Karin Hindsbo

* Født 1974, København

* Utdannet cand. mag. i kunsthistorie og idéhistorie fra Aarhus universitet og
Humboldt Universitetet i Berlin

* Tidligere leder for Den Frie Udstillingsbygning i København, Århus Kunstbygning, Sørlandets Kunstmuseum og KODE – Kunstmuseene i Bergen

* Tiltrer som direktør for Nasjonalmuseet 1. juni



Interview 12.05.17

– Min jobb er å se isfjellet

Ny direktør for Nasjonalmuseet, Karin Hindsbo, på sin nåværende arbeidsplass ved KODE i Bergen. Foto: Christian Belgaux.

Min visjon er i bunn og grunn å få kunsten til å innta en mye mer sentral rolle i samfunnet, sier Karin Hindsbo, som tiltrer som Nasjonalmuseets nye direktør den 1. juni.

– Med det nye Nasjonalmuseet er det uante muligheter for å skape blest og begeistring rundt kunsten. Vi bør være en foregangsinstitusjon både i det nye bygget på Vestbanen, men også på de digitale flatene. Vi bør beile til ungdommen, invitere dem inn, men også lære av dem, sier Hindsbo.

– Jeg håper vi kan bidra til å styrke kunstens posisjon i Norge og å styrke Norges posisjon internasjonalt. Og så håper jeg etter hvert at kunst blir et naturlig samtaleemne rundt middagsbordet, at kulturpostene blir de mest attraktive styrevervene og at politikerne slåss med armer og bein om kulturministerposten.

Kulturblanding

Da Hindsbo i februar ble utropt til Nasjonalmuseets nye direktør, handlet naturlig nok det meste om jobben hun har foran seg. En del ble også sagt om hvordan hun har profilert sin gamle arbeidsgiver KODE, Kunstmuseene i Bergen, og om posisjonen hun har tatt i offentligheten. Ikke fullt så mye ble sagt om hva den nye direktøren sto for kunstnerisk sett, og hva hun hadde gjort på KODE som tilsa at den sittende direktøren Audun Eckhoff ikke skulle få sitt åremål forlenget.

I 2016 arrangerte KODE totalt 473 konserter, hovedsakelig ved museets tre komponisthjem. Her Troldhaugens kammermusikksal Troldsalen.

Det bergenske museet består av fire kunst- og kunstindustrimuseer liggende pent på rekke i Bergen sentrum, samt de tre komponisthjemmene Lysøen, Troldhaugen og Siljustøl, i sin tid tilhørende henholdsvis Ole Bull, Edvard Grieg og Harald Sæverud, med dertil hørende 900 mål uteanlegg, samt stor konsertaktivitet. Denne mildt sagt sammensatte, noen vil si konstruerte konstruksjonen kom til i 2006. I følge Hindsbos støttespillere er det imidlertid arbeidet med denne nå ti år gamle konsolideringsprosessen ved KODE som virkelig har utmerket hennes tid som leder ved museet. Også i styrelederens begrunnelse for tilsettingen i Oslo skinner det gjennom at dette har veid tungt. Men hva er det hun har utrettet i Bergen på tre og et halvt år? Hvordan henger dette arbeidet sammen med hennes bakgrunn som en deltaker i det radikale danske kunstlivet før hun kom til Norge og Sørlandets Kunstmuseum i 2012? Og hva vil det bety for Nasjonalmuseet?

Du kom inn i en prosess der alle KODEs deler var bragt sammen, men konsolideringsprosessen var på langt nær over. Fortell!

– Man tror at en konsolidering av museer bare handler om å føre ulike institusjoner sammen i et eller annet administrativt grep. Men det betyr jo ikke at folk jobber sammen eller at det er synergieffekter eller godt arbeidsmiljø eller gode historier som blir formidlet utad. Hvis man skal ta ut fordelene av en slik samling, så må museet operere som en helhet. Alle må se fordelene av å samarbeide på kryss og tvers, og å blande ulike kulturer. KODE blir nok betraktet som et av de mer vellykkede konsoliderte museene, men det er fordi vi har hatt veldig fleksible medarbeidere, som har hatt lyst til å tenke og jobbe på nye måter. Men en slik prosess tar tid. Man tenker ikke helhetlig etter én dag, men jeg syns vi har kommet langt. Vi har jobbet mye med organisering, helhetstenkning og strategi, slik at arbeidsgangen er enklere og målene og mandatene er tydelige.

