Sæsonstart 12.01.18

På jakt etter den gode utstillingen

Eirik Senje, Oppriktighet, 2017, som ble vist på Norsk skulpturbiennale 2017. Senje stiller ut på Galleri K og Kunstnerforbundet denne våren.

Hva kan vi egentlig forvente oss av en kunstutstilling? Det kommer selvfølgelig an på sjangeren. Om det er en gruppeutstilling ønsker vi at den skal ta opp et aktuelt emne og gi oss følelsen av å være opplyste og oppdaterte. Og en solopresentasjon skal være faglig gjennomarbeidet og godt timet, slik at vi skjønner hvorfor akkurat den kunstneren fortjener en slik presentasjon akkurat nå.

Dessverre er det ikke alltid kunstinstitusjonene og galleriene oppfyller disse enkle kriteriene. Ofte fremstår i stedet gruppeutstillingene som tilfeldig sammensatt og svakt faglig begrunnet. Og solopresentasjoner virker å være begrunnet i kunstnerskapet generelt, snarere enn i en konkret og spesifikk idé.

Svake begrunnelser

La oss se på gruppeutstillingene først. Nasjonalmuseets eneste utstilling denne våren er Troløse bilder (9.2.–13.5.), med 37 norske og internasjonale kunstnere. Den norske listen er dødskjedelig, selv om kunstnerne hver for seg er interessante: Gardar Eide Einarsson, Ida Ekblad, Matias Faldbakken, Jan Freuchen, Torbjørn Rødland, Vibeke Tandberg og Fredrik Værslev.

Barbara Kruger, You will never wake from this beautiful dream. Kruger inngår i Nasjonalmuseets utstilling Troløse bilder.

Også tittelen vitner om idétørken i landets mest ressurssterke kunstinstitusjon. Troløse bilder skal vises i Nasjonalgalleriets første etasje, og avløser der utstillingen Rastløse gester. Den observante legger merke til at dette er samme tittel. Den bakenforliggende tanken er nok at samtidskunsten utgjør noe instabilt og underlig. Det utgjør en generisk og lettvint inngang til samtidskunsten.

Utstillingen Hen – Flytende kjønn (27.1–6.5) på Haugar Vestfold Kunstmuseum er tilsynelatende mer aktuell. Men også denne bygger på nesten klisjéartede antagelser, denne gangen om kjønn og identitet. Kjønn er ifølge museet «konvensjonsbetinget og kan relateres til sosiale og politiske endringsprosesser». En svært brokete samling av 25 norske og internasjonale kunstnere – fra historiske skikkelser som 1800-tallsfotografene Marie Høeg og Bolette Berg, via den nesten glemte postmoderne klassisisten Carlo Maria Mariani til samtidskunstnere som Bjarne Melgaard og Ane Lan – tyder på at dette er en bred presentasjon, like mye rettet mot skoleklasser i Vestfold som mot samtidskunstfeltet.

Skandinavisk abstraksjon

Anna Daniell, Emma og William. Daniell deltar i gruppeutstillingen Repeat Forward på F15.

På den andre siden av Oslofjorden presenterer Galleri F15 på Jeløya utstillingen Repeat Forward (27.1-7.3), som er et forsøk på å peke på parallelle idéer om abstraksjon og materialitet i samtidskunsten. Utstillingen består av interessante skandinaviske navn fra 2010-tallet: Anna Daniell, Carl Mannov, Kim Kvello, Lina Ella Maria Norell, Ragna Bley og Therese Frisk. Dette er absolutt kunstnere som fortjener å bli satt inn i en større sammenheng. Men den kunstteoretiske overbygningen synes også her å være usikker og lite forpliktende. Kuratorene snakker om «sanselig erkjennelse» og «tingenes egen bevissthet», men klarer ikke å bygge noe overbevisende eller forpliktende argument rundt disse motebegrepene. Det er synd, for diskusjonen om den abstrakte kunstens comeback er bare så vidt påbegynt i den norske offentligheten.

