Nuuk Nordisk Kulturfestival

Nuuk
16. oktober - 21. oktober 2017
Rapport 10.11.17

Om vi alle er nordiske, er noen da mer nordiske enn andre?

Inuuteq Storch, Old Films of the New Tales, 2107, videostill.

Siden jeg ikke hadde vindusplass, og dermed ikke kunne fortape meg i utsikten, benyttet jeg tiden i det lille røde Air Greenland-flyet på vei mot Grønlands hovedstad Nuuk til å lese så å si all dansk tekst i siste utgave av den tospråklige grønlandske avisen Sermitsiaq. Et oppslag som fanget interessen min hadde overskriften «Grønland vokser». Den globale oppvarmingen fører ikke bare til at ismassene som dekker det meste av landet minker i et faretruende tempo, det gjør også at elvedeltaene blir større, noe som kan gi «infrastrukturmæssige udfordringer og nye muligheder», både i bebodde områder og i fangstområder, ifølge avisen. En større sak handlet om den internasjonale konferansen som fant sted uken før i byen jeg nettopp hadde mellomlandet i, Reykjavik. Visstnok var Grønland bedre representert på den femte utgaven av Arctic Circle Assembly enn de har vært tidligere år, noe artikkelforfatteren anså for viktig, blant annet grunnet bekymring over kinesernes økende makt i Arktis.

Om Grønland ligger i periferien, sett fra alle verdens politiske og kulturelle sentra, så er det enorme landet og dets ca. 56.000 innbyggere likevel sentralt plassert i noen av de viktigste spørsmålene i vår tid. De arktiske områdene rammes ikke bare hardt av klimaendringene, men står også midt oppe i den pågående kampen om naturressurser og hva de skal brukes til, og ikke minst hvem som skal bestemme over dem: internasjonale storkonsern eller urbefolkningen, som for Grønlands del utgjør majoriteten av innbyggerne.

Inuuteq Kriegel, foto. Fra Assinga 4 x 4 på Nuuk Kunstmuseum.

Men hva gjorde du på Grønland? er antakelig det spørsmålet jeg har fått hyppigst etter at jeg kom tilbake til Oslo. Saken er at 16.-21. oktober var Nuuk, som er Grønlands største by med ca. 17.000 innbyggere, også et sentrum for nordisk og arktisk kulturutveksling, med den andre utgaven av Nuuk Nordisk Kulturfestival. Festivalen er tverrkunstnerisk og favner i prinsippet alle sjangere: billedkunst, musikk, teater, performance, film, litteratur – selv om det denne gangen syntes å være en viss slagside mot musikk og scenekunst, og forsvinnende få litteraturarrangementer. I følge arrangørene var det totalt 275 grønlandske, nordiske og internasjonale kunstnere og 145 delegater som deltok, med et publikum i underkant av 2000. Med bedre markedsføring og informasjon kunne nok antallet besøkende ha vært større på en del av arrangementene – festivalen har møtt kritikk lokalt på det punktet. Man bør riktignok ikke være for opptatt av besøkstall, men det var åpenbart at festivalen, som arrangeres av Kommuneqarfik Sermersooq og Nordens Institut i Grønland (NAPA), hadde organisatoriske problemer. Blant annet ble den ene festivalkoordinatoren, finske Rickard Borgström, oppsagt halvannen måned før festivalen gikk av stabelen, og det skjedde endringer og avlysninger i programmet tett oppunder festivalstart. Direktør ved NAPA, Mats Bjerde, fremholdt overfor Sermitsiaq at samarbeidet med Borgström ble avsluttet «efter aftale og ønske mellem begge parter», og at han ikke kan si noe ut over det, siden det er en personalsak. En slik konflikt er naturligvis ikke et godt utgangspunkt for en festival, og at det hele ikke havarerte fullstendig, syntes i stor grad å være takket være de 120 frivillige som jobbet med alt fra matservering og transport til gjennomføring av arrangementer – noen av disse var også tilreisende, blant annet en gjeng med norske lyd- og sceneteknikere.

Når det er sagt, var det mer enn nok å få med seg under festivalen. For min del prioriterte jeg ikke bare kunstarrangementene, men også de grønlandske bidragene. Oppholdet i Nuuk ble et omveltende intensivkurs i Grønlands situasjon, historie og kultur, som har etterlatt meg med et sterkt behov for mer og dypere kunnskap, og et ønske om å vende tilbake.

Tinne Zenner, Nutsigassat (Translations), 2017, videostill.