Utstillingen med tekstilkunstneren Else Marie Jakobsen ga besøksrekord på Sørlandets Kunstmuseum sommeren 2013. Her: Dromedarene og Skriket, 1994. Tilhører Sørlandets Kunstmuseum. Fotograf: Kjartan Bjelland.

Slik du beskriver det har du vært en del av institusjonens byråkratiske maskin. Men du kom fra Sørlandets Kunstmuseum, der du i større grad var en kuratorisk pådriver. Hva tenker du er institusjonslederens oppgave?

– Jeg syns jeg har vært en kuratorisk pådriver her i Bergen også. Jeg har for eksempel jobbet mye med museets strategi. Den bygger på en helhetlig tanke som også innebærer visjoner og en ideologi: Hva er det vi skal? Hvordan er det vi jobber? Hva er vårt syn på kunst og musikk? Hvordan vil vi jobbe med samlingen vår? Hvordan spiller samlingene våre sammen? Vi har for eksempel kultiverte landskap, og vi har en av Norges flotteste samlinger av landskapskunst. Og fra den samme perioden har vi tre komponister som også har iscenesatt seg selv i landskap på ulike måter. Det er mange slike ting som binder samlingen vår sammen. Her kan vi bidra til en forståelse av Norges utvikling, men også ny kunnskap på et internasjonalt nivå. Det handler om visjoner og helhetstenkning og programmering, og ikke om kuratering av enkeltutstillinger. Man skal lese det litt mer helhetlig.

– Vårt prosjekt med Rolf Aamodt var for eksempel både en presentasjon av en glemt relasjon mellom kunsten og TV-mediet i Norge, og en innskrivning av en internasjonalt anerkjent bergenskunstner i den nasjonale kunsthistorien. Samtidig kjøpte vi også inn verk, fikk kunstnere i Bergen til å fortolke ham, og kjøpte også inn deres produksjoner.

I utstillingen Maksimal informasjon per tidsenhet! viste Kode i fjor verk fra Aamots virke fra sekstitallet frem til nå, blant annet fjernsynskunst som han laget spesielt for å vises på NRK. I 2015/2016 viste Kode utstillingen Kunst i kamp, som tok for seg hvordan nazistene brukte kunst og kunstinstitusjoner i sin propaganda.

– Dette var et samarbeid med Universitetet i Bergen som handlet om et oversett kapittel i norsk kunsthistorie. Men like mye handlet utstillingen om hvordan bilder kan brukes og misbrukes i propagandaøyemed. Og om kunstens betydning for nazistene. Det sier oss noe om kunst! Det ble sendt 300 tegnersoldater til Norge, altså soldater som hadde som oppgave og til formål å male og tegne det de så. Det var uvanlig mange, hvorfor? Hvilken rolle skulle Norge spille? Hvordan skriver kunsten seg inn i verden? Denne typen refleksjon ligger bak alt vi gjør.

Sommeren 2016 ble det i KODE 2 vist en stor utstilling med den bergenske kunstneren Rolf Aamot. Den inneholdt verk fra hele hans kunstnerskap og også en helt ny serie digitale fotomalerier i en serie kalt The Brain and the Climate is our Vulnerability, som man ser deler av her.

Du har lagt vekt på en tverrfaglig tilnærming, noe Nasjonalmuseet allerede har annonsert som et grunnprinsipp for den nye samlingspresentasjonen på Vestbanen i Oslo. Hvordan forandrer forholdet mellom ledelsen og fagmiljøene seg når man går i en tverrfaglig retning? Blir det mer toppstyrt?

– Jo større organisasjonen er, jo viktigere er det at linjene er klare. I en stor institusjon er ledelse viktig og mandater og roller bør være tydelige. Men det viktigste for meg er å tilrettelegge for at fagpersoner skal kunne gjøre en jobb som får det beste frem i den kunnskap og kompetanse de har. På KODE har vi fått litt mer toppstyring, men det har vært nødvendig hos oss i denne perioden, og det har vært en prosess der de ansatte har vært involvert hele veien. Jeg tenker at min jobb er å se isfjellet, og så enten styre utenom eller å eliminere det, så skuten kan kjøre på. Jo større organisasjonen er, jo større behov er det for å klatre litt høyere opp i masten.

