Elmgreen & Dragset

Istanbulbiennalen, Istanbul
Interview 15.09.17

Hjemme hos Istanbulbiennalen

Jonah Freeman & Justin Lowe, Scenario in the Shade, 2015–17. Gjengitt med tillatelse fra kunstnerne og Marlborough Contemporary. Foto: Sahir Uğur Eren.

I dag åpner den 15. utgaven av Istanbulbiennalen, kuratert av den norsk-danske, Berlin-baserte kunstnerduoen Michael Elmgreen og Ingar Dragset. Biennalen har fått tittelen A good neighbour og skal ta for seg spørsmål knyttet til hjem, tilhørighet og naboskap. 56 kunstnere fordeler seg på seks nokså ulikartede lokaler i sentrale Istanbul: to museer, en nedlagt barneskole, et bortgjemt kunstnerkollektiv i en gammel bygård, en privat villa og en pittoresk steinkoloss som tidligere huset et bad.

I tillegg til at biennalen vikler seg stedssensitivt inn i bymiljøet, noe som er regelen snarere enn unntaket når det kommer til Istanbulbiennalen, har kunstnerlisten i år en tydelig tyrkisk slagside. Likevel har det i valget av kunstnerne vært viktig å belyse utstillingens tema fra så mange ulike vinkler som mulig, forteller Ingar Dragset når jeg møter ham i kafeen på Pera-museet for et kort intervju, midt under den profesjonelle forhåndsvisningen.

Fra mottagelsen ved åpningen av den 15. Istanbulbiennalen. Foto: Selcuk Polat.

– Vi har prøvd å finne kunstnere med forskjellig bakgrunn, kunstnere som jobber med ting som har en relevans eller gjenklang akkurat her, sier Dragset.

Utstillingen byr på flere totalinteriører, både inviterende og ikke fullt så imøtekommende; The House av kunstnerkollektivet Yoğunluk Atelier er i hvert fall klaustrofobisk: I puljer på tre blir man sluset inn i et bekmørkt, åletrangt rom i fjerde etasje i en oppgang som ligger inneklemt mellom to prangende restauranter på gateplan. Tanken er at man skal la fingrene gli over noen gamle møbler overtrukket med en «hud» av klebrig silikon mens forskjellige lyskilder veksler på å definere objektene i rommet. Kontrasten er stor til Istanbul Moderns kjølige, takhøye white-cube-saler ved vannkanten.

Elmgreen og Dragset har selv deltatt på Istanbulbiennalen flere ganger. De har også tidligere agert kuratorer, for eksempel med utstillingen The Collectors på Veneziabiennalen i 2011, men dette er første gang de har tatt på seg å kuratere et utstillingsprosjekt i stor skala.

Michael Elmgreen og Ingar Dragset under pressekonferansen for årets utgave av Istanbulbiennalen. Foto: Istanbulbiennalen.

Kunstkritikk: Hvor utfordrende har det vært å lose dette i havn?

Ingar Dragset: Det har vært mange utfordringer på veien, ja. Det var ikke helt den jobben vi signet opp for. Temaet vi hadde valgt ble mer aktuelt jo lengre man kom i prosessen, på godt og vondt, kanskje mest på vondt. Først var det jo kuppforsøket mot Erdogan, og så kom Brexit, som heller ikke var spesielt «nabovennlig», og så Trump, som under valgkampen lovet å bygge en mur på grensen til Mexico. Så den tanken vi hadde fra begynnelsen, om å snakke om naboskap og hjem og tilhørighet på mikronivå for å reflektere makropolitiske spørsmål, ble virkelig aktuell. Kuppforsøket gjorde at vi en periode la kuratorprosessen på is. Når man sitter i Nord-Europa og ser nyheter så får man jo fort inntrykk av at det nærmest er borgerkrig her. Jeg får fortsatt e-poster fra folk som lurer på om det er trygt å komme også uka etter åpningen. Men jeg er sikker på at når du går rundt i gatene her, så får du følelsen av at livet er som vanlig.

Påvirker den tilspissede situasjonen i landet biennalens innhold?

Vi valgte å beholde den kuratoriske linjen vi hadde startet med, men den ble nok påvirket underveis av det som skjedde rundt omkring i verden. En ting vi har oppdaget nå i ettertid er at mange av kunstnerne har en slags migrant-bakgrunn, noe jeg tror påvirker måten de jobber på, og også uttrykket og innholdet i arbeidene. Mange jobber med mangel på tilhørighet, usikkerhet og trygghet i forbindelse med hjemmet, identitet i relasjon til det å forflytte seg rundt i verden. Det er nok noe som stammer fra den instabiliteten som eksisterer her, og mange andre plasser også.

Olaf Metzel, Sammelstelle, 1992/2017. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Wentrup Gallery (Berlin). Foto: Sahir Uğur Eren.

Hvordan dukket temaet «naboskap» opp i utgangspunktet?