De to kanskje mest interessante gruppeutstillingene på det norske kunstkartet denne våren har i større grad et sosialt og geografisk utgangspunkt. Det gjelder Det felles eide (2.3–31.4) på Kunstnernes Hus og Beirut, Beyrut, Bayrut, Beyrouth, Beyrout (15.3–29.4) på Oslo Kunstforening. Den første er en undersøkelse av forholdet mellom byen og kunsten med utgangspunkt i Oslo kommunes kunstsamling, det andre et kunstnerisk portrett av Beirut. Noen ganger kan slike enkle og konkrete rammer være å foretrekke, framfor svake kunstteoretiske argumenter.

Raed Yassin, With Imad Hamdi and his Twin Brother, 2013. Silketrådbroderi på brodert silke. Yassin deltar i utstillingen Beirut, Beyrut, Bayrut, Beyrouth, Beyrout på Oslo Kunstforening.

New York 1983

Blant soloutstillingene er Trondheim Kunstmuseums presentasjon av maleren og skulptøren Kjell Erik Killi-Olsen (17.2–6.5) blant de mest betimelige. Utstillingen viser verk fra Killi-Olsens tid i East Village i New York på 1980-tallet. Kanskje er dette den norske utstillingen denne våren som best oppfyller idéen om en godt timet solopresentasjon. Killi-Olsens ekspresjonisme ble glatt forkastet av kontekst-kunstnerne på 1990-tallet, men interessen for det ekspressive er tilbake, og kanskje kan Killi-Olsens smått surrealistiske figurer få en ny resepsjon i en tid preget av nye sosiale og visuelle medier.

Kjell Erik Killi-Olsen på sin vernissage hos New Math Gallery, New York, 1983. Sammen med skulptør Craig Coleman og direktør Mario Fernandez. Foto: Ken Schles.

Fra og med i år vil det høyeste nivået av kunstnerisk utdanning i Norge gi doktorgraden. Den enorme satsningen på kunstnerisk utviklingsarbeid vil i de kommende årene transformere det norske kunstfeltet. Vi vil stadig oftere se utstillinger som i tillegg til sin status som kunst også har status som forskning. Ingen vet ennå hvordan dette vil slå ut, men i Nordnorsk Kunstmuseum får man en forsmak når den svenske kunstneren Lisa Torell presenterer sitt stipendiatprosjekt Potential of the Gap (12.1–11.2). Torell skal blant annet foreta en undersøkelse av mellomrommet mellom fortauet og Nordnorsk Kunstmuseum.

Tilbake til røttene

Blant de norske postmoderne fotografene på 1990-tallet var Torbjørn Rødland den som tydeligst gikk i dialog med den romantiske landskapstradisjonen. Noe av påvirkningen kom helt sikkert fra kunstsamlingene i Bergen, der han tok sin utdanning. I dag, tjuefem år senere, er Rødlands motivkrets nærmere Hollywood enn Nærøydalen, men i mai returnerer han til sine kunstneriske røtter når han er Festspillutstiller i Bergen Kunsthall (24.5–12.8). Der oppstår også et nytt møte mellom Rødland og den patosfylte nasjonalromantikken, for samtidig presenterer Kode – Kunstmuseer og komponisthjem den største utstillingen av J.C. Dahl (1788–1857) på over 30 år (4.5–7.10).

J.C. Dahl, Nærøydalen, 1836. Foto: Dag Fosse.

For mer romantikk, mer fotografi og en dose hybris kan man ta turen til Dag Alvengs retrospektive utstilling Tid som står stille på Henie Onstad Kunstsenter (9.2–6.5). Her kan man se Alveng-klassikere fra serier som Asylum og Sommerlys, men også kunstnerens nyeste serie, som handler om sjakk. Et uoffisielt verdensmesterskap i sjakk er ifølge kunstsenteret «del av Dag Alvengs utstilling». Det dreier seg om en kamp i grenen Fischer Random (der offiserenes plassering på brettet er tilfeldig) mellom Magnus Carlsen og Hikaru Nakamura, som skal vises live på NRK TV.