Du kommer fra en ung kunstscene med et tydelig politisk engasjement. Du redigerte for eksempel boken City Rumble, Kunst, intervention og kritisk offentlighed (2005), sammen med Mikkel Bolt. Han fremstår i dag som en førende representant for radikal kunstteori i Skandinavia. Hva er sammenhengen, i ditt arbeid, mellom da og nå?

– Jeg har et grunnleggende ståsted. Jeg mener at kunst er dritviktig for samfunnet, og at man rent faktisk kan revolusjonere verden med den. På den måten er Mikkel og jeg helt på bølgelengde, det kommer vi alltid til å være. Mikkel har et utgangspunkt i marxismen og er opptatt av de ultra-leftistiske miljøene, avantgarde og kapitalismekritikk. Sammen har vi redigert en antologi om politisk kunst som prøvde å vise konkrete møter mellom kunst og politikk og samtidig ga analyser av de mer historiske, sosiologiske og strukturelle elementene som binder kunst og politikk sammen. Vi har også i mange år redigert kunsttidsskriftet Øjeblikket sammen, der vi behandlet emner som modernitet, utopi og gatekamp. Så jeg kommer fra et radikalt miljø, og der er jeg fortsatt. Men der Mikkel kanskje ultimativt i teorien ønsker å sprenge insitusjonene til atomer, er jeg et institusjonsmenneske.

Utstillingen Kunst i kamp tok blant annet for seg hvordan nazistene brukte kunst som en del av sitt propagandaapparat under krigen. Gjennom et lånesamarbeid med Deutsches Historiches Museum i Berlin fikk publikum blant annet se verk som ikke hadde vært utstilt siden andre verdenskrig.

– Mitt ideologiske utgangspunkt er å vise kunstens betydning og dens potensial til å forandre eller revolusjonere den verden vi lever i. Det er den overodnete ledestjernen. Jeg går ikke inn og tvinger et eller annet frem, uansett hvilken institusjon det er snakk om. Jeg gjør ikke det samme her i Bergen som jeg har gjort på andre institusjoner. En slik type leder er jeg ikke. Jeg jobber ut fra institusjonen. Altså, hva er institusjonens rolle? Hva er dens utfordringer? Hva er dens plass? Hva skal den?

Overskridelse

Feminisme har vært en tydelig interesse for deg. Har det feministiske prosjektet en kraft i seg som gjør det naturlig å jobbe med dette, uansett hvilken institusjon du jobber i?

– Jeg jobber som sagt ut fra institusjonens premisser, men like fullt har jeg alltid et fokus på likestilling og mangfold. På KODE har det ikke vært mulig å gjøre veldig store ting som å utligne kjønnsbalansen i samlingen, dertil er den for omfattende, men vi har gjort mange andre ting. Vi har jobbet med å kjøpe inn verk av kvinnelige kunstnere, gjort utstillinger med kunstnere som Sükran Moral og Chiharu Shiota, og rettet oppmerksomhet mot Marie Sæverud, ektefellen til Harald Sæverud. Man kan ha en mannsdominert samling, men den vil aldri bare være maskulin, når du dykker ned i den. Vi gir også substansielle lån til den store og viktige Kitty Kielland-utstillingen i Stavanger. Disse tingene handler ikke om å få fjær i hatten, men om å rent faktisk forandre noe.

Mange kuratorer og institusjonsledere har en klar tilknytning til en bestemt type kunst eller en bestemt generasjon kunstnere. Hvilke kunstnere har vært viktige for deg?

– Jeg har beskjeftiget meg mye med samtidskunst og kunst i det 20. århundret, men jeg har jo en klassisk kunsthistorieutdanning i bunn og kan få et kick av finessen i renessansekunstneren Fra Angelico eller elegansen i Modiglianis portretter. Jeg synes en kunstner som Harriet Backer er uovertruffen med sine stemningsfulle bilder og bruk av farger og modellering av lys, intenst og poetisk. Henne skal vi være stolte av i Norge. Jeg er også stor fan av den amerikanske minimalistiske kunstneren Agnes Martin og hennes enkle, men samtidig superkomplekse gridmalerier, og så synes jeg den norske samtidskunstneren Tori Wrånes, som stiller ut nå på Museet for samtidskunst er helt rå. Hun får frem de demoniske sidene i tilværelsen på en utrolig fin måte, ja man kan kanskje si at kunsten hennes favner og dyrker skjønnheten i hele det ubegripelige livet med alle dets mørke undertoner. Så kort sagt dyrker jeg ikke en bestemt generasjon av kunstnere eller en bestemt type kunst, jeg liker den kunsten som overskrider seg selv og ryster oss litt eller rokker ved vår oppfattelse av samfunnet.  

