Familiar Abstractions

Michael Johansson

Vigeland-museet, Oslo
8. marts - 12. maj 2013
Kritik 14.03.13

Abstrakte byggesett

Michael Johansson, {ITALIC}Monument{ENDITaLIC}, 2013. Kommode, bøker, skap, esker, speil etc. Foto: Vigeland-museet.

Michael Johansson, Monument, 2013. Kommode, bøker, skap, esker, speil etc. Foto: Vigeland-museet.

På Vigeland-museets hjemmesider er det lagt ut en time-lapsevideo som dokumenterer monteringen av Michael Johanssons installasjon Tetris – Vigeland-museet (2013). Ymse materialer fra museets lager kjøres frem på traller, og en gruppe anført av en skjeggete mann i stripete genser (kunstneren selv?) stabler seg prøvende frem til den endelige strukturen, som skal fylle en høy passasje mellom to av salene på museet. Kameraet står vinkelrett på døråpningen de er i ferd med å mure igjen og innenfor kan vi skimte en gipsmodell av fontenen fra Vigelandsparken. Først kommer de store objektene på plass: arkivskap, kasser, skuffeseksjoner – deretter tettes mellomrommene med suksessivt mindre objekter: pappesker, kofferter, bøker, til det ikke lenger finnes en eneste glipe. Når åpningen er ferdig gjenmurt fremstår den, i den lavoppløste, web-tilpassede videoen, som en dybdeløs og abstrakt-formalistisk komposisjon. I virkeligheten er det selvfølgelig en langt mer kompleks og mangefasettert overflate.

Michael Johansson, {ITALIC}Tetris – Vigeland-museet{ENDITLIC}, 2013. Gjenstander fra Vigeland-museet. Foto: Vigeland-museet.

Michael Johansson, Tetris – Vigeland-museet, 2013. Gjenstander fra Vigeland-museet. Foto: Vigeland-museet.

Det er ikke første gang Johansson utfører denne typen gjenmuring av døråpninger og passasjer. Denne virkelighets-tetrisen er – sammen med omgjøring av velkjente objekter til modellbyggesett (som også er representert på utstillingen) – blitt en signatur for kunstneren. Tittelen Familiar Abstractions – som antakeligvis henviser til forflytningen av materialer fra det konkrete og hverdagslige og inn i kunstens abstraherende felt – peker derfor, ganske sikkert utilsiktet, også mot en tendens til gjentakelse i Johanssons egen produksjon. Dette er ikke nødvendigvis er en svakhet, men det gir kunstnerskapet en aura av noe kalkulert og forutsigbart – den stadige tilpasningen av det samme konseptet til fysisk forskjellig men institusjonelt ensartet arkitektur. Men selv om vi her får se Johanssons tetris-figur i sin n’te inkarnasjon, er det likevel noen stedsspesifikke nyanser det kan være verdt å dvele ved.

Som formidlingsgrep vektlegger tetris-videoen tydelig det prosessuelle og performative ved installeringen av utstillingen. Den permanente utstillingen som Familiar Abstractions deler museet med er preget av Vigelands tunge, sentimentale figurasjon. Tetris-verket erstatter figurasjonens trykkende emosjonalitet med en henvisning til mer strukturelle figurer, som museets arkitektur, arkiv og lager. Utviskingen av Vigeland gir også de åpenbare post-minimalistiske referansene (til Bruce Nauman m.fl.) selskap av en mer arte povera-beslektet ikonoklasme.

Michael Johansson, {ITALIC}Familiar Abstractions{ENDITALIC}, 2013. Installasjonsfoto med Gustav Vigelands skulpturer. Foto: Vigeland-museet.

Installasjonsfoto fra Michael Johanssons Familiar Abstractions, 2013. Foto: Vigeland-museet.

