OCA - Office for Contemporary Art Norway
Artikel 05.12.12

OCA-paradokset

Den amerikanske kunsthistorikeren T.J. Clark holdt foredraget The Experience of Defeat under OCAs foredragsrekke The State of Things i Venezia i 2011. Foto: Giulio Squillacciotti.

Etter en mangeårig kamp for å bedre dialogen mellom det norske kunstmiljøet og den internasjonale kunstscenen, ble Office for Contemporary Art Norway (OCA) opprettet i 2001. Organisasjonen fikk som hovedoppgave å «øke og profesjonalisere norsk deltakelse i internasjonalt samarbeid på billedkunstområdet» og har i følge «eierne» – Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet – lykkes godt med dette. Hvorfor synes da dialogen mellom de to departementene og OCA å være gått i stå?

Siden starten har OCA blitt evaluert flere ganger. Senest i februar foretok Telemarksforskning en evaluering av den reisestøtteordningen OCA forvalter på vegne av Utenriksdepartementet. Også i Stortingsmeldingen om visuell kunst, som ble lansert i mai, blir OCA vurdert. Her er konklusjonen at OCAs strategi i hovedsak er vellykket: «…OCA har gjennom sin virksomhet (…) maktet å løfte institusjonen og deler av den nasjonale kunstscenen til et internasjonalt relevant nivå, der kunsten ikke lenger betraktes som eksport- og merkevare for Norge», står det i meldingen. Kjersti Stenseng, statssekretær i Kulturdepartementet, er enig: «OCA har gjort en viktig jobb med internasjonaliseringen av det visuelle feltet i landet», sier Stenseng til Kunstkritikk. 

OCAs resultater taler også sitt tydelige språk. Den prisbelønnede dansk-nordiske paviljongen ved Veneziabiennalen i 2009, samt den sterke norske representasjonen ved Documenta i sommer, regnes som udiskutable suksesser. «OCA har oppnådd gode resultater, det tror jeg det er rimelig stor enighet om», sier Cecilie Willoch, avdelingsdirektør i Utenriksdepartementet.

Elmgreen & Dragset, The Collectors, det dansk-nordiske bidraget til Venezia-biennalen 2011.

Men i takt med organisasjonens suksess og økte synlighet kan det altså, paradoksalt nok, virke som om dialogen med departementene er blitt vanskeligere. I dag ble det også kjent at kultturminister Hadia Tajik vil foreta en gjennomgang av organisasjonen på grunn av økonomisk mislighold. Antakeligvis er gjennomgangen også et svar på det Kulturdepartementet anser som utidig mas om mer penger fra en organisasjon som har fått klar beskjed om å klare seg innenfor gjeldende budsjettrammer.

 ET ROP OM PENGER

I evalueringen fra Telemarksforskning beskrives dialogen mellom OCA og departementene som «konfliktpreget». Både styreleder i OCA Gro Bonesmo og direktør Marta Kuzma bekrefter at det har vært dialogproblemer. På direkte spørsmål fra Kunstkritikk om hva disse konfliktene består i forteller Bonesmo at Kulturdepartementet synes å ha en manglende forståelse for det oppdraget OCA er satt til å utføre. Kuzma forteller at Utenriksdepartementet driver detaljstyring og har problemer med å overholde armlengdes avstand-prinsippet.

Tidligere styreleder i OCA, Tom Remlov, bekrefter at dialogen med departementene var bedre før:

– Kuzma var kritisk til tidligere avdelingsdirektør i UD, Jon Petter Opdahls personlige engasjement, og Opdahl syntes nok Kuzma underrapporterte. Det var ikke dramatisk, men den divergerende rolleforståelsen de to imellom var et interessant eksempel på den typen dilemmaer en slik delt forvaltning vil gi, der embedsverket jo skal forvalte sitt ansvar men der de faglige vurderinger samtidig er overdratt til en organisasjon ledet av et menneske med personlig fullmakt, sier Remlov til Kunstkritikk.

