Sæsonstart 20.01.17

Kunstvåren i Norge

Emily Wardill, No Trace of Accelerator, 2017. Videostill. Kommisjonert av Bergen Kunsthall og Museu Calouste Gulbenkian, Lisboa, med støtte fra Norsk kulturråd.

Dersom man ser etter kunstutstillinger som på en ambisiøs måte går i dialog med samtiden, er det særlig to utstillinger som skiller seg ut denne våren: Den ene er separatutstillingen med Emily Wardill som åpner i Bergen Kunsthall 20. januar, den andre er gruppeutstillingen Myths of the Marble, som åpner på Henie Onstad Kunstsenter 3. februar.

Wardills filmer har de siste årene blitt vist over hele Skandinavia – på Standard (Oslo), Lilith Performance Studio i Malmö, Statens Museum for Kunst i København, Lunds Konsthall, Index i Stockholm – og Kunstkritikk har skrevet om henne en rekke ganger. Dette er ikke til hinder for at det er en begivenhet med to nyproduserte filmer av den britiske kunstneren på Bergen Kunsthall. Wardill er en ledende eksponent for en sanselig, intelligent og kompleks filmkunst som kjennes helt samtidig, både estetisk og sosialt.

Shahryar Nashat deltar i Myths of the Marble på Henie Onstad Kunstsenter. Her Present Sore, 2016. Gjengitt med tillatelse fra Silberkuppe, Berlin; Rodeo, London og David Kordansky Gallery, Los Angeles.

Myths of the Marble på Henie Onstad Kunstsenter er på tilsvarende vis en utstilling som ønsker å ta hele samtiden inn over seg. Tittelen referer til «The Blue Marble», det vil si den visuelle representasjonen av Jorden sett fra rommet. Bildet representerer et utgangspunkt for spekulasjon rundt analog og digital teknologi, politiske forestillinger og menneskelige begrensninger: «Kunstnerne er opptatt av ideer om hvordan vi kan skape nye verdener som sprenger de fysiske rammene og begrensningene som definerer vår virkelighet i dag,» sier Milena Høgsberg om utstillingen som rommer 11 norske og internasjonale kunstnere, blant dem Oslo-baserte Ane Graff, Ignas Krunglevicius og Susanne Winterling.

Utstillingens død

Utstillingsvåren åpner spesielt sterkt i Bergen. Selv om byen mangler kommersielle gallerier, utgjør de små og mellomstore institusjonene en nær sagt komplett infrastruktur for en bred kunstsamtale. Der Bergen Kunsthall dyrker den institusjonelle separatutstillingen, erklærer Hordaland Kunstsenter utstillingsformatet for dødt. Hele året på senteret er ifølge direktør Anthea Holly Buys dedikert til en diskusjon om «mulighetene for samtidskunst i en tid som ikke nødvendigvis tar utstillingsformatets dominans for gitt». Første anledning til å diskutere dette temaet er utstillingen (!) Road to Victory med den Amsterdam-baserte kunstneren Antonis Pittas. Også det lille kvalitetsgalleriet Entrée stiller spørsmål ved utstillingsformatet. Sesongen åpner med en utstilling kuratert av Curatron, en online-algoritme som kan brukes til å kalkulere gruppeutstillinger basert på åpne invitasjoner. Til utstillingen på Entrée søkte 1300 kunstnere, og Curatron valgte amerikanske Lindsay Lawson og canadiske Jenine Marsh.

Apichaya Wanthiang, While the Light Eats Away at the Colors, 2017. Foto: Stiftelsen 3,14.

I tillegg til Kunsthallen, Kunstsenteret og Entrée åpnet Stiftelsen 3,14 en separatutstilling med Apichaya Wanthiang den 13. januar. Den 3. februar følger Tag Team Studio opp med en separatutstilling med Kobie Nel. De to tok master på Kunsthøgskolen i Bergen i henholdsvis 2012 og 2016, og muligheten til å utvikle seg videre i samspill med byens institusjoner er naturligvis essensiell.

Sameblod

Medalje: Norske lappers landsmøte i Trondhjem 6-8 febr. 1917.

Kanskje er framtidens demokrati basert på algoritmer, men dagens politiske system er fortsatt basert på hardt tilkjempede demokratiske rettigheter.

For samene begynte denne kampen med Norske Lappers Landsmøte i Trondheim 6.-8. februar 1917. Hundreårsjubileet markeres blant annet med norsk premiere på filmen Sameblod av Amanda Kernell fra 2016. Filmen vant prisen for Beste europeiske film og kritikerprisen for Beste debutregissør under filmfestivalen i Venezia i 2016.

