Coast Contemporary

Grunnlegger og kunstnerisk leder: Tanja Sæter

Co-kurator: Helga-Marie Nordby

Kurator for program i Bergen: Mei Szetu



Hurtigruten, MS Trollfjord, Lofoten-Bergen
21. september - 24. september 2017
Rapport 28.09.17

Vi er alle i samme båt

Gerasimos Floratos, presentert av Schloss. Kuratert av Ida Ekblad. Foto: Laimonas Puisys. Gjengitt med tillatelse fra Coast Contemporary.

«Er det alltid sånn?» Det høflig undrende spørsmålet ble hvisket meg i øret av Silje Dalehaug, Cultural Affairs Officer ved den norske ambassaden i Moskva. Med sånn, mente hun den påtakelig familiære tonen som preget samtalen rundt bordet på Hurtigrutens MS Trollfjord denne kvelden, en lørdag sent i september, på vei sydover fra Trondheim. I den stunden, var det nemlig ikke det halsbrekkende tette og ambisiøse programmet til kunsteventet Coast Contemporary som var samtaleemne, men kjærlighetssorg.

Og nei, sånn er det ikke alltid. Det er ikke alltid sånn at kulturattachéer, museumsdirektører, biennalekuratorer og nyetablerte kunstnere – i dette tilfellet 84 personer totalt – sitter tilforlatelig sammen og snakker om fag, geopolitikk, budsjettunderskudd – og hjertesmerte. Det er noe absurd over å være på luksuscruise fra Lofoten til Bergen sammen med somebodies fra hele verden for å få Norge, dets kunstinstitusjoner og ordninger showcaset.

Formålet med den eksklusive isolasjonen ble imidlertid framlagt av Coast Contemporarys stifter og kunstneriske direktør Tanja Sæter i en upretensiøs velkomsttale. Mange vil kjenne Sæter som motoren bak Oslo Opens internasjonale program, hvor kuratorer og skribenter fra utlandet blir invitert inn i kunstneres studioer. Der gjorde hun seg noen erfaringer. Blant annet at de tilreisende i større grad opprettholdt kontakten med hverandre, enn med kunstnerne og visningsstedene de hadde besøkt i Oslo. Sæter påpekte at dette ikke var så rart, i og med at disse hadde reist, bodd, spist, og drukket sammen; at de hadde tilbrakt mye tid sammen i en ny kontekst, enkelt sagt. Under Coast Contemporary på Hurtigruten var fiff og fillefrans sammen alle våkne timer. Til måltider, på dekk for å glane på havet, gjennom de labyrintiske korridorene på jakt etter neste programpost, og i baren på kvelden. Det er ikke tvil om at det lettere klaustrofobiske, hypersosiale rammeverket hadde virkning. Ved avskjed var det flere som lot til å lide av separasjonsangst. Som et stykke formidlingsarbeid, var Coast Contemporary eksentrisk, enestående, og antagelig effektivt.

Elin Már Øyen Visters guider de besøkende i Henningsvær, som del av LIAFs program for Coast Contemporary. Kuratert av Heidi Ballet og Milena Høsberg. Foto: Laimonas Puisys. Gjengitt med tillatelse fra Coast Contemporary.

Etter ankomst til Lofoten torsdag 21. september, ble vi guidet rundt på Lofoten International Art Festival, som er tidligere dekket her på Kunstkritikk. Det som festet seg sterkest i mitt minne var en fascinerende rusletur med den Røst-baserte kunstneren og komponisten Elin Már Øyen Vister, som hverdagslig men gnistrende engasjert fortalte om den lokale økonomien, den uavsluttede kolonihistorien i området, om fornorskingen av samiske stedsnavn og om konsekvensene seismisk prøvesprengning vil ha for den marine faunaen i regionen. Noen timer senere, ble deltakerne skysset i buss tilbake til Svolvær for å stige ombord i MS Trollfjord. Nå måtte den harmoniske sameksistensen Øyen Vister var så opptatt av virkeliggjøres, for herfra og i fire dager fremover, var det ikke en kjeft som skulle noe sted, altså bortsett fra nedover den spektakulære kysten som dreiv forbi utenfor koøyene.