Matias Faldbakken, Portrait Portrait Of Of A A Generation Generation, oversiktsbilde. Foto: OCA/ Vegard Kleven.

Også Velaug Bollingmo, som jobbet i OCAs forgjenger NoArt og var ansatt i OCA fra 2002 til 2008, mener dialogen har forverret seg.

– Relasjonen mellom OCA og de to departementene var mer pragmatisk og tillitsfull før. Jeg tror flere i departementene så hva OCA fikk til, og hadde et mer positivt bilde av virksomheten, sier hun til Kunstkritikk. Hun er i dag ansatt i Norsk kulturråd.

 INGEN KONFLIKT

Kjersti Stenseng i Kulturdepartementet vil imidlertid ikke innrømme at det finnes en konflikt. Hun hevder dette bare dreier seg om det sedvanlige ropet om mer penger fra en offentlig støttet organisasjon:

– Det er vel ikke helt ukjent at organisasjoner som er finansiert av det offentlige, ønsker mer penger samtidig som det offentlige legger vekt på at en virksomhet ikke bare skal vokse budsjettmessig, men prioritere og vurdere hvordan pengene bør brukes, sier Stenseng til Kunstkritikk.

Heller ikke Cecilie Willoch i UD mener det finnes noen konflikt mellom Utenriksdepartementet og OCA. Dette står i sterk kontrast til Marta Kuzmas beskrivelse av forholdet. I følge Kuzma viser UD en tendens til å detaljstyre OCAs forvaltning og legge seg opp i OCAs faglige prioriteringer. Kuzma bruker det pågående prosjektet «On Négritude», som handler om kunstproduksjonens politikk i Afrika, som eksempel.

– Dette prosjektet har Utenriksdepartementet selv godkjent og forpliktende avtaler er allerede inngått med involverte institusjoner og samarbeidspartnere. Nå truer imidlertid departementet med å trekke bevilgningen. Dette er uholdbart, sier Kuzma til Kunstkritikk.

Forms of Modern Life: From the Archives of Guttorm Guttormsgaard, 2011.

Grunnen skal i følge Kuzma være at UD ikke er fornøyd med den geografiske plasseringen av enkelprosjektene. UD setter også spørsmålstegn ved hvorvidt prosjektet vil bidra til «…å utvikle det afrikanske samtidskunstfeltet og kulturarbeid i Afrika i videre forstand». Konfrontert med Kuzmas påstander understreker Cecilie Willoch at departementets innvendinger handler om forvaltningen av midlene:

– UD blander seg ikke i OCAs kunstfaglige vurderinger. Afrika-prosjektet er imidlertid et bistandsprosjekt der bistandsmessige vurderinger legges til grunn for tildelingen. I slike prosjekter inngås avtale mellom UD og den aktuelle organisasjonen om hvilke konkrete tiltak som skal gjennomføres. Når det som faktisk gjennomføres avviker i for stor grad fra avtalen som ble inngått, plikter departementet å vurdere hvorvidt de kan fortsette å finansiere tiltakene.

Denne typen konflikter er i følge Kuzma vanlige mellom OCA og Utenriksdepartementet.

 REFERANSELØST

Både Kuzma og styreleder Gro Bonesmo forteller at OCA i møter med departementene må forholde seg til stadig nye folk som er helt referanseløse og i tillegg ikke har noen forståelse for de utfordringene OCA står overfor; som viktigheten av både å satse offensivt på Veneziabiennalen og samtidig videreføre det utadrettede programmet i Oslo.