Fra åpningen av utstillingen My Pain, My Rebellion med den tyrkiske kunstneren Sükran Moral i oktober 2015 i KODE 2.

Ingen snarveier

Museene skal forvalte og formidle kunnskap, men også produsere nytt innhold og ny kunnskap om gammelt innhold. Men utover dette, hva er museets rolle i Norge i dag?

– Jeg tror museenes tidsalder kommer nå. Interessen for museene tar seg opp. Her på KODE har vi hatt besøksrekord, noe vi ikke er alene om. Jeg tror det er en ny interesse for gjenstander, den patina de har, betydningen de spiller i samfunnet. Dette gjelder også for kunst, dens evne til å beskrive verden med et annet språk og en annen sanselighet. Vi trenger dette perspektivet. Men det viktigste er at museene scorer helt i topp når det gjelder troverdighet. Museet kan innta en utrolig viktig rolle, om vi makter å bruke denne troverdigheten riktig. Jo mer flimrende, digitalisert og overfladisk tidene er, jo mer essensiell og interessant blir materialkunnskapen og kunstens bearbeiding av samfunnet rundt oss.

Hva blir den største formidlingsoppgaven for museene i denne situasjonen?

– Jeg ser ofte tekster – og har sikkert også selv produsert noen av dem – hvor det står noe om «å manifestere museenes rolle i et demokratisk samfunn … at museene er viktige for demokratiets utvikling». Hva faen betyr det? Hvis du sitter og kjører drosje eller jobber i butikk, hvordan skal museet utvikle demokratiet for deg? Det jeg mener vi kan bidra med, er å ta rollen som en bærer av troverdighet, gjennom faktabasert formidling av hele den kulturelle utviklingen lest gjennom overleverte gjenstander. Hvis vi klarer å trekke det inn i en demokratisk diskusjon som også handler om utvikling, identitet og mangfold, så har vi en viktig rolle å spille.

Tror du det er mulig å beholde troverdigheten samtidig som en tar på seg en veldig aktiv formidlerrolle?

– Det er utfordrende, for en aktiv formidlerrolle må spisses om den skal lykkes. Men det handler om å ikke gi slipp på premissene som ligger til grunn. At vi alltid har grunnlaget med oss. Derfor er den tunge jobben med grunnforskning, som vi for eksempel har gjort i samarbeid med Sparebankstiftelsen DNB i forbindelse med Nikolai Astrup viktig, selv om mange kanskje ikke ser det og det krever mye ressurser. Men det er viktig å fastholde betydningen av dette arbeidet, og ikke ta noen short cuts der.

KODE 1, tidligere Permanenten, har fått sin første helhetlige oppgradering på 120 år. Etter to år med renovering gjenåpner bygget fra 1896 denne våren.

Hva mener du er de viktigste argumentene for museets og kunstens betydning?

– Jeg tror de fleste er enige om at vi lever i en visuell verden, hvor skal vi da hente forståelse og inspirasjon, om ikke i kunsten? Men hvis du virkelig vil ha innflytelse, kan du ikke stå og pådytte andre ditt budskap. Da må du få det solgt inn, så andre tror at det er deres idé og vil kjempe for det. Som institusjonsleder skal jeg kommunisere godt med alle, både i posisjon og opposisjon. Det handler om et større samspill med bevilgende myndigheter. Jeg skal kunne forklare like godt hva vi gjør til en politiker fra Frp, SV, Arbeiderpartiet eller Høyre. Det handler om å forstå hvorfor kultur rent faktisk betyr noe for dem.

– Lederens viktigste oppgave er å få institusjonen til å fungere og få vist betydningen av det man jobber med. For min del handler det nå om den brede formidlingen, for eksempel når jeg skriver artikler. Hvis jeg disponerer fire sider i Aftenposten, så handler det ikke om å vise frem min kunsthistoriske eller filosofiske kompetanse. Det handler om å vise kunstens betydning for den aktuelle samfunnsdebatten. Alle var for eksempel opptatt av det amerikanske valget, så jeg gikk inn og så på kunstens betydning i forhold til det. Resultatet skal være som å føre en skarp kniv gjennom bløtt smør. Tsjukk. Bort med meg og mine flotte kunnskaper. Enkelt og greit. Når du blar gjennom strømmen av saker i Aftenposten, skal det stikke seg ut. Man skal huske det.

