Sorthed, red. av Mikkel Bolt og Jakob Jakobsen (København: Nebula, 2018). Med tekster av Frantz Fanon, Frank Wilderson III, Jared Sexton og Saidiya Hartman.

Ethnofuturismen, red. av Armen Avanessian og Mahan Moalemi (Berlin: Merve, 2018). Med tekster av Aria Dean, Kodwo Eshun, Steve Goodman, Anna Greenspan og Mahan Moalemi.

Aruna D’Souza, Whitewalling: Art, Race & Protest in 3 Acts (New York: Badlands Unlimited, 2018).

Fred Moten, Black and Blur, The Universal Machine og Stolen Life (Durham og London: Duke University Press, 2017/2018).

Linda Nochlin, Misère: The Visual Representation of Misery in the 19th Century (London: Thames & Hudson, 2018).

Vernon Lee (Violet Paget), The Psychology of an Art Writer (New York: David Zwirner Books, 2018).



Bogspalte 29.06.18

Hvem er redd for svart og hvitt?

Parker Bright, Confronting My Own Possible Death, 2018. Gjengitt med tillatelse fra Parker Bright.

Samtidskunsten flyter på et hav av ord, samtidig som den ris av en fanatisk utstillingskultus. I jaget etter å fylle et uendelig antall visningsrom med verk, prosesser og tilstelninger, sluses en stadig striere strøm av tekster ut i glemselens elv. Kort sagt: Vi leser for lite. Denne spaltens misjon er å bedrive kompensatorisk ensidighet: Å dyrke det trykte ord ved å fiske opp noen publikasjoner fra kunstdiskursens mainstream og bakevjer.

Tre svenske titler

Ved siden av de to jubilantene Karl Marx og 1968, som fyller henholdsvis 200 og 50 år, preges de nordiske kulturtidsskriftene dette året av store spørsmål knyttet til klima, kjønn og etnisitet. Forutsigbart nok, kunne man si. Men tematisk forutsigbarhet er ingen mangel, tvert imot er det tegn på en vilje til å orientere seg mot presserende problemstillinger.

Dette kommer tydelig til uttrykk i de siste utgavene av de tre svenske tidsskriftene Glänta, 10-tal og Paletten.

Göteborg-tidsskriftet Gläntas siste nummer tar for seg «skillnader likheter», en speilvendt fortsettelse av det foregående, som fokuserte på «likheter skillnader». Nummeret kan leses som et eksperiment i koalisjonsbygging ved å kjede sammen en lang rekke former for ulikheter mellom to permer. Et høydepunkt er Kira Carpelans essay «Tröskelvärlden», som glir frem og tilbake mellom behovet for å sette grenser og å overskride eller overvinne dem, i sammenheng med arkitektur, byutvikling, klasse og den famøse «kulturprofilen», ektemannen til et av medlemmene av Svenska Akademin som har vært pekt ut i av en lang rekke #metoo-saker.

Litt lenger øst har 10-tal nettopp lansert et sommernummer med tittelen «Klimatvrede». Og Paletten satte tidligere i vår søkelys på feministiske strategier for å omfavne den kvinnelige tomhet (jf. psykoanalysens teori om det kvinnelige som «mangel»). Forsiden siterer en Instagram-post av den amerikanske kunstneren Audrey Wollen: «VARNING MANLIGA KONSTNÄRER SOM GÖR KONST OM INNEHÅLLSLÖSHET / INTET TILLHÖR INTE ER / TJEJER ÄGER TOMHETEN / BACKA IDIOTER!!!!». Nummeret inneholder også et essay om den samiske kunstneren Iver Jåks av Niilas Helander, som reflekterer rundt hvordan kunstneriske og teoretiske praksiser kan tjene som innganger til «förkolonialt tänkande». Dersom det finnes en pris for årets nordiske temanummertittel, fortjener alle disse tre en plass på pallen.

Afro-pessimisme og andre futurismer

Den danske antologien Sorthed kretser rundt svart identitet som en radikal forskjell, som ikke kan glattes over hverken av abolisjonisme, borgerrettigheter eller en afroamerikansk familie i Det hvite hus. Boka inneholder fire oversatte tekster, og den røde tråden er «afro-pessimisme». Pessimismen bunner i at slaveriet som historisk institusjon og vedvarende faktum innebærer at svarte amerikanere er strukturelt utelukket fra det sosiale liv. Slik er det umulig for svarte å håpe på å bli det Frank Wilderson kaller en «juniorpartner i sivilsamfunnet». Det vil si: Svarthet kan ikke kjedes sammen med klasse eller kjønn til et gangbart politisk prosjekt. Under pessimismen ligger det imidlertid en svart revolusjonsoptimisme: «Mens denne erkendelse er eller burde være alarmerende, så skulle den ikke give anledning til sørgesang eller endnu værre, fornægtelse – i det mindste ikke for en sand revolutionær eller en virkelig revolutionær bevægelse, såsom den for fængselsafskaffelse.» Sorthed gir en fin innføring til et viktig begrep for diskusjonen om svart identitet i USA, og potensielt også for flyktninger og asylsøkere i Europa. Det eneste jeg savner i denne boken, er en introduksjon fra redaktørene, der begrepet settes i en dansk eller nordisk kontekst.

