Dokumentasjon fra Kobie Nels utstilling Apple Puma på Bergen Kjøtt, 2018. Nel sier hun skapte installasjonen «for å utforske, provosere og ganske enkelt øke bevisstheten om det instabile universet vi befinner oss i». Gjengitt med tillatelse fra kunstneren.



Kommentar Artikel på Engelsk|21.12.18

Byen som ville bli noe stort

Kobie Nel, installasjonsbilde fra Apple Puma, 2018.

Den første frasen jeg lærte meg da jeg kom som engelskspråklig til Norge i 2014, var uttrykket «å tråkke i salaten». Det betyr å begå en sosial blunder av særlig pinlig eller synlig karakter, noe en som akkurat har lært seg et nytt språk nødvendigvis gjør ofte. Den andre frasen jeg lærte beskriver hvordan du skal unngå å tråkke i salaten, nemlig ved å «gå rundt grøten». Å gå rundt grøten betyr å ikke komme til poenget – altså noe mellom det vi på engelsk kaller «waffling» og å «ignorere elefanten i rommet»

To styringsdokumenter utgitt av Bergen kommune i senere tid – Kulturstrategi for Bergen kommune 2015-2025 og Bergen kommunes kunstplan for det profesjonelle feltet 2018-2027 – demonstrerer tilfeller av en overdrevent somlete spasering rundt grøten, med noen porsjoner salat påtruffet underveis; begge handler om internasjonalisme i kunstsektoren. Dokumentene trekker opp en visjon for Bergens kultursektor som, kort og godt, handler om å være «i forkant internasjonalt». Slagordet er trykket på det regnskygrå omslaget til bokversjonen av kulturstrategien. I teksten figurerer ordet «internasjonal» 25 ganger mens «lokal» kun dukker opp syv ganger. Jeg kommer tilbake til betydningen av dette.

Med sponsede residency-programmer både i byen (for utenlandske kunstnere) og utenlands (for bergensbaserte kunstnere), etablerte institusjoner som ofte viser flere utenlandske kunstnere enn norske, i tillegg til Bergen Assembly – som kommunen i begge dokumentene identifiserer som flaggskipet blant internasjonale prosjekter – fremstår Bergen som den reneste salatbaren av internasjonale muligheter. Byen er knappest provinsiell. Likevel, når temaet er internasjonalisme, blir diskursen nervøs og engstelig, som om Bergen og kunstnerne der var rett ved å bli glemt av resten av verden.

Kobie Nel, installasjonsbilde fra Apple Puma, 2018.

Engstelsen preger retorikken, særlig i kulturstrategien, med uttalelser om at Bergen «skal» bli en internasjonal by, at den «skal» ha institusjoner i «verdensklasse» som produserer «kunstneriske programmer av høy kvalitet». I andre dokumenter er språket mer unnvikende og røper et ønske om å unngå å ta definitiv stilling til hvordan internasjonalismen skal oppnås og av hvem. I en offentlig evaluering av den andre utgaven av Bergen Assembly i 2016 – referatet derfra er tilgjengelig på Bergen kommunes hjemmesider – hyllet byrådet triennalen for å være det prosjektet som mest «sannsynlig» ville profilere Bergen internasjonalt «i størst grad». Den tentative språkbruken kan være et symptom på det følsomme forholdet mellom Bergen Assembly og den lokale kunstscenen, som i perioder gir uttrykk for at den opplever seg underfinansiert og oversett sammenlignet med triennalen.

Følelsen er ikke ubegrunnet. Bergen Assemblys årlige budsjett er rundt 3,4 millioner kroner, og neste utgave vil koste rundt 15 millioner å gjennomføre. Samtidig, i følge kommunens oppsummering av kunstplanen 2007-2016, økte støtten til kunstprosjekter som involverte internasjonal utveksling med kun 43 prosent i denne tiårsperioden, fra 1,8 millioner til rundt 2,6 millioner kroner. Økningen dekker knapt nok den generelle inflasjonen. Til sammenligning steg antallet mottatte søknader i denne stipendkategorien med 537 prosent.

Kobie Nel, installasjonsbilde fra Apple Puma, 2018.

Bergen kommunes argument for å prioritere sitt eget institusjonelle prosjekt foran kunstnernes prosjekter, er at pengene til triennalen kommer fra en egen pott, og derfor ikke påvirker fordelingen av midler innen de generelle stipendkategoriene. I følge den nye kunstplanen ønsker kommunen å øke overføringene, både til Bergen Assembly og til kunstnerinitierte internasjonale prosjekter. Med tanke på veksten i antall søknader på 537 prosent, burde det kanskje gis noen kriterier for hva som kan kalles en økning?