Hanna Fauske for Rake i Cabin Series. Kurtert av Trygve Ohren og Charlotte Rostad. Foto: Laimonas Puisys. Gjengitt med tillatelse fra Coast Contemporary.

Da var det godt å ha sjøbein og nok av program å beskjeftige seg med. Publikum ble presentert for performancer, utstillinger, kunstnersamtaler, paneldebatter og en drøss med organer, organisasjoner, institusjoner og affilierte (Nasjonalmuseet, Trondheim kommune, Norske Kunstforeninger, Bergen Assembly, New York-baserte Metro Pictures, NORLA, Berlinbiennalen, Ekebergparken, Nord-Norske Bildende Kunstnere, Munchmuseet i bevegelse, KORO, Kulturetaten og Nordnorsk Kunstmuseum). Avdelingsdirektør for samtidskunst ved Nasjonalmuseet Sabrina van der Ley viste planer av det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen i Oslo, krydret med barnlig-humoristiske størrelsessammenligninger: Alabasthallen som skal stå på det nye museets tak er lenger enn Slottet! Norske Kunstforeningers direktør Susanne Svenseids presentasjon var en heseblesende og informativ lysbildefremvisning av kunstforeningenes historie, store utbredelse og frenetiske utstillingsvirksomhet. Amerikanske Alexander Ferrando, direktør for Metro Pictures, framla historien om visningsstedet i New York som en selvironisk fortelling om sin motstand mot profesjonalisering, og den gradvise evolusjonen mot et tradisjonelt galleri.

Avdelingsdirektør for samtidskunst ved Nasjonalmuseet, Sabrina van der Ley. Foto: Laimonas Puisys. Gjengitt med tillatelse fra Coast Contemporary.

Lise Mjøs, avdelingsdirektør for kunst i Kulturetaten presenterte faktaopplysninger om blant annet budsjett og antall verker Oslo kommune rår over: svimlende 18500 på 1000 forskjellige steder. Dette antallet skal imidlertid reduseres, ifølge Mjøs. Det handler ikke bare om kostnadsbesparelse og håndterbarhet, men også om å gå gjennom verkene med kvalitetsbegrepet in mente.

Seniorkurator i KORO Trude Schjelderup Iversen, var i en mer drøftende modus. I et overraskende åpent og selvransakende innlegg snakket hun om sin – og sin arbeidsgivers rolle. Tidligere har tilskuddet de mottar over statsbudsjettet vært sikret gjennom lovverket. Denne ordningen er nå oppe til vurdering, fortalte Schjelderup Iversen. Hun viste tilfeller hvor organisasjonen lykkes med å sikre gode vilkår for kunstnere og verk, og, kanskje mer interessant, tilfeller hvor de har mislyktes i å beskytte kunstens integritet. Schjelderup Iversen mente at diskursen rundt kunst i offentlig rom er underutviklet, og må dyrkes fram. Det framgikk at KORO nå inngår et samarbeid med den amerikanske kunstneren Suzanne Lacy, som har jobbet mye med sosial praksis som kunstuttrykk. Deretter fulgte en rekke åpne spørsmål som fikk henge i luften: Hva slags organisasjon bør KORO være? Hva slags prosjekter bør de produsere? Kan sosiale praksiser være fullgode verk i offentlige rom? Produserer og reproduserer de en type offentlig kunst som er effektiv? Og hva er egentlig effektiv kunst?

Kunstnersamtale med Mattias Härenstam. Foto: Laimonas Puisys. Gjengitt med tillatelse fra Coast Contemporary.