Vi har jobbet mye med grensen mellom det private og offentlige, hvordan hjemmet kan være et uttrykk for begjær og identitet. De spørsmålene har gått igjen i vår praksis i mange år. Vi er ikke profesjonelle kuratorer, så vi valgte et tema og et område som vi visste noe om. Vi har gjort bruk av kuratoriske praksiser i vårt kunstnerskap tidligere, men det å kuratere en biennale er i en helt annen størrelsesorden, så vi følte oss litt som amatører.

Dere har begrenset antallet kunstnere kraftig. I år deltar 56 kunstnere, i forrige utgave deltok 200.

Antallet kunstnere er kanskje beskjedent, men ikke kunstnernes visjoner og ambisjoner, som kanskje har mer rom her enn i mange andre biennaler. Det er også en tilbakemelding vi har fått fra kunstnerne, at de har fått mer tid og mer plass, og til dels også større ressurser. Styrken til Istanbulbiennalen er at den har fått en ny form hver gang. Den er annerledes enn São Paolo- eller Veneziabiennalen på den måten, grunnstrukturen er forskjellig fra gang til gang, den føles mer fleksibel.

Har biennalen noen lokal interesse?

Den er enormt viktig. En av de viktigste biennalene. Den har 400.000 tyrkiske besøkende og 50.000 internasjonale, selv om det kanskje blir litt færre i år på grunn av at mange oppfatter Tyrkia som utrygt. Folk har også respondert veldig positivt lokalt, fordi det er et tema som folk føler at de vet noe om. Og man skal heller ikke glemme at biennalen er den eldste kunstinstitusjonen i landet. Det er ingen museer eller gallerier som har eksistert lenger enn biennalen, som i år feirer 30-årsjubileum.

Ideen om naboskap har også en geopolitisk dimensjon, som du var inne på, men jeg opplever at det er få verk som tydelig knytter an til dagsaktuelt konfliktstoff, eksempelvis Tyrkias involvering i krigen i Syria. Har dere bevisst styrt klar av slikt?

Installasjonsbilde fra A good neighbour, den 15. Istanbulbiennalen, 2017. Foto: Sahir Uğur Eren.

Vi har absolutt fokusert på verk som tar utgangspunkt i det personlige. Vi lever i en tid der vi føler at de store politiske spørsmålene er så fjernt fra en selv. Samtidig som det påvirker oss i det daglige, er det vanskelig å finne en vei tilbake til det politiske. Biennalen forsøker å gjenfinne det politiske potensialet i det personlige. Det er en tidlig-feministisk vinkling, men det er også en påminnelse til en selv om at det finnes et potensial der, og at summen av de personlige historiene kan ha en subversiv kraft. Det er kanskje også der det kritiske potensialet ligger i utstillingen. Den gir et helt annet bilde av Tyrkia, med mer diversitet, enn de religiøse og konservative verdiene som Erdogan og den sittende regjeringen er interessert i å vise fram.

Hvordan er kårene for den tyrkiske samtidskunsten generelt?

Det har vært en ekstrem utvikling i den tyrkiske kunstscenen siden begynnelsen av 00-tallet, da det hverken fantes kommersielle gallerier eller utstillingssteder. Biennalen har hatt en enorm utdannelseseffekt. Som mange andre steder så opplevde den tyrkiske kunstscenen en ekstrem boble som sprakk rundt 2008. Så kom Gezi-demonstrasjonen i 2013, og deretter kuppforsøket med etterfølgende arrestasjoner. Og folk mistet jobben, særlig lærere. Det er endel kunstnere som livnærer seg ved å undervise, så mange av dem sto uten arbeid, i hvert fall en periode. Men de siste månedene og opp mot biennalens åpning opplever vi at det er en enorm energi igjen. Det skjer mer enn noensinne som rundt biennalen, blant annet lesegrupper, popupgallerier og selvdrevne visningssteder.

Installasjonsbilde fra A good neighbour, den 15. Istanbulbiennalen, 2017. Foto: Sahir Uğur Eren.

Skriv et indlæg
Navn (kun indlæg under fuldt navn tillades)*:

E-mail (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Læserindlæggene er en vigtig del af Kunstkritikk. Vi er derfor meget glade for at du bidrager til vores læserforum. Vi beder alle følge vanlige regler for høflighed. Husk at du er ansvarlig for dine egne indlæg. Vi godtager derfor kun indlæg under fuldt navn.

Redaktionen læser ikke indlæg før publicering, men følger debatten fortløbende. Vi forbeholder os ret til at fjerne indlæg som er usaglige, indeholder personangreb eller som vi af andre grunde finder upassende. Dette sker uden forhåndsvarsel, og efter skønsbaserede vurderinger foretaget af redaktionen. I læserindlæg godtages kun tekst, ingen billeder, video, html-kode el. lign. Lykke til med debatten!