørke rommet og reflekteres i glassene på de andres arbeider.

Julie Lillelien Porter, De-aligned, 2018, installasjonsbilde fra Telemark Kunstsenter. Foto: Maya Økland.

Med litt velvilje kan man spore en henholdsvis politisk og sosial «forbannelse» i verkene til Lillelien Porter og Økland. Men hva med de tre andre? Rustand jobber med en slags akvareller der blåbærsaft blandet med aske helles ut over silkepapir og danner tåkete flekker når det trekker inn i papiret. I tillegg til et av disse, og tre silketrykk med det jeg antar er detaljer fra blåbærmaleriene, viser hun et tekstarbeid, også det skrevet med blåbærsaft, hvor hun famlende forsøker å beskrive en tilstand der mennesker, materialer og landskaper glir over i hverandre: «Jeg leter etter en omdanning uten naturlig forklaring. Oppløste materialer, men uten forvitring, en hårete eller bløt farkost, men det skal ikke ligne hår, ikke smeltet, gjenkjennelig, men noe annet.»

Blant Jørgensens fotografier finner vi en serie uklare og kornete nærbilder av strukturer i noe som ser ut som steinoverflater, som hun har gitt tittelen Monster (2018). En annen serie har den megetsigende tittelen Game Over (2017); her ligger gjenstander nedsunket i vann i et blålig, mudrete halvmørke, som rester etter en for lengst utdødd sivilisasjon. Dyvis video Øst 516016 Nord 6583303 (2018) åpner med bilder av kornåkrer og lynglandskap filmet med det fremmedgjørende perspektivet til et dronekamera, og ender med mikroskopbilder av blodceller. Videoen har et dystert lydspor som lekker ut i resten av utstillingen, og er rammet inn av sitater fra trolldomsboken Vinjeboka og en fortelling om en gravid tjenestejente som ble drept i Sauherad i Telemark på begynnelsen av 1900-tallet. Dyvi skriver at hun jakter etter den døde jentas «etterbilde» i landskapenes overflater.

Kanskje bør man ikke lese arbeidene til disse tre formalt beslektede kunstnerne som diagnostiske, men heller som symptomatiske for et verdensbilde som er fremtredende i samtidskulturen, der ethvert naturfenomen er besmittet – forbannet – med noe uhellsvangert. Den holistiske ideen om materielle utvekslinger har sitt vrengebilde i ideen om et økosystem som er totalt besudlet av mennesket. Naturfenomenene i disse verkene blir som Rorschach-tester. Vi kan ikke se på en blåbærflekk uten å stirre inn i avgrunnen.

Hilde Jørgensen, Game Over I, 2017, fotografi.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!