Kunstens effekt og ansvarsområder var også gjennomgangstema da Bergen Assembly-direktør Haakon Thuestad, LIAF-kurator Heidi Ballet, og Paul B. Preciado og Andrea Linnenkohl fra Documenta 14 diskuterte biennalens grenser under den svevende tittelen «Challenging the borders of biennials». Spørsmål om begrepet «det lokale», og hvordan man skulle forholde seg til dette, ble besvart på ymse vis. Thuestad mente at den lunkne lokale resepsjonen av den første Bergenstriennalen i 2013 bar preg av et misforhold mellom lokale forventninger og det som ble presentert. Han mente også at det burde være mulig å gjøre en lokalbefolkning stolte over å være vertskap for hendelser man ikke nødvendigvis forstår. For Ballet og hennes co-kurator Milena Høgsberg, påvirket landskapet rundt LIAF forståelsen av begrepet. I stedet for å konkurrere med naturen, valgte de derfor å åpne opp mot den, med flere verk plassert i friluft, eller spredd rundt i Henningsvær. LIAF er dessuten gratis, og et stort formidlingsarbeid, deriblant invitasjoner til alle regionens skoler med tilhørende omvisninger, er en del av opplegget.

Preciado og Linnenkohl virket nesten i sjokk etter den fjortende Documenta, hvis siste dag var den 17. september. Prosjektet har gått med et budsjettunderskudd som truer med å gjøre eierselskapet insolvent, og som man ikke vil vite omfanget av før februar neste år. Erfaringen med «det lokale» i Athen, var ifølge dem at de hverken var ønsket eller velkommen. I Kassel ble de mer eller mindre aktivt motarbeidet av lokalavisen, som de mente påvirket lokalbefolkningen negativt. Innbyggerne i Kassel var heller ikke videre interesserte i samtidskunst, ifølge Preciado og Linnenkohl. De understreket at Documenta er en intellektuell anstrengelse som bruker kunstutstillingen som rammeverk, og at man derfor må kunne kreve noe av publikum. At den kuratoriske overbygningen er svært viktig for dem, var tydelig. De nevnte ikke navnet på en eneste kunstner som hadde deltatt i utstillingen.

Performance av Hanne Lippard. Kuratert av Hanne Mugaas fra Kunsthall Stavanger. Foto: Laimonas Puisys. Gjengitt med tillatelse fra Coast Contemporary.

Også et omfattende kunstprogram ble vist under ferdens langs norskekysten. Ulikt enkelte andre arrangement man har deltatt i, hvor kunst skal fungere som lettbeinte pauseinnslag, fikk den her godt med både tid og plass. Arrangørene svevde nærmest umerkelig rundt og sørget for at teknikk fungerte, folk visste hvor de skulle, mat ble tilberedt og folk ble introduserte for hverandre. Da utstillingene i den såkalte Cabin Series åpnet fredag ettermiddag, var det trengsel utenfor både Kunsthall Stavangers og 1857s lugarer. Hanne Lippard for Kunsthall Stavanger viste en spoken word-performance i tre deler, mens Nancy Lupos utstilling hos 1857 bestod i en perlesnor av mini-grissini (sic!) hengt fra taket og dandert over senga samt et nummer man kunne ringe for å høre en underlig, dagbokaktig fortelling over telefonsvareren. Lørdag viste Hanna Fauske en grovkomisk stinkbombe for Rake, en narrativ installasjon bygget rundt den kjøttelskende karakteren Erik Elk. Schloss hadde med seg en godlynnet slackerutstilling med skulpturer og en skissebok av Gerasimos Floratos, og Entrée viste et førti minutter langt lydverk av Danilo Correales som hørtes besnærende ut – det skulle visstnok ha hypnotiserende effekt – men det var dessverre fullbooket da jeg fant veien ned til lugaren.

Nils Bechs performance med props av Ida Ekblad. Foto: Robert Schulte. Gjengitt med tillatelse fra Coast Contemporary.