Jubileet omfatter også prosjektet Show me Colour: Resistance and Advocacy in Contemporary Sami Art på Trøndelag Senter for Samtidskunst og Rake visningsrom. Prosjektet omfatter separatutstillinger med Geir Tore Holm og Synnøve Persen, og et performance-program over to dager, 8. og 9. februar. Den siste dagen pågår parallelt en performance med urfolksfeministen og queeraktivisten Timimie Märak på Trondheim Kunsthall.

Anders Sunna, Still Here, 2015.

Samejubileet strekker seg også til Karasjok, Tromsø og Oslo. Office for Contemporary Art Norway (OCA), som nå er etablert både i Tromsø og Oslo, presenterte den 19. januar en serie kortfilmer om samisk kunst i Tromsø, og den 20.-21. april presenteres Museer i brann i Karasjok og Oslo, et symposium om urfolk og museumspolitikk, samt en scenografi av Anders Sunna.

Galleritetthet

Om man ønsker å begynne utstillingsåret 2017 med galleriutstillinger, er stedet Oslo. Hele januar er fylt med åpninger, både på de kunstnerdrevne visningsstedene (legg merke til Nora Joung på NoPlace og Richard Alexandersson på Podium), de kommersielle galleriene (vi foretrekker Richard Serras tegninger på Peder Lund, Juan Andrés Milanes Benitos installasjoner på Galleri Riis og Jone Kvies skulpturer på Osl Contemporary) og hybridgalleriene (Jochen Schmidt på VI VII og Leander Djønne på Schloss). Djønne viser den førti minutter lange filmen Øyde til Øyde, kun den 27. januar. I tillegg bør Oslo-publikummet benytte anledningen til å se den komplekse svenske kunstneren Lina Selander på Oslo Kunstforening, som åpnet den 19.

Juan Andrés Milanes Benito, Microwave for one, Galleri Riis, Oslo. Foto: Vegard Kleven / Galleri Riis.

Institusjonene i Oslo-området vies denne våren separatutstillinger med Irma Salo Jæger, Kjell Varvin og Tori Wrånes, på henholdsvis Henie Onstad Kunstsenter, Kunstnernes Hus og Museet for samtidskunst. Astrup Fearnley Museet sikter mer internasjonalt, med den første separatutstillingen i Norden av den japanske kunstneren Takashi Murakami, en av det internasjonale kunstmarkedets store yndlinger. Vi minnes artikler online som «What Are The Most Expensive Takashi Murakami Art Pieces?» og «Why Collectors Love Takashi Murakami – Part One and Two».

Utstillingen på Astrup Fearnley Museet består både av Murakamis egne arbeider fra 1990-tallet til i dag, verk fra hans egen samling, og kommersielle produkter basert på Murakami som merkevare.

Barn av denne verden

Kunsthall Stavanger viser arbeider av Kiki Kogelnik fra 1960- og 1970-tallet. Her Woman With Artificial Heart, 1964. Foto: Kiki Kogelnik Foundation.

Den lokale, norske kunstscenen som har vært i sterkest utvikling de siste par årene, er Stavanger. Denne våren materialiserer dette seg i flere interessante prosjekter. Geir Haraldseth på Rogaland Kunstsenter har kuratert KDW, en utstillingen som henter sitt navn fra Østerrikes bidrag til Melodi Grand Prix i 1985; «Kinder Dieser Welt». Knut Ivar Aaser/Michael Olestad Nybråthen, Runhild Hundeide og Odd Sama presenterer arbeider som kan leses som «en inngangsportal til kaos, entropi og eksperimentering».

På Kunsthall Stavanger presenteres først gruppeutstillingen The Child as Teacher den 26. januar, og dernest vitale, popkunstaktige arbeider av østerrikske Kiki Kogelnik (1935-1997) fra 30. mars. På Stavanger Kunstmuseum vises brasilianske Maria Nepomuceno fra 17. mars. Ingenting er så forslitt som regionalistiske lesninger av kunst, men Nepomucenos taubaserte objekter må finne seg i å bli plassert i en latin-amerikansk tradisjon for dekorativ, lekfull og taktil skulptur.

Fra Stavanger deltok også Prosjektrom Normanns på Untitled Art Fair i San Francisco i midten av januar, og var sammen med Schloss fra Oslo de eneste fra Skandinavia. Normanns viste verk av Ann Irene Buan og Jan Christensen. En sterk kunstscene baserer seg også på slike bevegelser ut og inn av den lokale situasjonen.

Runhild Hundeide deltar i gruppeutstillingen KDW på Rogaland Kunstsenter. Her We the Roamers, 2016. Installasjonsbilde fra utstillingen Inertia på Podium i Oslo.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!