Johansson har også gjort en lignende tetris-intervensjon i museets mursteinsfasade, Monument (2013). En av de tre portalene i  inngangspartiet er fylt med møbler o.l. (igjen med hovedvekt på lagringsmøbler). Som i Tetris… er de sammenmurede objektenes fremsideplan mer eller mindre i flukt og vender ut mot museumsbesøkeren i en unison flate. Bortsett fra at den gjenmurede åpningen her har en buet topp og at paletten er dominert av rød- og grønntoner – og det her inngår et speil (som et nikk til Pistoletto) – er det mer eller mindre det samme grepet som gjentas. Portalen fremviser, i tråd med klassisk arkitektonisk retorikk, en institusjonell tyngde som er beslektet med autoriteten i Vigelands klassiske formspråk. De to uutfylte portalåpningene innbyr til å tenke Johanssons «monument» som en påbegynt triptykon, som om den ble realisert fullstendig ville avstengt museet. Men motsatt bygningens symbolske arkitektur signaliserer pappesken, kofferten eller skapets økonomisk og funksjonelt utformede overflate en demokratisk, ikke-diskriminerende grense. Stappingen eller gjenmuringen av åpninger med objekter som i seg selv er både lukkede og åpne, setter opp en forhandling mellom innhold og tomrom som griper tilbake til en klassisk representasjonsproblematikk.

Michael Johansson, {ITALIC}Firehundre nyanser av brunt II{ENDITALIC}, 2010. Tremøbler. Foto: Vigeland-museet.

Michael Johansson, Firehundre nyanser av brunt II, 2010. Tremøbler. Foto: Vigeland-museet.

Fire hundre nyanser av brunt II er en frittstående installasjon som ikke like tydelig intervenerer i omgivelsene. Den er også formalt harmonisert gjennom å utelukkende være satt sammen av brune møbelobjekter. Hyller, skuffeseksjoner, bord, stoler og skap er montert i en stor, kube-lignende klump. Klossen er monumental og plasskrevende der den strekker seg mot tak og vegger, men det vanskelig å bestemme hvilket volum den egentlig beskriver. Man leter forgjeves etter en vinkel å se den fra hvor verkets omriss sammenfaller, men dette volumet deles hele tiden opp av møblenes selvomsluttede delrom (skuffer, hyller, åpne stolrygger, undersiden av bord etc.) og sprekkene mellom dem. Hulrommene brer seg lateralt i objektets overflate, som ufullstendige gap innover. Som i Tetris og Monument er det et  performativt og representasjonsvegrende objekt vi stilles overfor, men overflatespillet i dette byråkratiske, kafkaaktige møblet er egentlig mer interessant enn de stedsspesifikke intervensjonene.

Michael Johansson, {ITALIC}Some Assembly Required – Bunk Bed{ENDITLIC}, 2013. Køyeseng, sveiset metallramme, spraymaling. Foto: Vigeland-museet.

Michael Johansson, Some Assembly Required – Bunk Bed, 2013. Køyeseng, sveiset metallramme, spraymaling. Foto: Vigeland-museet.

Den andre gruppen verk i denne utstillingen tar utgangspunkt i et funksjonsobjekt eller redskap – en køyeseng, en gardintrapp, et hattestativ, et kjøkkenmøblement – som demonteres og sveises fast i en byggesett-ramme lik delene til et modellfly.

På et vis behandles også romlighet i disse arbeidene. Abstraheringen finner dog ikke sted som en sammenføyning men gjennom en demontering. Men denne demonteringen ligger jo egentlig allerede i den kontekstforskyvningen som readymade-tradisjonen hviler på. Slik kan det virke noe overflødig og illustrativt å påpeke denne prosessen, om enn i en aldri så presis og velgjort form. Og det er vel også det som må bli innvendingen mot utstillingen som helhet. Johanssons formsikre manøvre virker noe konforme vis a vis de estetiske og kunsthistoriske diskursene som de aktiverer. Det hele er en smule for «familiært», for å låne utstillingens eget begrep.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!