I likhet med afro-pessimismen baserer afrofuturismen seg på at det finnes et revolusjonært potensial i svart identitet, som en nødvendig reaksjon på kolonialisme og strukturell rasisme. For dem som leser tysk, gir antologien Ethnofuturismen begrepet selskap av et mylder beslektede nyord (blant annet afropolitanisme og sinofuturisme). For redaktørene er fellesnevneren feedback-sløyfer mellom fortid, nåtid og fremtid, som skaper ikke-essensialistiske etniske fellesskap. For øvrig er flere av disse tekstene tilgjengelige rundt omkring i engelsk språkdrakt, blant annet Kodwo Eshuns «Further Considerations on Afrofuturism».

Aruna D’Souzas Whitewalling tar for seg fjorårets vanskeligste kunstdebatt, som oppsto rundt Whitney-biennalens innlemmelse av Dana Schultz’ maleri Open Casket. Maleriet var basert på et fotografi av det maltrakterte ansiktet til den svarte tenåringen Emmet Till, som i 1955 ble lynsjet etter falske anklager om å ha plystret etter en hvit dame. D’Souzas klarer kunststykket med å gi en både engasjert og balansert fremstilling av de ulike posisjonene i kontroversene rundt en hvit kunstners fremstilling av et ikon fra kampen om borgerrettigheter. Hun ser også tilbake på to beslektede konflikter, der krav om å bekjempe rasisme og å hegne om kunstnerisk ytringsfrihet ble satt opp mot hverandre: Den hvite kunstneren Donald Newmans Nigger Drawings, som ble vist på det kunstnerdrevne visningsrommet Artists Space i 1979; og utstillingen Harlem on My Mind på Metropolitan Museum ti år tidligere.

I denne sammenhengen er det også relevant å nevne Fred Moten, en sentral skikkelse innen amerikanske black studies, som er i ferd med å slippe trilogien consent not to be a single being, med essaysamlingen Black and Blur som første bind. Boka inneholder analyser av blant annet Thomas Hirschhorns Gramsci Monument i Brooklyn; Fluxus-kunstneren Ben Pattersons performance Lick (der han dekket en naken og hvit kvinne med krem og inviterte publikum til å slikke den av henne); og refrenget i sangen Ghetto Supastars – en «interpolasjon» av Kenny Rogers og Dolly Partons Islands in the Stream. Fred Motens språk er hele tiden fengende og hybrid, med den ene foten plantet i amerikansk namedroppende teorisjargong og den andre dansende mellom poesi, jazzete gjentagelser og gatesmarte ordspill.

Empati og lidelse

Før kunsthistorikeren og kritikeren Linda Nochlin døde i fjor, i en alder av 86 år, rakk hun å ferdigstille en siste monografi. Nochlin var allsidig, men hadde 1800-tallets franske realisme som spesialfelt. I Misère: The Visual Representation of Misery in the 19th Century ser hun på visuelle fremstillinger av en ny type fattigdom som ble født med kapitalismen, blant annet hos kunstnere som Courbet, Géricault og Goya. Spesialisten Nochlin stiller seg aldri i veien for kritikeren. Analysene av det hun kaller 1800-tallets «protodokumentariske stil», rommer både samtidspolemikk og et optimistisk forsvar for bildenes mulighet til å gi lidelse og fattigdom en plass i offentligheten.

Bak pseudonymet Vernon Lee skjulte den tospråklige Violet Paget (1856–1935) seg, født i Frankrike og senere virksom i England og Italia. The Psychology of an Art Writer samler to tekster av den i dag nesten glemte kunstkritikeren. Det sentrale begrepet i Pagets kunstkritiske tekster er innføling, et begrep som har fått en liten renessanse hos kunsthistorikere som Whitney Davies og Michael Fried. Begrepet ble lansert i Tyskland som «Einfühlung» og fikk et etterliv i det engelske begrepet «empathy» på moralens område. Hos Paget er det imidlertid estetikk – ikke etikk – som gjelder. Som en av eksponentene for den profesjonaliserte kunstkritikken på slutten av 1800-tallet, er Pagets hovedærend å avgrense kunsterfaringen formalt. Her er det kanskje ikke refleksjonene rundt form og innføling som først og fremst er interessante i seg selv, men hennes selvkritiske regnskap over egen estetisk husholdning. Paget graver for å finne svar på kunstkritikkens urspørsmål: Hva skjer når kunsten beveger meg?

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!