Her er vi ved det som kan synes å være sakens kjerne. OCA har et samlet budsjett på 17 millioner kroner, men mesteparten av dette er bundet opp i drift og faste støtteordninger. Dette innebærer at kun 1 millioner kroner er disponible for programmet i Oslo og større internasjonale satsninger som Venezia-biennalen. Programmet i Oslo har de siste årene kostet i underkant av 1 million og den norske deltakelsen på Venezia-biennalen har de siste årene kostet mellom 2 og 3 millioner kroner. I 2013 har OCA planlagt en utstilling i Venezia med Edvard Munch og samtidskunst. Budsjettet for denne utstillingen er fra OCAs side på 4 millioner kroner. I tillegg kommer andre aktører som utstillingsstedet Bevilacqua la Masa og produsentene av filmen til den norske kunstneren Lene Berg. Disse bidrar med totalt 5-6 millioner kroner. Men hverken Utenriksdepartementet eller Kulturdepartementet vil være med å betale OCAs andel, ut over de ordinære bevilgningene. I følge Bonesmo vegrer Kulturdepartementet seg mot å ta behovet for en offensiv norsk satsning i Venezia på alvor.

– Saken annerkjennes rett og slett ikke som politisk viktig nok. KUD virker ikke å forstå betydningen av Veneziabiennalen, sier Bonesmo til Kunstkritikk.

Fra OCAs åpne møte om Veneziabiennalen den 20. november 2011.

For å løfte dette spørsmålet fram arrangerte OCA den 20. november et åpent møte for å diskutere Norges satsing på Veneziabiennalen. På møtet deltok et hundretall kunstnere og kunstarbeidere. Her viste OCA til at de ved tre foregående budsjettforhandlinger har fått avslag på sin bønn om økte og øremerkede midler til den norske deltagelsen ved biennalen, og dermed har OCA pådratt seg et underskudd. Dette er i følge Stenseng også årsaken til at OCA ikke får økt støtte for 2013. Hun mener at dette handler om prioriteringer:

– Å sørge for norsk deltagelse på viktige biennaler var en hovedårsak til opprettelsen av OCA og hører til organisasjonens absolutte kjerneoppgaver. OCA skal selv prioritere bruken av budsjettmidler innenfor rammen – og gitt at Venezia er så viktig, må det her prioriteres skikkelig, sier Stenseng til Kunstkritikk.

I følge OCA er imidlertid tidligere underskudd en direkte konsekvens av misforholdet mellom ambisjonene for Venezia-biennalen og ressursene som er stilt til rådighet. 

En detaljert gjennomgang av OCAs budsjetter på møtet den 20. november ga et klart inntrykk av at det ikke var rom for noen skikkelig norsk tilstedeværelse i Venezia med mindre andre oppgaver ble radikalt nedprioritert. Spørsmålet er hva OCA bør nedprioritere for å etterkomme Kulturdepartementets pålegg om å arrangere Veneziabiennalen uten ekstra bevilgninger. Det eneste stedet det synes mulig å kutte er i de administrative kostnadene eller i kostnadene knyttet til programmet i Oslo. Kuzma har allerede innført ansettelsesstopp og innstilt programvirksomheten i Oslo. Dermed har OCA klart å skrape sammen mellom 1,2 og 1,5 millioner kroner. Men fortsatt mangler mellom 1,5 og 3 millioner, litt avhengig av hvilke sikkerhetstiltak som pålegges.

Siste utvei synes dermed å være å si opp eller leie ut lokalene i Nedre gate på Grünerløkka i Oslo. Hit flyttet OCA i 2007, og i disse lokalene har organisasjonen arrangert jevnlige foredrag og utstillinger, i hovedsak til  kritisk akklamasjon. Blandt senere års profilerte besøkende og foredragsholdere kan nevnes kunstnere som AA Bronson, Jonas Mekas, tidligere Documenta-kurator Roger M. Buergel og filmskaperen Peter Watkins. I tillegg kommer utstillingsprosjekter som:  Whatever Happened to Sex in Scandinavia; Forms of Modern Life: From the Archives of Guttorm Guttormsgaard; Sol LeWitt’s “Sentences on Conceptual Art” Manuscript and Draft Materials 1968-69 og Big Sign – Little Building. 

