Audun Eckhoff, Karin Hindsbo

Nasjonalmuseet for Kunst, Arkitektur og Design
Kommentar 06.02.17

Der Eckhoff feilet

Slik blir blioteket på det nye Nasjonalmuseet. Illustrasjon: Rambøll/MIR kommunikasjon AS.

I dag ble det offentliggjort at Karin Hindsbo blir ny direktør for Nasjonalmuseet. For tredje gang prøver dermed styret en ikke-norsk direktør, etter at Sune Nordgren og Alice Helleland feilet på 00-tallet. Det er i bunn og grunn en mistillitserklæring mot norske kunsthistorikere, men samtidig en aksept av kunstfeltets nordiske tradisjoner.

Jonas Ekeberg er sjefredaktør for Kunstkritikk. Illustrasjon: Jenz Koudahl.

Det var tilsynelatende tre godt kvalifiserte søkere til stillingen. Det ville ikke ha vært noen dårlig løsning om Audun Eckhoff hadde fått lov til å sluttføre arbeidet med å reise det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen, et arbeid har har holdt på med i åtte år. Han har skapt ro i institusjonen og har pekt ut retningen framover.

Problemet har vært at han ikke har pekt tydelig nok, og at de ansatte og offentligheten ikke har oppfattet vitaliteten og begeistringen i den kursen han har satt. Eckhoff har en litt introvert personlighet, og vil gjerne bli bedømt på det han gjør, ikke det han sier. Men når det han gjør også virker defensivt – som beslutningen om å stoppe alle utlån fra samlingen i fire år – så har han gradvis svekket sin mulighet til å holde åpningstalen på Vestbanen i 2020.

Også Knut Ljøgodt, som var direktør for Nordnorsk Kunstmuseum fra 2008-2016, så på papiret ut til å være en velkvalifisert kandidat til jobben som direktør på Nasjonalmuseet. Han hadde politisk suksess med sin promovering av Peder Balke internasjonalt og opprettelsen av kunsthall på Svalbard. Men utover dette har han ikke profilert seg som en veldig innovativ eller offensiv museumsleder, men i stedet satset på etablerte navn, som David Hockney, Olav Christopher Jenssen, Peder Balke og Joan Jonas. Han ble faglig for svakt profilert og hadde heller ikke autoritet nok til å bekle rollen som direktør for Nasjonalmuseet.

Derfor falt styrets valg på Karin Hindsbo. Heller ikke hun har vist seg som veldig sterk faglig, dessverre. Som direktør for Kode – Kunstmuseene i Bergen de siste tre årene har hun ikke stått som kurator for noen av utstillingene, men i stedet deltatt i de ulike kuratorgruppene. Det har resultert i et utydelig program med få betydelige nedslag i samtidskunsten. Også samlingspresentasjonene «Kode Samtid 1980-2015» og «Myke monumenter» kunne vært tydeligere artikulert og presentert. Det er ikke på dette grunnlaget hun har fått jobben på Nasjonalmuseet.

I stedet er det som brobygger mellom offentlige og private krefter i kulturlivet, og ikke minst som begeistret og tydelig leder, både innad og utad, at hun har fått jobben. Det kan langt på vei ligne en politisk utvnevnelse, men det er også et valg av en ledertype som ikke ligner på noe av det som frembringes i det norske kunsthistorikermiljøet. Der har man vært mer opptatt av å lekse opp historiske argumenter for å bevare Nasjonalgalleriet som museum enn å fornye lederstilen. Hindsbo har utviklet lederstilen, men ikke det faglige.

Dermed er fornyelsen av Nasjonalmuseet kommet halvveis. Det neste skrittet nå er at Hindsbo og styret ser nødvendigheten av å stille høyere krav til avdelingsdirektørene. Om nødvendig må noen av dem byttes ut. Uten en fornyelse av ledergruppen – der de viktigste, i tillegg til Hindsbo, er Nina Berre (arkitektur), Widar Halén (design og kunsthåndverk), Nils Ohlsen (eldre og moderne kunst) og Sabrina van der Ley (samtidskunst) – kan ikke den faglige fornyelsen av Nasjonalmuseet begynne. Avdelingsdirektørene bør også, i likhet med toppledelsen, være synlige i kunst- og samfunnsdiskusjonen. Heller ikke på dette området har Audun Eckhoff og Nasjonalmuseet til nå lyktes.

Regjeringen og den nykonservative offentligheten er vinnerne når Karin Hindsbo den 1. juni tiltrer som ny direktør for Nasjonalmuseet. Dette sørget kulturministeren for da hun satte inn næringslivslederen Linda Bernander Silseth som styreleder, kort tid før den nye direktøren skulle velges. Taperne er den norske kunsthistoriker- og kuratorstanden. Kunsthistorikerne blir ikke moderne ledere. Og de frie kuratorene forelsker seg i uavhengige prosjekter og når ikke opp i de tunge institusjonene. Dermed er fornyelsen av den norske kunstinstitusjonen utsatt, nok en gang.

Denne artikkelen ble sist oppdatert 8.2.

  1. Kommentar fra Knut Ødegaard

    Jeg har ingen papirer på at jeg kan noe om kunst, men jeg har sett noen utstillinger på Nasjonalgalleriet (alene med naturen, åpning mot det hellige, langs kysten/gude og elever, japonamia, Nolde-utstillingen ++). På samtidskunst-museet så jeg “stille revolt”. Jeg synes alle disse utstillingene var kjempebra og kan ikke skjønne at det er noen grunn til å klage på kvaliteten på arbeidet til de som lagde disse utstillingene ihvertfall. (Ja, jeg tillater meg å mene om kvaliteten selv om jeg ikke har papirene i orden.) Hvis fornyelsen du etterspør betyr at folkene bak disse utstillingene, hvem de nå er, byttes ut så er ikke det en fornyelse jeg ser noe behov for. Det skal ihvertfall godt gjøres å gjøre det enda bedre.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!