Med et program som er så tett at det overlapper, haster man rundt med eventkulturens fremste biprodukt på lasset: angsten for å gå glipp av noe. I andre deler av programmet var tempoet behagelig nedskrudd. Nils Bechs vakre sangperformance og samhandling med skulpturelle effekter laget av Ida Ekblad var forstyrrende og fengslende. Tori Wrånes’ performance siste dag på skipet syntes å spille på overanstrengelse og effektivitetskollaps. Kunstneren figurerte som et litt pjusket troll, fanget bak en mur av bagasje i glassheisen som kjørte opp og ned langs sjakten, dirigert av cruiseturistenes knappetrykking. Over høyttaleranlegget fortalte en eksaltert representant for mannskapet ombord at det nå var anledning til å observere noe helt spesielt på MS Trollfjord, mens trollet selv sorgfullt festet blikket på ansiktene våre i forbifarten. Kunstnersamtalen mellom Jan Freuchen og Toril Johannessen moderert av frilansskribent Orit Gat var ettertenksom, normalspråklig og velforberedt. Mattias Härenstams samtale med Sam Thorne, direktør for Nottingham Contemporary, framstod som generøs, morsom og uvanlig nært på en kunstners praksis og tankevirksomhet rundt denne.

Under innseilingen til Bergen var størsteparten av deltakerne sammen på dekk i omskiftelige samtalekonstellasjoner. Kanskje er det bare meg, men det bruker ikke å falle seg naturlig å slentre bort til fremmede mennesker i maktposisjoner for å slå av en prat om hvetebakst og kritisk teori. Men så er det ikke hverdagskost å foreta et diskursivt kunstcruise heller.

Tori Wrånes’ performance i heisen på MS Trollfjord. Foto: Laimonas Puisys. Gjengitt med tillatelse fra Coast Contemporary.

Etter avslutningsmiddagen, hvor også folk fra Bergens kunstmiljø var inviterte, begynte Veronica Bruce og Jennie Bergslis performance i foajéen i Bergen Kunsthall. Etter flere dager med tung kondisjonering, virket publikum svært mottakelige, både for Bruce og Bergslis koreografi og for Sommer Eide og Kvien Brunvolls musikkperformance. Man hadde rett og slett, slik Tanja Sæter nok forutså i planleggingen av Coast Contemporary, blitt ordentlig varme i trøya.

Man skulle kanskje trodd at denne intimiteten, som absolutt har sin verdi, ville ført til at diskusjonen gikk friskt deltakerne i mellom. Men det oppstod i liten grad spørsmålsrunder etter samtalepostene og presentasjonene, kanskje på grunn av det trange tidsskjemaet, kanskje på grunn av muligheten til å frembringe spørsmål og kommentarer i mer uformelle sammenhenger. Man søkte ut av det kompakte fellesskapet og inn i enda mindre, selvvalgte grupperinger for å holde kollokvie. Et ønske om plenumsdiskusjoner og kanskje til og med et pust av et opposisjon meldte seg, all den tid offentlig henvendte samtaler genererer andre talemåter og en annen type forpliktelse.

Nora Joung er fast bidragsyter til Kunstkritikk. Hun deltok på Coast Contemporary som kunstner.

Tori Wrånes synger trollsang på soldekket til MS Trollfjord. Foto: Laimonas Puisys. Gjengitt med tillatelse fra Coast Contemporary.

Denne artikkelen ble endret 28.09.2017 kl 21.10.

  1. Kommentar fra Tanja Sæter

    Hei Andreas,

    Relevante spørsmål og kjempe interessant!
    Jeg vil informere om at kunstnerne i kuratert program selvsagt ikke har betalt for si deltagelse om bord. Kunstnerisk program var også åpent for publikum om bord og finansiert av KOROs URO ordning og av meg selv. Etter avslag fra ulike støtteordninger fordi prosjektet favnet “for bredt” var det den eneste muligheten. Skipet har stor kapasitet og det var rundt 550 andre gjester enn oss om bord. Program i Bergen var også åpent for publikum. I tillegg til dette har vi jobbet masse med å informere alle tilreisende delegater om den Norske kunstscenen, gitt de Norske nettguider med oversikter over kunstner fra hele landet ved hjelp av 20 kunstnerorganisasjoner, publisert tekster i katalogen om kunstscenen i Bergen og i Trondheim som tar for seg rundt 30 visningssteder, publikasjoner, atelierer og kunstnerfelleskap slik at kuratorene lettere skal kunne orientere seg om hva som finnes og oppsøke stedene på nett eller fysisk ved en annen anledning. Institusjoner og andre utenfor programmet har dekket sin egen deltagelse. Det ble også gjennomført besøk ved ulike institusjoner i flere byer og atelierbesøk hos enkelte kunstnere. I dette prosjektet er rollene litt snudd på hodet og det er kunstnerne som først og fremst ivaretas. Det fortjener de!