Installasjonsbilde fra utstillingen Big Sign, Little Building, OCA, 2010.

 MED DEPARTEMENTENES STØTTE

Initielt støttet både Utenriksdepartementet og Kulturdepartementet OCAs flytting fra enkle kontorer og atelierer på Kunstnernes Hus til de mer ambisiøse lokalene i Nedre gate. Den viktigste forskjellen var at OCA i Nedre gate fikk en mer selvstendig, utadrettet profil og at lokalene omfatter et kombinert seminarrom og galleri på 300 kvadratmeter .

Tidligere styreleder i OCA, Tom Remlov, forteller styret var ambivalente til flyttingen til Nedre gate, men at avgjørelsen ble tatt i samråd med departementene. I dag, fem år etter flyttingen, vil verken Kultur- eller Utenriksdepartementet ta stilling til om OCA bør bli værende i lokalene i Nedre gate. Signalene går i stedet på at OCA bør «se over sine økonomiske prioriteringer». 

Stenseng i Kulturdepartementet er, som vi har hørt, tydelig på at Veneziabiennalen må prioriteres innenfor de eksisterende rammene. Willoch i Utenriksdepartementet ber OCA «se veldig godt på forholdet mellom administrative kostnader på den ene siden og prosjektarbeid og støtte til kunstnere på den andre». Hun sier at det ikke er aktuelt for UD å bidra med noe ekstra, og at det er budsjettopprydning som står på plakaten.

I begge disse svarene ligger det implisitt et krav om bedre økonomistyring og en vektlegging av OCAs forvaltningsoppgaver. Spørsmålet om institusjonens selvstendig initierte virksomhet vektlegges imidlertid ikke like entydig. Dersom det finnes noen dypere forklaring til hva konflikten mellom OCA og departementene egentlig dreier seg om ligger den kanskje her. OCA har vokst og blitt mer selvstendig mens departementene først og fremst ønsker en institusjon som har kontroll på økonomien og vektlegger forvaltningsoppgaver.

 AUTONOMI

Ønsket om en selvstendig og autonom institusjon ligger imidlertid nedfelt i OCAs historie og vedtekter. I evalueringen Kunstnerens beste venn fra 2004, som Kulturdepartementet bestilte da OCAs prøvetid på tre år var utløpt, blir det betonet at opprettelsen av OCA sprang ut av behovet for en mer kunstfaglig fundert dialogmodell i arbeidet med å bringe norsk kunst ut på den internasjonale scenen.  Det var et problem «…at begrunnelsene for kultursamarbeidet med utlandet hittil har vært for nært knyttet til diplomati og næringspolitikk». Man ville bort fra en gammeldags eksporttankegang  og «over fra de pragmatiske begrunnelser (…) til de rent kunstfaglige.» Formålet med å tilkjenne organisasjonen en større grad av autonomi enn det som er vanlig blant norske, utenrikskulturelle institusjoner var altså å imøtekomme behovet for en aktør som kunne gjøre det norske kunstfeltet attraktivt for internasjonale samarbeidspartnere.

Whatever Happened to Sex in Scandinavia, OCA/Koenig Books, London 2011.

Dermed fikk OCA et mandat som i tillegg til forvaltningsoppgaver omfattet et faglig innhold, blant annet i form av seminarer og publikasjoner. For å sikre at departementene holdt seg på en armlengdes avstand, fikk organisasjonen form av en privat stiftelse med en egen direktør. Autonomien er også reflektert i vedtektene hvor det står at medlemmene i Fagutvalget skal oppnevnes av «OCAs direktør og godkjennes av OCAs styre». Det er heller ingen tidsbegrensning på fagutvalgsmedlemmenes virke, noe som ikke er praksis ved andre organisasjoner som det er naturlig å sammenligne OCA med.