– Selvfølgelig kan film forandre verden

Den mest brutale realitetsorienteringen sto filmprogrammet for – som i år var utvidet til en egen festival, den første Nuuk International Film Festival – og som hadde et særlig fokus på arktiske urbefolkninger. Blant annet ble den norsk-samiske filmen Sameblod vist, og flere filmer om inuittenes situasjon. Den grønlandske forfatteren, filmskaperen og tidligere politikeren Aqqaluk Lynge gjestet festivalen for å vise en legendarisk film han for 45 år siden laget sammen med den danske kunstneren Per Kirkeby. Nâlagkeruissut ok’arput tássagôk! (på dansk Da myndighederne sagde stop) fremstår som en dokumentar, men ifølge Lynge er den ikke egentlig det, ettersom hovedpersonene ble instruert til å gjenskape scener fra sitt eget liv. I filmen følger vi en familie bestående av en alenefar og hans fem barn, idet de gjennomlever en stor samfunnsmessig omveltning: De danske myndighetene har stengt kullgruven i byen de bor i, Qullissat, og bestemt at hele befolkningen, rundt 1400 mennesker, skal tvangsflyttes til andre byer på Grønland. Om filmen ikke er en dokumentar, er den uansett et sterkt historisk dokument. Filmens hovedperson, den nevnte fembarnsfaren, var med på å stifte den grønlandske arbeiderforeningen, som ble startet nettopp i Qullissat. Han gjentar stadig at beslutningstakerne skulle ha prøvd hvordan det er å være i hans situasjon, hvor vanskelig det er, og det er umulig ikke å ha medfølelse med mannen med de sørgmodig smilende øynene. Barna hans gjør om mulig enda sterkere inntrykk, selv om de i liten grad bringes i tale, men bare følges av kameraet; nysgjerrige, utforskende gutter i fri og nokså ubeskyttet lek, forsagte og innesluttede jenter. Lynge fortalte etter visningen at myndighetene ikke var glade for filmen og at det dermed var vanskelig å få vist den på 70-tallet, men omtalte den likevel som «begynnelsen på en revolusjon».

Alethea Arnaquq-Baril, Angry Inuk, 2016, filmstill. Midt i bildet: Aaju Peter.

Et sterkt samtidsperspektiv ble fremmet med den aktivistiske dokumentaren Angry Inuk (2016), som tar for seg hvordan inuitters livsgrunnlag har blitt svekket av europeiske og amerikanske dyreverneres kamp mot selfangst, fra 60-tallet til i dag, og senest av EU-forbudet mot selprodukter, som ble innført i 2010. Filmen følger den canadiske regissøren Alethea Arnaquq-Baril i hennes engasjement i kampen mot EUs forbud. Argumentet i filmen er at det unntaket for urbefolkningers fangst som EU har innrømmet dem, ikke er tilstrekkelig, da det dreier seg om samfunn som er økonomisk avhengige av salg av selprodukter. Også selve grunnlaget for et forbud bestrides, da selen ikke er utrydningstruet, og de mener selfangsten ikke er mindre «human» enn andre former for fangst og jakt. Ifølge Arnaquq-Baril er dyrevernorganisasjonenes kampanjer mot selfangst først og fremst motivert av at det er en sak som spiller på følelser, og dermed er økonomisk innbringende. Som bymenneske og periodisk vegetarianer blir jeg konfrontert med hvor fremmed livet i de tradisjonelle fangstsamfunnene er for meg. Folkene Arnaquq-Baril viser oss har en for meg nesten uforståelig nærhet til naturen og til kjøttet de spiser – de spiser den nyslaktede selen rå med hendene, og utnytter hver tarm og hver hjernecelle. Når vi så får se bilder av Paul og Linda McCartney som poserer ved siden av en liten hvit babysel – av den typen inuittene faktisk ikke jakter på – og Linda skvetter skremt til når det nusselige nurket beveger seg, blir jeg flau også på egne vegne. Skal man være mot selfangst, bør man nok i det minste være konsekvent, og være mot all slakt av dyr. Selskinn-designeren og advokaten Aaju Peter, en på alle måter inspirerende kvinne som også gjestet festivalen, påpeker i filmen at alternativet til skinn ofte er syntetiske stoffer, fremstilt av ikke-fornybar, forurensende olje. Og nettopp oljen er blant naturressursene storsamfunnet heller vil utnytte i de arktiske områdene – til skade for selen og annet dyreliv.

Jukke Rosing, foto. Fra Assinga 4 x 4 på Nuuk Kunstmuseum.