    Det arrangeres konferanser i det offentlige og i det private året rundt. Det er kanskje noe nytt at kunstnere deltar som likeverdige deltagere og ikke som pauseunderholdning? Vi er alle en del av det feltet vi jobber i og kunstnere fortjener i langt større grad å bli inkudert i alle ledd.

    Det var et stort ønske om å få med fler enn vi fikk til i år, og planleggingen av neste år er allerede i gang, da med en ennå større publikums del uten at det skal gå på bekostning av kvaliteten. Årets arrangement har allerede resultert i en rekke samarbeid og vi har foret besøkerne med masse informasjon og jobber videre for å gjøre det enklere å virke i kunstfeltet. Vi er alle avhegig av hverandre. Målet med Coast Contemporary er å generere nye samarbeid på kryss og tvers i kunstfeltet og vi tror på det personlige og det å gi hverandre tid til å møtes i steden for å bare se hva andre gjør på sosiale medier.

    Når det kommer til pris er det ikke dyrere på dette skipet enn et vanlig hotellrom med helpensjon eller hva du fks betaler for å reise for å anmelde en biennale i et eller annet land. Målet er å skape muligheter for kunstnere, kunstnerstyrte visningssteder, kunstnerorganisasjoner, gallerier, museum og kunsthaller. De inviterte er fra hele landet og kurator hadde full kunstnerisk frihet til å sette sammen programmet. I the Cabin Series fikk 5 kunstnerstyrte visningssteder og Kunsthall Stavanger full frihet til å kuratere sin lugar slik de ville og representere den eller de kunstnere de ønsket.

    Kunstfeltet styrkes av å møtes og man får forhåpentligvis en bedre dialog.
    Det er også lettere å virke som kunstner hvis man har et bredt nasjonalt og internasjonalt kontaktnett.
    Vi håper at mange av de som har deltatt vil dele med seg videre og støtte andre. Dette var det vi fikk til i år med den kapasiteten vi hadde i vårt lille gode team på to personer som ble utvidet til fire ved gjennomføring.
    Med Coast Contemporary vil vi støtte kunstfeltet i sin helhet, samle og åpne opp i ellers lukkede kontaktnett og det er viktig å unne de kunstnerne som deltok den synligheten de nå forhåpentligvis vil få. Vi vil at det skal bety mye for en kunstner i form av fremtidig synlighet og mulige utstillingsplasser å delta på Coast Contemporary.
    Det var også fint at de etablerte stilte opp for de uetablerte og på den måten skapte en god dynamikk i alder, erfaring og kunstnerskap.
    Til neste år er det noen andres tur og vi er selvsagt åpne for innspill og forslag til hvordan vi kan forbedre og optimalisere bruken av Coast Contemporary som plattform.

    Alt godt,
    Tanja Sæter

    Initiativtager og kunstnerisk leder
    Coast Contemporary

  2. Kommentar fra Andreas Breivik

    Jeg kjenner flere fillefranser, men ikke så mange som har råd til et cruise på Hurtigruta. Jeg mener, hvem var publikummet på denne eksklusive kunstreisen? Har Coast Contemporary i det hele tatt ambisjoner om å nå ut til et større publikum, eller er det bare en dyr nettverkskonferanse? Networking må til, men hvis ikke publikum er invitert, er det da helt uproblematisk å sponse turen med offentlige søknadsmidler?

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!