Som ledd i denne strategien ble det når direktøren skulle velges vektlagt at hun hadde en sentral posisjon i det internasjonale kunstfeltet. Først ut var Ute Meta Bauer som ble tilsatt i 2001 og tiltrådde stillingen i 2002. Dagens direktør, Marta Kuzma overtok i 2005. Tanken bak denne vektleggingen av direktørens sentrale plassering i det internasjonale kunstfeltet var at nettverket som sprang ut av hennes posisjon skulle komme organisasjonen til gode. Et slikt personfokus vil jo nødvendigvis avstedkomme en viss dreining av institusjonens profil over på et avgrenset område av kunstfeltet. Dette var departementene inneforstått med, og denne faglige spissingen inngikk i den totale strategien for organisasjonen. Når KUD i stortingsmeldingen fra i år svarer på den stadig tilbakevendende kritikken av OCAs selektive nedslagsfelt formuleres det slik: «Det er likevel viktig at OCA har den kunstfaglige friheten til å gjøre valg og prioriteringer ut fra kvalitative vurderinger i samsvar med institusjonens oppdrag.» Styreleder i OCA ved Marta Kuzmas tilsettelse, Tom Remlov, sier han i sin tid «anså det som en klar forpliktelse å rekruttere en direktør med et tydelige faglig ståsted». Det var jo ved hjelp av denne lederen at man skulle bygge opp organisasjonens identitet og gjøre seg bemerket internasjonalt.

Franco Berardi under foredraget Knowledge Against Financial Capitalism på OCA i Nedre gate i Oslo 2011.

Selv om kombinasjonen av autonomi og forvaltningsansvar som OCA representerer har vist seg å være en effektiv modell på billedkunstområdet kan det på mange måter også synes politisk vanskelig å argumentere for en virksomhet som i så liten grad bøyer seg for de demokratiske prinsippene som preger de øvrige organisasjonene i norsk kunstliv. En større vilje fra OCAs side til å tilpasse seg i retning disse prinsippene blir da også anbefalt både i evalueringen fra 2004 og Telemarksforsknings evaluering av reisestøtteordningen fra i år. Riktignok erkjenner Berkaak at en slik vidtfavnende strategi kan være vanskelig for OCA å omsette i praksis: «Hvis man vil delta på den globale scenen, må man delta med det som oppleves interessant ute.»

Dermed har vi altså på den ene siden en omfattende begrunnelse for OCAs relativt sterke autonomi og de sterke resultatene som i hvert fall til en viss grad må tilskrives denne. På den andre siden finnes et knippe innvendinger mot denne autonomien og to eiere som er svært utydelige på om de ønsker å støtte opp om den.

Marta Kuzma mener at mangelen på en langsiktig strategi for OCA «…vil føre til en nedbygging av organisasjonen til fordel for et administrasjonskontor som bare besørger stipendtildelinger.» og konkluderer med at: «Dette er kanskje en organisasjonsmodell som det er mindre utfordrende å argumentere for politisk og i offentligheten, men det er en regressiv modell, et skritt tilbake.»

Kanskje koker konflikten mellom OCA og de to departementene ned til den styringsmodellen som hersker i norsk kulturliv. Her understrekes nettopp institusjonenes selvstendighet og autonomi, samtidig som man oppdras til å holde budsjettene og «ta i mot signaler», dvs. rette seg etter politiske og administrative direktiver. Når Kulturministeren går til et såpass alvorlig skritt å foreta en gjennomgang av virksomheten kan det tyde på at OCA ikke har vært gode nok til å ta i mot disse signalene. Men man kan også hevde at Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet opptrer urimelig rigid og skolemesteraktig. De har øyensynlig ikke vært villige til å gå i dialog med OCAs ledelse om en så viktig begivenhet som Venezia-biennalen. Resultatet kan bli at både den norske deltakelsen på den viktige biennalen og 00-tallets store kunstpolitiske nyvinning blir vingestekket. 

Baton Sinister, closing project of Beyond Death: Viral Discontents and Contemporary Notions about AIDS, Venezia 2011. Foto: Giulio Squillacciotti.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!