Både Aqqaluk Lynge og Alethea Arnaquq-Baril var representert i en paneldiskusjon med tittelen Kan film forandre verden? – sistnevnte på skype fra Canada. Spørsmålet i tittelen må imidlertid sies å være sterkt villedende, ettersom det ikke ble behandlet som tema for diskusjon, men som et ubestridelig faktum. «Selvfølgelig kan film forandre verden!» sa ordstyrer Emile Hertling Péronard, og derfra ble det diskutert hvordan det bør gjøres – for en fullsatt og lydhør sal, hovedsakelig unge grønlandske studenter. Det var riktignok ikke alle i panelet som anså seg selv som aktivister. Inuk Silis Høegh, kjent som regissør for filmen Sumé – The Sound of a Revolution (2014), en dokumentar om det grønlandske 70-talls-rockbandet Sumés rolle i kampen for uavhengighet, skrev for 10 år siden et manifest for grønlandsk kultur, og sa at han fortsatt ser et potensial som ikke er aktivert. «Det er én ting vi bare kan gjøre selv, og det er å lage vår egen kunst», insisterte Høegh, og hevdet det er spesielt viktig for grønlendere siden de er så få, og blir invadert av kultur fra hele verden: «Det eneste vi har som ikke resten av verden har, er det vi har i våre egne hjerter og hjerner.» Argumentet fikk støtte av Aká Hansen, som for tiden er student ved Super16 i København, hvor hun nylig fullførte første del av science fiction-webserien Polar, som er lagt til et ungdomsmiljø i Nuuk, hvor hun selv er oppvokst. Hun omtalte seg selv som idealist, snarere enn aktivist. Tidligere har hun laget kortfilmen Half&Half, hvor hun bruker seg selv – som halvt grønlender, halvt dansk – for å belyse det å stå mellom to kulturer.

Under festivalen ble også Grønlands første fantasyfilm lansert. Akornatsinniittut – Tarratta Nunaani er regissert av den selvlærte 22-åringen Marc Fussing Rosbach fra Ilulissat, som selv både har laget filmmusikken og har en av de sentrale rollene, som sidekick til hovedrolleinnehaveren og bestevennen Casper Bach Zeeb. Om filmens story er litt vel uthalet, så blir det langt på vei oppveid av de to hovedpersonenes åpenbare talent og sjarm – og ikke minst selvironi og humor. I likhet med Aká Hansens Polar, gir filmen et fint innblikk i unge menneskers liv på Grønland i dag – tilsynelatende ganske likt andre nordiske ungdommers liv. Når hovedpersonen får vite at han har arvet sjamankrefter fra bestefaren sin, som han må lære seg å bruke for å redde verden, er det ikke først og fremst kunnskap om inuittkultur som utgjør forståelsesrammen hans, men snarere Harry Potter og Star Wars – og derfra tar det også av på måter som fortidens sjamaner – på grønlandsk angakkut – nok ville stille seg heller undrende til.

De to grønlandske rapperne Josef Tarrak (til venstre) og KimoJax under Commonwealth Hip Hop Collab, et samarbeid mellom grønlandske og danske rappere under avslutningskonserten til Nuuk Nordisk. Foto: Mariann Enge.

Å ta historien tilbake

Det å ta tilbake historien og fremstillingene av livet på Grønland, synes å være en drivkraft innenfor samtlige kunstformer, og ikke minst for unge folk, som rapperen Josef Tarrak – mest kjent for låten «Tupilak», hvor han tar et sterkt oppgjør med fordommene grønlenderne møter. Tarrak var en av flere grønlandske rappere på Nuuk Nordisk, og sammen med teknomusikeren Uyarakq deltok han tidligere i år på Documenta 14, i regi av norsk-samiske Joar Nango og Fellesskapet å Fortette Byen.

Noen søker et mer aktivt forhold til den tradisjonelle inuittkulturen – eksempelvis deltok tatoveringskunstneren Maya Sialuk Jacobsen på festivalen med workshops og en utstilling på Grønlands Nationalmuseum, om tradisjonelle hånd- og ansiktstatoveringer, som i den senere tiden har blitt en trend, ikke minst blant kvinner.

Angu Motzfeld, foto. Fra Assinga 4 x 4 på Nuuk Kunstmuseum.

