Andreas Dyrdal, Arild Våge Berge, Aski Dahl, Aurora Solberg, Diva Helmy, Elias Björn, Erin Sexton, Henning Klungtvedt, Icaro Zorbar, Ingrid Bjørnseth, Kamilla Langeland, Lorie Ballage, Louise Butler, Malin Overholth, Mari Norddahl, Michelle M. Sparks, Nuri Sakong, Sara Kollstrøm Heilevang, Sjur Eide Aas, Sofia Magdalena Eliasson, Taru Kallio, Tia Casper, Tova Fransson, Vilde Løwenborg Blom, Yanyi Cao, Åsne Eldøy

Kurator: Espen Johansen



Triage. Masterutstillingen i kunst 2017

Bergen Kunsthall, Bergen
7. april - 7. maj 2017
Afgang 21.04.17

All verdens stoff

Arild Våge Berge, The Gravity of A Lake Focused into One Point, 2017, detalj. Foto: Arild Våge.

Masterutstillingen fra årets bergenske kull er samvittighetsfull. Jeg fristes til å kalle den flink, men det treffer ikke helt: Visst lever avgangsstudentene opp til forventninger om engasjement, personlig involvering og politisk, teoretisk og historisk bevissthet, men det finnes akkurat nok eksempler på dårlig humor her til at det føles levende, et snev av svette i det som ellers kunne blitt et for godt ventilert rom.
 
En utstilling med 26 kunstnere lar seg ikke presentere i dette formatet på annet vis enn gjennom et tematisk blikk, og da er vår verdens stofflige dimensjon nærliggende å gripe til. En overvekt av utstillerne vektlegger materialitet som et emne i seg selv, som også lar seg behandle i politiske, sosiale, personlige og mer konseptuelle sammenhenger. Det tydeligste eksempelet finnes i Arild Våge Berges The Gravity of A Lake Focused into One Point.

Andreas Dyrdal, CSL / CSR, 2017. Foto: Andreas Dyrdal.

Verket er spredt rundt i utstillingen og består av betongrester, steiner og dryppsteiner fra demningen ved Tussa-kraftverket på Sunnmøre, presentert sammen med diverse trykket materiale. Det er en smålåten meditasjon over menneskets inngripen i naturen og det naturgitte ved disse inngrepene selv – deres samspill med sine omgivelser og uomgjengelige stofflighet. Samtidig finnes det en annen tråd her, siden kunstnerens bestefar var sentral i oppføringen og driften av kraftverket, og i en kort tekst, montert slik at arket står som en bue over en dryppstein så vi knapt kan lese hva som er skrevet der, får vi skildret et møte mellom jeget og hans gamle bestefar som her lever på en institusjon. Teksten er en tradisjonell skildring av maskuline relasjoner, omsorg og følelser ytret i harde ord og korte setninger. Kombinert med tittelens tunge metaforikk kunne dette fort ha blitt en velkjent, sentimental fremstilling av mannlig følelsesliv. Steinmaterialenes naturlige og menneskeskapte overflater produserer likevel nok friksjon til at klisjeen fylles med liv.

En annen kobling mellom materialitet og personlig erfaring finnes i Andreas Dyrdals CSL / CSR, en svært realistisk utseende fotografisk reproduksjon av et stykke molton, det sorte stoffet som brukes til å kle teater- og dansesaler verden over. Fotografiet, som er ca. fire meter høyt, er festet i et justerbart oppheng som stikker ut fra veggen, så det ligner et smalt sceneteppe, og selv om den hvite baksiden av fotopapiret er synlig, er trompe l’oeil-effekten slående. Dyrdal har bakgrunn som danser, et stykke biografisk informasjon som ikke bærer i seg den samme emosjonelle tyngden som Berges forvaltning av sin bestefars livsverk, men som likevel øker tiltrekningskraften i den formalistiske leken med flate, farge, tekstur og struktur.

Åsne Eldøys Development består av en akvarietank halvfull av sand, som fungerer som bakgrunn for en projisering av et svært direkte fotografi av Nordens største steinbrudd, slik at bildet og sanden smelter sammen til en modell av steinbruddet og dets omgivelser. Det blir et visuelt og materielt argument mot myten om det postindustrielle Norden. Projeksjonen speiles også i akvarietanken og vises igjen på veggen ved installasjonen, og i tillegg fungerer akvariets vegg som en skjerm sett fra baksiden, slik at det projiserte fotografiet kan ses på tre ulike måter på en gang. Produksjonen står svært elegant i gallerirommet og går selvsikkert inn i landskapstradisjonen og leker med sjangerens mediale forutsetninger, samtidig som den politiske relevansen ved landskapsbildet knapt kan understrekes tydeligere.