Andre nye tiltak som foreslås i kunstplanen, er å organisere en internasjonal konferanse hvert tredje år i samarbeid med Bergens mest fremtredende institusjoner og festivaler (høres ganske likt ut som Bergen Assembly), og å opprette en egen støtteordning for internasjonale kunstprofesjonelle som kommer til Bergen gjennom underfinansierte residency-programmer. Det siste, dersom det lar seg realisere, ville vært en markant forbedring av byens tilnærming til internasjonal utveksling, og gjort et besøk i Bergen mulig for utenlandske kunstprofesjonelle som ellers hadde funnet noe slikt økonomisk avskrekkende.

Kunstplanen mangler imidlertid en grad av spesifisering som binder kommunen til å gjøre merkbare endringer. Det savnes lange tidslinjer, estimater av økende kostnader over det kommende tiåret, planer for bærekraftig økning av finansiering og vurderinger av hvordan en skal pleie og vedlikeholde nettverkene som bygges. På et mer grunnleggende plan gir verken kunstplanen eller kulturstrategien noen avklaring av hva en legger i begrepet om «det internasjonale». Ei heller diskuteres det hvordan internasjonalisering relaterer til utviklingen av lokal infrastruktur og kollektiv identitet. Så lenge en slik mer dyptpløyende refleksjon uteblir, tilbyr kunstplanen kun antakelser, uprøvbare påstander om viktigheten av å generelt gjøre mer – samt bruke mer penger.

Kobie Nel, installasjonsbilde fra Apple Puma, 2018.

Det som gjemmer seg bak denne vagheten er antakelsen om at Bergens kunstscene ikke er internasjonal nok i sin nåværende form. Men det blir ikke på noe tidspunkt gjort klart hvordan en tilstrekkelig internasjonal kunstscene ville sett ut. Det er fordi dette heller ikke er poenget. For kulturstrategiens del er internasjonal anerkjennelse en bekreftelse på kunstnerisk kvalitet. Påkallelsen av det internasjonale er en måte å sminke pratet om å være best, en sofistikert versjon av «make Bergen great again». Ordet som benyttes i kulturstrategien er «verdensklasse».

Dessverre er «verdensklasse» en misvisende betegnelse: størstedelen av verdens byer har ikke velfinansierte institusjoner eller midler til eksklusive kunstneriske produksjoner. Det ordet verdensklasse egentlig betyr er «overklasse», en grad av produksjonsverdi, komfort og tilgjengelighet som langt overskrider den globale normen. En kulturby i verdensklasse betyr en by utstyrt med forutsetninger som er akseptable for den kulturelle eliten, uansett hvor i verden de kommer fra eller er på vei. Versjonen av internasjonalisme der referansepunktet er «klasse», gjør ikke annet enn å bifalle disse konvensjonen.

Det er lett å angripe byråkrater og politikere, men det bør nevnes at Bergens nåværende kulturpolitikk ikke gjenspeiler kommunens syn alene. Da kunstplanen ble sluppet i sin endelige form i september 2018, hadde den vært gjennom en intensiv rekke med høringer og workshops med lokale kunstprofesjonelle, i tillegg til en periode med offentlige tilbakemeldinger og revisjon. Det er derfor rimelig å hevde at den til en viss grad representerer interessene til det profesjonelle kunstfeltet. Dette kunne forklare inntrykket både kulturstrategien og kunstplanen gir av at det råder konsensus om internasjonalismens natur. Kanskje det også til syvende og sist er tilfelle.

Kobie Nel, installasjonsbilde fra Apple Puma, 2018.

Det finnes en annen mulighet. Nemlig at vi som samfunn deler de samme blindflekkene. Bergens befolkning består av et stort antall mennesker med utenlandsk bakgrunn. Dette omfatter blant annet spesialiserte arbeidere, studenter, servitører, asylsøkere og kunstprofesjonelle. I kulturell og intellektuell forstand er byen allerede grunnleggende internasjonal, noe som ikke kommer til syne verken i kulturstrategien eller kunstplanen.

En kulturpolitikk som har som mål å bygge Bergens lokale identitet som en forlengelse av en kulturell internasjonalisme, burde ikke bare erkjenne dette forholdet, men utnytte det. Flerspråklige formidlingsprogrammer, bygging av kulturelle nettverk der nasjonale fellesskap allerede er etablert, insentiver for at lokal innvandrerungdom skal søke seg inn på kunstakademiet – dette er en type tiltak som Bergen enkelt kunne initiert, og som en forventer å finne nevnt i en forskningsbasert og målrettet plan for etableringen av en «internasjonal kulturby».

Bergen kommunes oppheng i ideen om «verdensklasse» i kulturstrategien og kunstplanen avleder effektivt oppmerksomheten fra den større utfordringen det er å relatere på en meningsfull måte til forskjell og integrering i byen. Det er ikke nødvendigvis kunstens rolle å ta fatt i sosiale utfordringer. Men alle som verdsetter internasjonal utveksling bør innse at de, uten å måtte forflytte seg, allerede er dypt involvert i dette.

Kobie Nel, installasjonsbilde fra Apple Puma, 2018.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!