Andre, som Angu Motzfeldt, Jukke Rosing, Inuuteq Storch og Inuuteq Kriegel – de fire grønlandske fotokunstnerne som deltok i festivalutstillingen Assinga 4 x 4 på Nuuk Kunstmuseum – er mer opptatt av å fremstille den grønlandske virkeligheten «innenfra», i motsetning til det utenfrablikket som preger mye av historieskrivningen og kunstprosjektene som har vært utført av tilreisende. Det syntes å være et underliggende spenningsforhold mellom dem og de fire nordiske kunstnerne samme utstilling – svenske Lotta Törnroth, finske Inkeri Jäntti, danske Tinne Zenner og norsk-samiske Marte Lill Somby – som alle har hatt to måneders residency hos Nuuk Kunstmuseum, på tross av residencyprogrammets mål om å «få kunstnerne til at se mere og andet end naturen», og å gi dem mulighet til å «komme både dybere ned og tættere på Grønland».

Fotografen og popmusikeren Angu Motzfeldt, som viste stemningsfulle fotografier printet på vrakgods fra et industriområde i byen, mente det handler om gjenoppbygging av identitet – «det er en viktig brikke som er tatt fra oss, og vi må gjenoppbygge stille og rolig», sa han under panelsamtalen i utstillingen, hvor alle de grønlandske og nordiske kunstnerne deltok.

Inkeri Jäntti, foto. Fra Assinga 4 x 4 på Nuuk Kunstmuseum.

Danske Tinne Zenner problematiserte nettopp dette forholdet med sitt filmarbeid Nutsikkat (Translations), som innledes med en voiceover på grønlandsk som forteller om da danskene kom og ga stedene på Grønland nye navn. Monologen er tekstet med en google-translate-liknende engelsk oversettelse, som gir et visst inntrykk av grønlandsk setningsoppbygging, og en antydning av hva som går tapt i oversettelsesprosesser. Også bildematerialet – som viser fjell, sjø, barn som leker i snøen foran blokkene i Nuuk, en mann som lager tradisjonelle figurer av bein – er «oversatt», da Zenner har filmet i 16 mm og deretter bearbeidet filmen digitalt.

De øvrige nordiske kunstnerne behandlet ikke direkte den postkoloniale situasjonen, men arbeidet snarere med sentrale tematikker i sine egne kunstnerskap. Inkeri Jäntti intervjuet under sitt opphold grønlandske kvinner om deres overgrepshistorier. I utstillingen ble en av disse kvinnenes historie presentert i lydopptak, sammen med en dramatisk koreografert, mytologisk inspirert video, og et knippe iscenesatte fotografier. Jäntti fikk spørsmål fra publikum om hun ikke syntes det var problematisk å bruke de grønlandske kvinnenes historier som materiale, noe som sendte henne ut i en refleksjon om at hun var klar over sin privilegerte posisjon, men at hun kunne etablere tillit fordi tematikken er forankret i hennes egen erfaring.

Inuuteq Storch, Old Films of the New Tales, 2107, videostill.

Kunstnerne i utstillingen har også forskjellig utgangspunkt i den forstand at de nordiske alle har utdannelse på bachelor- eller masternivå, mens de grønlandske har ett til to års fotoutdannelse – eller er selvlært, som Inuuteq Kriegel, som har en slags hipster-pønka inngang til fotografiet. Tidligere har han vist bilder tatt med iPhone, og i denne utstillingen viste han fire store svart-hvitt-fotografier tatt med et engangskamera som han fjernet linsen på. Resultatet er delvis abstraherte, mørklagte motiver. I det tydeligste bildet kan man skimte deler av fasaden til en av de karakteristiske blokkene i Nuuk. Kriegels kamerat og navnebror Inuuteq Storch har fotoutdannelse både fra København og New York, og er denne høsten i praksis hos den danske fotografen Jacob Aue Sobol. Storchs Old Films of the New Tales står for meg som det sterkeste verket i utstillingen. Det er en tokanals videoinstallasjon bestående av seks korte videofilmer satt sammen av gamle filmopptak fra Grønland som han har bearbeidet og satt lydspor til – og gitt talende titler som We Grow Up to Forget Who We Are og The Way You Kill is The Way You Live. Vi ser scener fra selfangst og dagligliv, barn som går på ski og skøyter og festkledde grønlendere med vaiende danske flagg i møte med en vinkende dronning Margrethe. Bildene flimrer tidvis over i hverandre, flakker, faller ut, som minner som er vanskelige å fastholde. Den kunstneriske appropriasjonen av bildematerialet fungerer her også som en appropriasjon av historien, noe som understrekes av det intime lydsporet hvor man hører dagligdagse lyder, sang, plystring, klimpring på piano og skjærende felegnikking. Flere steder kan man også høre lyden av en 16 mm-filmavspiller, som fungerer som en slags nostalgisk tidsmarkør, kontrastert av enkelte digitale glitchelyder.

