Anarkistisk fugleperspektiv

Stenseths videoarbeider undersøker betingelsene for selvutfoldelse og personlig trygghet.

Stenseths videoarbeider undersøker betingelsene for selvutfoldelse og personlig trygghet. Hennes største bragd er hennes mot til å stole på og videreutvikle dokumentar-innholdets egen formidlingsevne.


Anne Lise Stenseths Videoarbeider på Stenersenmuseet har en tydelig affinitet til hennes hittil kanskje mest kjente arbeid, fotoserien Dukke med Downs syndrom fra 1994. Bildene av den ”annerledes-utseende” dukken utplassert i norsk skoglandskap var en foruroligende rekonstruksjon av tidligere tiders tradisjon med utsetting av ”trollbarn” i skogen. Filmene som nå vises i Stenersenmuseet forholder seg også til omsorgsfunksjonens tvetydighet. Stenseth viser hvordan det å utvise omsorg kan være en måte å skape trygghet for seg selv på, men også hvordan omsorgen kan innebære en kritikk av offentlig systemtenking i forhold til ”ressurssvake grupper” eller sosiale avvikere.

Arbeidene innehar en monumentalitet en ikke legger merke til ved første øyekast. Heller enn å virke slående, unndrar de seg betrakterens overblikk og umiddelbare gjenkjennelse. Avsporinger, uregelmessigheter og tilfeldigheter synes å være styrende premisser for de tre filmene. Selv om de er preget av kunstnerens nærhet til karakterene, virker de påtrengende identitetsløse. Fremstillingen virker nærmest ikonografisk, med minimal bruk av kamera som sannhetsvitne og uten psykologiserende registreringer av ansiktsuttrykk og mimikk. Det første arbeidet som møter en har da også form av et triptykon, den sakrale uttrykksform fremfor noen.

Fri som fuglen
Den tredoble videoprojeksjonen, Fuglinnen, må sies å være hovedverket på utstillingen. Tittelen viser til hovedpersonen i filmen, en vever kvinneskikkelse som tar seg av, mater og setter ut fugler i det fri. Filmen beveger seg gjennom ulike bylandskap, skog og utmark og til hovedpersonens hjem som er okkupert av forskjellige fugler på ”rehabilitering” eller i fast pensjon. Filmen er uten drama, ytre handling eller spesielle motiver. I stedet formidler den det alminnelige i en ualminnelig livsform, ”Fuglinnens” daglige omsorg for ender, byduer og andre fugler og hennes begeistring for deres frihet og sosialiseringsform.

Som en visuell analogi til kvinnens springende livsbetraktninger og fugleprat, danner heller ikke bildene noen organisert helhet. I en ”stream of consiousness”-aktig flyt, glir fremstillingen fra kaotiske fugleflokker via bilder av ”Fuglinnen” sittende i et tre, til steder hvor fuglematingen nok har foregått mot nærmiljøets vilje. I stedet for å fortolke karakteren, stoler Stenseth på kraften i hennes personlige betraktninger og på den visuelle fremmedgjøringens evne til å skape assosiative erfaringer. Det som i første omgang virker som en tilbaketrekning fra virkeligheten og fra samfunnets tilpasningskrav, blir en fortelling om uavhengighet og gjensidig tillit. Heri ligger også Stenseths største bragd, som er hennes mot til å stole på og videreutvikle dokumentarinnholdets egen formidlingsevne.


Infantil lek
I filmen Bamse møter vi en gravid kvinne som forteller om sitt nære forhold til en kosebamse. Også i denne filmen finner vi den samme underliggjørende billedbruken. Vi ser panoreringer på murvegger i en høyblokk, et kamera som søker seg rundt i leiligheten mens vi hører tilsynelatende hysterisk latter og en utagerende rockesekvens med bamsen. I løpet av tiden som filmen er tatt opp, er barnet blitt født, uten at dette gjøres til tema for handlingen. I stedet for å fokusere direkte på morsrollen eller graviditeten, fortsetter filmen å beskrive kvinnens ”patologiske” forhold til Bamsen.