Ingrid Bjørnseth, Do Walls Blush?(10.04.2017 Hospital Green), 2017, detalj. Foto: Vilde Blom.

Materialiteten som aktualiseres i Ingrid Bjørnseths vittig titulerte Do Walls Blush? er kunstinstitusjonens egen. Bjørnseth har dekket den ene kortveggen i Kunsthallens største sal med (gisp!) glassfiberstrie, og kommer i løpet av utstillingsperioden til å male veggen i farger hun har hentet fra lokale kunstinstitusjoner. Først ut er kunsthallens egen lyse mintgrønne, men i åpningsdagene var den fortsatt hvit. Jeg er usikker på om jeg griper verkets fulle dybde, men som et estetisk pek rettet mot den gjensidige påvirkningen mellom våre gallerirom og norske interiørtrender er det ganske morsomt. Særlig gjelder det på Kunsthallen, som med fjorårets veggintegrerte Fredrik Værslev-malerier befestet sin posisjon som landets ledende sparkelinstitusjon. Peket holder seg innenfor en ironisk bad taste-humor, som først og fremst tjener til å distingvere vitsemakeren fra dem hun gjør narr av, men jeg tror ikke jeg syns det gjør så mye. Igjen er det ideens materielle side som redder verket: de estetiske kvalitetene ved den store glassfiberstrieveggen holder interessen min for den sosiale kommentaren ved like.

En like konkret utforsking av gallerirommet, men som også undersøker våre forutsetninger for å møte verkene som presenteres der, finnes i Aski Dahls A Shadow Is A Lost Lover. Dahl presenterer en rekke ulike objekter bak et plastforheng som er nesten gjennomsiktig. Vi ser konturer og farger, men alt fremstår uklart, både med hensyn til hva objektene faktisk er og hvordan de er plassert i forhold til hverandre. Verket er det umiddelbart mest slående i utstillingen, både i kraft av sin uforstyrrede plassering og sin poetisk tilbakeholdne clickbaiting. Vi ønsker mer enn noe annet å rive plasten til side, men vet at det ville ødelagt alt.

Aski Dahl, A Shadow Is A Lost Lover, 2017, detalj. Foto: Aski Dahl.

Kinesiske Yanyi Cao presenterer ni korte filmer under tittelen All I Understand and Misunderstand? Om en skal underlegge dem en analyse som vektlegger materialitet er det ikke sikkert at vi yter dem full rettferdighet. Likefullt er det fristende å se på Caos behandling av det norske språket som en undersøkelse av de materielle forutsetningene for kommunikasjon, på et helt personlig nivå, og med tanke på den globaliserte kunstscenen. Hennes arbeid med å sette ord på tanker og følelser får et helt konkret hinder, gjennom vanskene hun opplever med å gjengi det som fra hennes kinesiske ståsted er det norske språkets fonetiske særheter. I utgivelsen som følger utstillingen får vi se hvordan en av tekstene hun leser opp ser ut transkribert, slik at det skal være mulig for hennes munnhule og muskulatur å uttale de norske ordene. Virkningen er umiddelbart plumpt humoristisk: r blir til l, liksom. Men koblet til ordene og bildenes oppriktige forsøk på prosaisk poesi fremstår resultatet mer inderligironisk, og det kan i alle fall ikke jeg motstå.

Utstillingstittelen triage er lånt fra legevitenskapen og peker mot legens prioritering mellom ulike skader etter hvor akutte de er. Spørsmålet om prioritering følges opp og forsterkes av en formidling som i liten grad lar enkeltverk prege publikums umiddelbare inntrykk av utstillingen. Publikasjonen de har laget er utformet slik at den simpelthen ikke lar seg studere skikkelig uten at leseren løsner de to bokskruene som holder den sammen og dermed opphever dens i utgangspunktet alfabetiske hierarki. Slike enkle ansvarliggjørende grep overfor publikum kjennes ofte påtvungne og som en forenkling av forholdet mellom verk, betrakter, kunstner og institusjon, men i samspill med det svært demokratiske utstillingsdesignet opplever jeg det her som en fin understreking av kunstutdanningen som et kollektivt prosjekt og at deltakerne her står på likefot, i alle fall på vei ut av skoledøren.

Triage. Masterutstillingen i kunst 2017, Bergen Kunsthall, installasjonsbilde. Foto: Jane Sverdrupsen.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!