Hr. Kvalitet

Du sier at når man driver en stor institusjon, så er man nødt til å kommunisere bredt. Går det an å drive et museum uten å ha besøkstall som øverste målsetting?

– Jeg har aldri jobbet med besøkstall som øverste målsetning, men besøkstall er viktig, særlig for de store institusjonene. Hvis du har egne penger og ikke er avhengig av offentlige tilskudd, så kan du i prinisppet gjøre som du vil. Men mottar man offentlige tilskudd, er man forpliktet på en rekke områder. Jeg gikk inn og sjekket alt vi ble bedt om å rapportere i KODE. Det vi skulle svare på først, var alltid besøkstall. Derfor laget vi en strategi hvor vi satte oss høye mål for dette. Det er enklere å få prosjektmidler når en har gode besøkstall, og KODE har hatt ekstremt behov for oppgradering og for tilskudd til de store prosjektene. Høye besøkstall er også godt for egeninntjeningen, og gir en fleksibilitet i økonomien. Men først og fremst så er det jo veldig gøy at folk vil se på det man gjør. At det rent faktisk er en interesse for det. Det er jo litt viktig det også.

Gjenstander fra Singersamlingen ferdigstilles til gjenåpningen av KODE 1 den 23. mai.

Da du var styreleder for Unge Kunstnere og Kunstformidlere på begynnelsen av 2000-tallet, var den nyvalgte regjeringen til Anders Fogh Rasmussen i ferd med å foreta en høyredreining av kulturpolitikken i Danmark. De kuttet i overføringene til samtidskunst og lanserte blant annet en nasjonal kanon. Da skrev du følgende: «Det nye årtusind vil i kunstverden og på det politiske plan (og en række andre) af os blive indledt med en lang stædig kamp mod inædte, eksklusive og uforklarlige figurer som Hr. Kvalitet, Hr. Populisme og andre Monsieurer, der sidder og smæsker sig ved Højbordet, til fordel for indlemmelse af de for kunstpolitikken mystiske og fremmede personager som demokrati, internationalisering og ligestilling.» Hvordan mener du kampen mot høyrepopulistisk kulturpolitikk har utviklet seg? Er noen av disse temaene gyldige i norsk politikk i dag?

– Hehe, ja, der har du meg. Selv om sitatet trolig høres kryptisk ut, tatt ut av konteksten, så står jeg ved dette. På det tidspunktet var det en generell innstramming på kulturfeltet i Danmark, det gjaldt ikke bare de offentlige bevilgningene, men også holdningen til kulturen og retorikken som ble anvendt. «Fettlaget må vekk» var daværende kulturminister Brian Mikkelsens slagord, mens tilskudd ble kuttet og viktige smale og produserende organer ble nedlagt. «Hvilket fettlag?» svarte vi i interesseorganisasjonen Unge Kunstnere og Kunstformidlere som representerte det unge frie feltet – vi følte oss jo ikke akkurat tilgodesett med fløtekaker som det var. Samtidig var det en slitsom diskusjon om likestilling i kunstverdenen, som konstant ble avvist med begrepet «kvalitet». En mannlig museumsdirektør sa eksempelvis at menn lagde kunst om universelle problemstillinger, mens kvinner mer lagde kunst om små emner og sitt eget kjønn og at han jo kjøpte «kvalitet» – ergo kjøpte han flest mannlige kunstnere. Herregud. Generelt kan ikke denne situasjonen sammenlignes med Norge i dag, takk og lov, men det er viktig i dag å være oppmerksom på at kultur kan brukes som propagandamiddel i høyreradikale dreininger og at kultur aldri må brukes til å konstruere en rendyrket identitetsforståelse, men tvert imot handler om å pulverisere homogene og fastlåste forestillinger.

KODE kjøpte i 2016 inn fem verk i serien Madonna with Man av norske AK Dolven. Her diskuterer Tracy Duong og Nicholas O’Leary fra KODEs kunstklubb verkene.

En versjon av denne artikkelen finnes også i Morgenbladet 12. – 18. mai 2017.

  1. Kommentar fra Grete lis Bibalo

    Kjempeinyeressant intervju…det lover godt…

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!