Stenseths filmer er takknemlig frie for sympati-dokumentarens bekjennelsestrang og de tilsynelatende intime portrettene virker i stedet truende på våre tilvante forestillinger om hva sosiale relasjoner kan og bør inneholde. Hun forsøker heller ikke å skape et objektivt bilde av karakterenes livssituasjon. I filmen Harvest lar hun i stedet den amatørmessige fotograferingen understreke det nære forholdet hun har til de to gamle som inntar måltidet. Selv om dette må sies å være utstillingens mest banale verk, viser det likevel hvilken balansekunstner Anne Lise Stenseth er, som unngår både sentimentalt påklistrede effekter og samvittighetsfullt, forklarende budskap.

Usynlighetskunst
Noen elementer i Stenseths arbeider yter klart motstand på betrakteren. Den uryddige kameraføringen i f.eks Bamse etterligner en mer taktil og kroppslig tilnærming til omgivelsene enn det som vanligvis tillates i filmmediet. Mangelen på teknisk ferdighet og struktur kan virke irriterende, og kunstnerens manglende distanse til karakterene bidrar ikke til noen diskursiv problematisering av normaliteten. Derimot aktualiserer hun gjennom videoarbeidene skillet mellom sentralisert kunnskap, i form av spesialisert og institusjonalisert diskurs, og en erfaringsmessig mer utsatt posisjon. Ved å undersøke betingelsene for selvutfoldelse og personlig trygghet, åpner hun opp for et spenningsfelt som når langt utover det sosialt bekreftende. Som dokumentarist plasserer hun seg midt i dette feltet, og oppnår samtidig en usynlighet og anonymitet i fortellerposisjonen, som bare kan skrive seg fra hennes tillit til og inneforståtthet med materialet.

Stenseths valg av titler, som Fuglinnen, punkterer effektivt den tradisjonelle nærsynthet innen mye dokumentarfilm. Den tvangsmessige typologiseringen og kravet om autentisitet som er typisk for sjangeren, undergraves ved at hovedpersonene dels antar forskjellige skikkelser, og dels er samtalepartnere med fugler eller kosedyr. Uten å påkalle medlidenhet eller sympati, lar hun dem fremstå med typisk ”svake” karaktertrekk, som sosiale outsidere med skrullete utfoldelsestrang. Men Stenseths fremstilling av ”svake” språk og kunnskaper er svikefull mot stereotypiene. ”Fuglinnens” småprat om og med fuglene bærer i seg kimen til en konfrontasjon med den samfunnsmessige ordenen som blant annet regulerer fuglenes plass i bomiljøet.


Andre språk
Indirekte blir vi minnet om en dimensjon som sjelden fremkommer i denne type sosialt-deskriptiv eller dokumentarisk kunst. I all sin velmenthet forsøker denne altfor ofte å anlegge et utopisk-kritisk perspektiv som motsvar til den virkeligheten den beskriver, og ser dermed bort fra sosial utrygghet som et reellt grunnlag for å skape en egen identitet. Muligheten for å bli stående utenfor, for ikke å forstå eller delta i fellesskapet, blir værende som et faktum i Stenseths arbeider. Det er heller ingenting som garanterer for at vi forstår personene som portretteres, eller opplever en slags innsikt i deres liv. Deres utslag av selv-snakking, infantile lek og ubetenksomhet, setter oss utenfor og gjør oss sjenerte. Likevel tilbys vi muligheten til å lytte til denne deliriske måten å uttrykke seg på, og dermed til å innfange fragmenter i vår egen deliriske bevissthetsstrøm.

Konsekvensen av å akseptere en slik kommunikasjonsform, vil være å oppgi oversiktsbildet, og en oppsmuldring av fortolkningens organiserende funksjon. Det som står på spill er på mange måter den totaliserende konstruksjonen av identitet, og anerkjennelsen av andre språk og kunnskaper som flettes i hverandre. Både i Fuglinnen og Bamse praktiseres det andre språk, ”fuglespråk” og ”bamsespråk” som er lokalisert i de spesielle erfaringene som disse kvinnene stilles overfor. Med filosofene Gilles Deleuze og Felix Guattari kunne vi si at deres erfaringer av bliven-fugl eller bliven-bamse, er resultatet av en ny allianse eller sammensvergelse mot det identiske og reproduserende. Slike partikulære erfaringer danner kunnskaper som er uegnet både som maktspråk og som redskap for revolusjonerende nydannelser, men innebefatter muligheten for å gjøre plass til mikro-offentligheter med sine egne praksisformer.

Læserindlæg