«Unge kvinnelige kunstnere»

Johanne Hestvold, IIAO, 2014. Foto: Christian Øen. Hestvold inngår i Astrup Fearnley-museets sommerutstilling.

På Astrup Fearnley-museet domineres 2018 av solopresentasjoner av kunstnere fra samlingen: Det begynner med Cindy Sherman (19.1) og fortsetter med åtte mannlige kunstnere, bare avbrutt av en sommerutstilling med «en rekke unge kvinnelige kunstnere», som det heter på museets blogg. Den siste utstillingen ble før jul feilaktig gitt tittelen Mange kvinner i Dagsavisen, hvilket umiddelbart skapte internett-memet #mangekvinner og en brottsjø av forslag til gode kvinnelige kunstnere som fortjener oppmerksomhet. For Astrup Fearnley gjenstår jobben med å vise at museet ikke bare engasjerer seg i kvinnelige kunstnere mens de er unge og lovende, men følger dem gjennom karrieren og bidrar til at de får et større marked.

I Oslo kan vi ellers se frem til den første større solopresentasjonen av Nora Joung på UKS/Kunstnernes Hus (16.2–1.4). Til Kunstnernes Hus kommer også transgender-kunstneren og dj-en Terre Thaemlitz med multimediaverket Deproduction (23.3), som handler om mulighetene til å ikke få barn og stifte familie i en tid da LHBT-agendaen i stor grad handler om nettopp slike rettigheter.

Maria Pasenau, Bitter End. Pasenau stiller ut på K4 senere denne måneden.

Blant Oslo-galleriene ellers presenterer Fotogalleriet den svensk-tyske kunstneren og professoren Felix Gmelin (2.3–29.4), som blant annet bearbeider sekstitallets radikalisme i sin kunst, Oslo Kunstforening presenterer nye arbeider av konseptkunstneren Tor Børresen (24.5-1.7), det lille galleriet K4 på Grünerløkka presenterer Maria Pasenaus intense fotografier i grenselandet mellom fashion og ungdomskultur (26.–28.1), Kunstplass 10 presenterer videoverk av Marte Hodne Haugen (tidligere Textfukkers, 1.2–24.2).

Dobbeltpresentasjoner

Felix Gmelin, My Colleague Jeremiah Day In An Attempt To Look Like A Giraffe, 2017.

Tre kunstnere får dobbeltpresentasjoner denne våren: Ane Hjort Guttu i Kunsthall Trondheim (10.–28.1) og Tromsø Kunstforening (19.1–18.3), Aurora Passero på Galleri Haaken (25.1–18.2) og Vigelandmuseet (2.2–13.5) og Eirik Senje på Galleri K (22.2–25.3) og i Kunstnerforbundet (22.2–1.4). Guttus presentasjon i Tromsø er knyttet til filmfestivalen, men hovedvekten ser ut til å ligge på en antologi med kunstnerens tekster.

Passero og Senje tilhører begge en generasjon kunstnere som nå er i trettiårene og klare for det store formatet. Passero skaper sanselige og lette tekstiler, og deltok på Astrup Fearnley Museets utstilling Ny Norsk Abstraksjon for to år siden. Senje kjemper en tyngre kamp med språket og maleriet. Sammen med gruppeutstillingen Repeat Forward på Galleri F15 gir disse presentasjonene en mulighet til å gå dypere inn i diskusjonen om 10-tallets nye interesse for abstraksjon.

En outsiderkandidat til vårens mest spennende utstilling er til slutt presentasjonen av Alex Bag og Renate Müller i Kunsthall Stavanger (5.4.–3.6.). Den amerikanske kunstneren Alex Bag skaper tv-parodi på sitt mest hysteriske og amatørmessige, mens Renate Müller har designet leketøy i vakker og enkel pedagogisk stil siden begynnelsen av 1960-tallet. Sammen sirkler de inn et utfordrende område mellom det intime og det medierte.

Verk av Renate Müller. Gjengitt med tillatelse fra Renate Müller og R & Company.

En versjon av denne artikkelen finnes også i Morgenbladet 12. – 18. januar 2018.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!