Marte Lill Somby, Offer, 2017, videostill.

Det var synd at Storchs installasjon ikke hadde et eget rom, eller i det minste brukbare visningsforhold. En ting var at han ønsket å ha lyden avspilt i rommet, fremfor i headset, et alvorligere problem var at lysforholdene i museet ikke var egnet for videoprojeksjon. I det lyse, luftige rommet med høye vinduer i hver ende, invaderte den lave oktobersolen utstillingen. Det var katastrofalt for alle videoarbeidene i Assinga 4 x 4, som ble til bleke skygger av seg selv. Aller verst gikk det ut over Marte Lill Sombys verk, som til tider knapt kunne skimtes på veggen, men også Jänttis og Zenners arbeider hadde avgjort hatt godt av bedre visningsforhold.

Den stakkars samtidskunsten

Problematiske visningsforhold rådet for flere av kunstbidragene på festivalen. Særlig den færøiske kunstneren Jóhan Martin Christiansens utstilling Dish vansmektet, plassert i en uanselig korridor i kulturhuset Katuaq. Ikke bare var utstillingen vanskelig å finne, verre var det at det ikke var noen som satt vakt der, tatt i betraktning de sarte gipsskulpturene som var spredt utover gulvet. Mens jeg var der var det en forbipasserende kvinne som bøyde seg ned for å kjenne på en av skulpturene, og en liten jente på 4-5 år som sparket prøvende på en av dem, slik at den trillet litt bortover på gulvet – hun syntes antakelig at gipsflaket på hjul minnet om et skateboard. En av skulpturene var knekt i flere deler. Neste gang jeg besøkte utstillingen var problemet forsøkt løst med hvit markeringsteip montert som grensedragninger rundt skulpturene. Forhåpentlig hjalp det, men visuelt sett var det ikke heldig. Ironisk nok er forfall og hærverk et tema i videoverket i utstillingen, som gir svart-hvite glimt fra ruinene av en havn i Nuuk som tidligere var viktig for færøisk fiskeindustri. Gipsskulpturene er avstøpninger fra det samme miljøet, en form for taktile minnebilder.

Jóhan Martin Christiansen, Dish, 2017.

Både Nuuk Kunstmuseum og Katuaq er arkitektonisk tiltalende kulturbygg, så det var synd at de ikke fungerte bedre som utstillingslokaler. Det var faktisk mindre problematisk med plasseringen av danske Jacob Remins utstilling i et forfallent hus nede ved havnen, siden huset i større grad tilføyde noe til utstillingsopplevelsen. Ettersom det ikke lenger er innlagt strøm i huset, måtte Remins høyteknologiske arbeider kuriøst nok holdes i gang av en bensindrevet generator. Under åpningsvisningen gikk generatoren tom for bensin, så jeg måtte komme tilbake dagen etter for å få sett hele videoverket, som ble presentert på en flatskjerm plassert i en haug med stein, fulgt av et buldrende lydspor – og en liten nysgjerrig robot som holdt øye med de besøkende i etasjen over. Utstillingen fokuserte nettopp på informasjonsteknologiens materielle forutsetninger, og på den fysiske og svært forurensende delen av internettet – rare earth elements (REE), som det visstnok er stort potensial for å utvinne på Grønland.

Fra Jacob Remins utstilling i Holms hus, Nuuk Nordisk Kulturfestival 2017.

Det nordiske problemet

Som daværende kunstnerisk leder Rickard Borgström påpekte da Kunstkritikk intervjuet ham i april, bærer selve festivalnavnet Nuuk Nordisk i seg et latent spenningsforhold. Den problematiske nordiskheten ble under festivalen i liten grad adressert direkte, men ble til dels tydelig i den verbale kommunikasjonen. Mens all skriftlig festivalinformasjon var trespråklig, på grønlandsk, dansk og engelsk, ble presentasjonene og diskusjonene i all hovedsak ført på dansk og engelsk. Under panelsamtalen til Assinga 4 x 4 endte det opp i en kaotisk blanding. Leder for museet, Nivi Katrine Christensen, annonserte at samtalen kom til å bli avholdt på dansk, bortsett fra at finske Inkeri Jäntti ville holde sitt innlegg på engelsk. Men både svenske Lotta Törnroth og norsk-samiske Marte Lill Somby fulgte opp på engelsk for å være sikre på å bli forstått, og da ordet ble gitt til grønlenderen Inuuteq Storch, fortrakk også han å snakke engelsk, og derfra var det flere som fulgte etter. En publikummer insisterte i en lettere forulempet tone på å stille sitt spørsmål på dansk, «da dette jo er en nordisk festival». Men logisk sett burde det jo da vært like greit å holde innlegg på grønlandsk, samisk eller finsk. Eller er det kanskje visse språk som er mer nordiske enn andre? Jeg har sjelden følt så lite for å insistere på å snakke skandinavisk som på Grønland, selv om de fleste grønlendere snakker godt dansk. Om engelsk er kolonispråket per se, muliggjør det i det minste en kommunikasjon hvor folk fra alle de nordiske landene stiller likt. Det hører også med til historien at det for tiden diskuteres på Grønland hvorvidt den obligatoriske danskundervisningen i skolen skal fjernes.

Av og til kan det også være et poeng i å utsette seg for det man ikke forstår. Selv om jeg overhodet ikke forsto noe av teksten, var det interessant å se teaterforestillingen Angutivik, som presenteres som et «redefinerende performanceportrett om den grønlandske mannen». Stykket er skrevet av forfatteren Niviaq Korneliussen – kjent for den Nordisk råd-nominerte queer-romanen HOMO sapienne (2014) – i samarbeid med de fire skuespillerne Hans-Henrik Poulsen, Miki Jakobsen, Klaus Geisler og Kristian Mølgaard. De hadde alle et såpass sterkt nærvær og emosjonelt spenn på scenen at forestillingen var fengslende selv om jeg ikke forsto stort, utover de korte skriftlige synopsisene på dansk om hver scene som vi fikk utdelt – og enkelte danske og engelske fraser, som I need you like water in my lungs. Forestillingen skal snart videre til Danmark – da i dansk oversettelse.

Fra forestillingen Angutivik. Fra venstre: Hans-Henrik Poulsen, Klaus Geisler, Miki Jakobsen og Kristian Mølgaard. Foto: Nunatta Isiginnaartitsisarfia / Gerth Lyberth.

Å stå i kolonial skam

Man skal være temmelig uinformert eller insensitiv for å ikke kjenne en viss skamfølelse som besøkende fra den gamle kolonimakten Danmark-Norge. På en høyde ved havnen i Nuuk sentrum står en statue av «Grønlands apostel», den dansk-norske misjonæren Hans Egede (1686-1758). Stående ved siden av statuen i gnistrende sol, med fantastisk utsikt i alle retninger, både ut mot havet og inn over byen, er det vanskelig å ikke fundere på hvordan inuittenes land – Kalaallit Nunaat – hadde sett ut i dag, hvis det ikke var for de tilreisendes trang til å legge urbefolkningen under seg og fordanske dem, kristne dem. Det er bekvemt for oss i Norge å tenke at kolonialiseringen bare var noe danskene drev med, men det er strengt tatt ikke sant. Det er også bekvemt å tenke at kolonitiden er et passert kapittel, men det er strengt tatt heller ikke sant. Grønland har hatt gradvis økt selvstyre siden 1979, men vil sannsynligvis ikke kunne klare seg helt uavhengig av Danmark med det første – nylig kom det sågar et forslag fra Dansk Folkeparti om at Grønland burde underlegges Danmark igjen, på grunn av problemene landet står overfor.

Skam er som oftest ingen konstruktiv følelse, men i denne sammenhengen vil jeg si det er riktig og nødvendig å stå i den. Ikke minst er det skammelig hvor lite vi i det øvrige Norden vet om Grønland og grønlendere – denne uvitenheten ble for øvrig fremstilt på en rammende måte av den norske teatergruppen De utvalgte i en performance i Nuuk, som de siden har laget en video av. Historien tatt i betraktning, kan det være god grunn til å tenke at vi har en spesiell forpliktelse til å følge med på hva som skjer på Grønland. Det er ikke bare i urbefolkningenes interesse å arbeide for genuin politisk, økonomisk og kulturell dekolonisering – det handler også om hvem vi andre vil være.

Lotta Törnroth, Nuup Kangerlua / The Light, fotografi, 2017.

Mariann Enges reise til Grønland var støttet av Nordisk kulturkontakt.

  1. Kommentar fra Eline Holmen

    Tusen takk for teksten!
    Interessante betraktninger om et brennhett område.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!